Det klasseløse rollespill
Bethesda har gjort flere rollespillmessige endringer denne gangen. Den viktigste er at de har avskaffet klasser, og det var i mine øyne på høy tid. Problemet med å velge klasse i et tradisjonelt rollespill er at det er det kanskje viktigste valget du gjør i løpet av hele spillet. Og det må gjøres før du starter, og dermed før du har et skikkelig grunnlag for å gjøre valget. Du har erfaring fra andre rollespill og du har kanskje en manual å se i, men dette er bare overfladisk kunnskap som ikke forteller deg hvor godt det fungerer å for eksempel være tyv i akkurat dette spillet.
Da er det i mine øyne bedre med et spill hvor du står fritt til å utvikle figuren din underveis. Om du liker hvordan spillet håndterer magi og det passer spillestilen din, ja, så fokuserer du på på det og former figuren din deretter. Om du synes sniking er gøy, kjører du den linjen. Og om du synes det er kult å kaste magi samtidig som du virrer rundt med tung rustning og sverd, så er det ingen kunstige klassebegrensninger som hindrer deg i det. Figuren din, og dermed også spillopplevelsen, formes av hva du liker å gjøre og hva du er flink til.
Figuren din har atten forskjellige ferdigheter, hver med sine egne tre med individuelle egenskaper som kan låses opp. Ferdighetene inkluderer flere typer magi – fra illusjonsmagi til ødeleggelsesmagi - samt egenskaper for tung og lett rustning, etthåndsvåpen og tohåndsvåpen, buer og skjold, og mer fredelige ting som snakkeferdigheter, sniking og låsdirking. Noen ferdigheter er til og med konstruktive. Du kan lære å bli en god smed eller alkymist, og det går også an å gi våpen og rustninger magiske egenskaper.
Du lærer ved å gjøre
Som vanlig i Bethesdas spill er det gode, gamle «learning by doing» som gjelder. Jo mer du bruker skjold for å blokkere innkommende slag, jo flinkere blir du til å bruke skjoldet. Jo mer du svir motstanderne med magiske flammer, jo bedre blir du i ødeleggelsesmagi. Jo flere låser du prøver å dirke, jo bedre blir du i låsdirking. Og så videre. I praksis fungerer det slik at hver gang du gjør noe som faller inn under de atten ferdighetsgrenene dine, er du et lite hakk nærmere å gå opp i ferdighetsnivå. Og når du har gått opp i ferdighetsnivå en viss mengde ganger, går figuren din opp i nivå på generell basis.
Når det skjer får du mulighet til å forbedre enten helse, utholdenhet eller din magiske reserve. Da kan du også gi deg selv en ekstra, spesifikk egenskap innenfor en av de atten nevnte ferdighetskategoriene. Det kan for eksempel være en egenskap som gir det 25% bedre forsvar om du kun bruker tung rustning, eller en egenskap som gir deg større sjanse for å få kritiske treff med sverd.
Jeg liker dette systemet. På den ene siden er det veldig dynamisk og naturlig hvordan du gradvis blir bedre med øvelse, akkurat som i virkeligheten. På den andre siden er valgene du gjør hver gang du faktisk går opp i nivå fortsatt høyst relevante for hvordan figuren din fungerer, og det lønner seg å tenke nøye over hvilke egenskaper du velger å låse opp. Men dessverre presenteres det gode systemet på en ganske elendig måte. I stedet for å få en oversiktlig side hvor de forskjellige ferdighetstreene listes opp, får vi et omstendelig og rotete «stjernekart» som er tidkrevende å navigere i og hvor det er vrient å få skikkelig oversikt over hva man faktisk har tilgjengelig.
Et spennende element av figurutviklingen er drageropene. Ved å drepe drager absorberer du sjelene deres, og disse kan du bruke for å låse opp unike egenskaper – en slags rå form for magi der du bruker stemmen din til å rope fienden i senk. Disse er uavhengige av magien ellers, så det er fullstendig mulig å tenne fyr på folk med røsten din uten å ha noen magisk erfaring forøvrig.
Det beste med disse ropene synes jeg imidlertid er hvordan du faktisk finner dem. Dragesjelene er nemlig bare halve jobben, og for å ha noe å låse opp må du finne ropene også. Hvert rop er delt opp i tre individuelle ord, og jo flere av disse ordene du har funnet, jo mektigere er ropet. Ordene befinner seg på eldgamle magiske vegger, skjult rundt i Skyrim. Noen er på overflaten, andre er i bunnen av de dypeste grottene. Det å klatre opp i lyset med lommene fulle av eldgamle gullmynter etter å ha brukt en time dypt under jorden er tilfredsstillende i seg selv, men moroa er desto større hvis du i tillegg har lært deg et brøl som skremmer selv den barskeste fiende til å løpe sin vei.
