Norskt utseende
Morrowind har aldri vært særlig flink til å fortelle en historie. For det første var historien i originalen litt over-episk, på en måte hvor du hadde problemer med å relatere deg til handlingen da det gikk litt over stokk og styr. I tillegg var ikke dialog-grensesnittet særlig spennende å ta i bruk i motsetning til spill slik som Neverwinter Nights, noe som gjorde at Morrowind passet bedre for dem som ikke ønsket en dyp og involverende historie. Bloodmoon tilbyr egentlig ingen forandring på dette, og dialogene er fremdeles litt kjedelig og uengasjerende, men historien er der i mot mer jordnær. Fort Frostmoth, keiserens utpost på Solstheim, er kilde til mange forskjellige eventyr som virker litt mer troverdig enn "du er profeten over alle profeter og skal knuse all ondskap i verden". Bloodmoon handler likevel mest om å utforske og å løse problemer for de innfødte. Det er en ekspansjon i ordets rette forstand, og bortsett fra varulv-konseptet er det ingen nye funksjoner eller gameplay-vrier som følger med. Dette er mer av Morrowind, og slettes ikke en oppfølger.
Tribunal-pakken introduserte heller ingen spesielle nye funksjoner, bortsett fra noen få hjelpemidler som skulle gjøre hverdagen lettere for spillerne. Hvis du ikke har installert Tribunal, vil disse funksjonene installere seg selv fra Bloodmoon. Dette inkluderer muligheten til å sette merkelapper på oversiktskartet, samt at journalen (eller loggboken, om du vil) har fått et kategorisystem. Det betyr at du lettere kan finne frem i det som fort blir et eneste stort rot.
Da Morrowind ble lansert for omtrent ett år siden, var grafikken banebrytende. Bortsett fra at figurene i spillet absolutt kunne vært litt penere, var alt blendende vakkert. Landskapet, arkitekturen og været - alt var digital kunst på sitt beste. Ting har naturligvis forandret seg etter det, og selv om Bloodmoon til tider kan være svært pent, har vi blitt mer kresne. Mye av innholdet i grafikken, slik som arkitekturen og landskapet er virkelig imponerende, og mange av de nye klærne har uhyre flotte detaljer. Landskapet i seg selv ser svært norskt ut. Monsterne og innbyggerne er der i mot uforandret for det meste, og kan se blokkete og urealistiske ut. Det som likevel er mest skuffende med Bloodmoon audiovisuelt, er mangelen på ny musikk. Her er absolutt alt resirkulert, og det er lett å savne noen fengende, nordiske vikingrytmer. Her har Bethesda undervurdert hvor viktig musikk faktisk er i et spill. Lydmessig er det kastet inn enkelte nye stemmer, denne gangen litt mer varierte og morsomme. Første gangen du møter "godteri-mannen" kommer du utvilsomt til å smile bredt.