Har dere også gått opp i nivå nå?
Oblivion fikk kritikk for måten fiendene gikk opp i nivå sammen med deg på. Jo bedre du var, jo bedre var også fiendene – og dermed var spillet ironisk nok lettest om du passet på å aldri gå opp i nivå. Dette ødela også mye av progresjonsfølelsen, fordi alle forbedringene du gjorde ble kansellert av at fiendene også ble forbedret, i alle fall frem til du hadde spilt såpass lenge at du hadde utviklet deg til en slags halvgud.
Skyrim går ikke radikalt bort fra Oblivions tilnærming, og fiendene skaleres fortsatt i forhold til ditt nivå. Men det er ikke like åpenbart lenger, og noen fiender er beintøffe allerede helt i starten. Du skal for eksempel spille lenge og vel før du har noen som helst sjanse til å overvinne en kjempe, og slike kjemper vil du risikere å treffe helt fra dag én i Skyrim. Når du først har klart å forbedre figuren din slik at du kan hamle opp med en kjempe har du god grunn til å være stolt.
Jeg er imidlertid litt skuffet over spillets hovedattraksjon, nemlig dragekampene. Når man i starten regelmessig blir slaktet av bjørner og sabeltanntigere virker det ikke helt fornuftig at dragene, som logisk sett bør være mange ganger farligere, går ned så lett som de gjør. Det blir også litt i overkant mange dragekamper etter hvert. Det er urettferdig å si at dragene er Skyrims versjon av Morrowinds «cliff racere», men noen ganger er det likevel litt fristende.
Kampene ellers er litt som i Oblivion, men ettersom spillet nå lar deg bruke to hender uavhengig, slik at du for eksempel kan kaste magi samtidig som du bruker sverd, får du litt større taktisk frihet. Dessuten utgjør drageropene et interessant element; riktig rop til riktig tid kan avgjøre en hard kamp i din fordel. Kampsystemet kunne nok med fordel ha vært litt mer fysisk – kanskje man kunne lånt litt fra Mount & Blade, for eksempel – men det gir deg rikelig med muligheter til å slåss på din måte.
Konklusjon
Det er nærmest et etablert faktum at spillene blir kortere og kortere, samtidig som ambisjonsnivået synker i takt med antallet timer det tar å fullføre dem. Rollespillsjangeren står vanligvis for noen av de største spillene på markedet, men trenden er klar også her. Bare se på hvordan BioWare har håndtert Dragon Age og Mass Effect. Men noen spillutviklere tenker heldigvis større. The Elder Scrolls V: Skyrim er ikke bare stort, det er i en helt annen skala enn de fleste enspillerspillene på markedet i dag.
Her får du en enorm, variert og svært detaljert verden å boltre deg i, og frihet til å oppleve den akkurat slik du ønsker. Du kan bruke time etter time på å utforske miljøene uten noe annet mål enn å ha det moro, og du kan bruke hele kvelder på sideoppdrag som er fullstendig irrelevante for hovedhistorien. Ikke bare det, men de skandinavisk-inspirerte miljøene er ofte slående vakre og fulle av levende detaljer. Det er en fryd å reise rundt i Skyrims verden.
Det er klart at spillet har sine problemer. Brukergrensesnittet kunne vært mye bedre. Den kunstige intelligensen er heller ikke så veldig å skryte av, og folk oppfører seg ofte unaturlig og dumt både i og utenfor kamp. Jeg skal ikke avfeie disse, og jeg vet at de kan ødelegge veldig mye av moroa for enkelte. Men for min del forsvinner de stort sett inn i bakgrunnen. Skyrim fengsler meg med sin storslagne verden og sitt dype univers, og når jeg etter over åtti timer med spillet fortsatt gleder meg hemningsløst til å fortsette spillingen er det klart at dette er et enspillerspill utenom det vanlige. Jeg elsker Skyrim, og det er faktisk mulig det har gått forbi Morrowind og plassert seg som mitt favorittrollespill gjennom tidene.
The Elder Scrolls V: Skyrim er i salg for PC, PlayStation 3 og Xbox 360.
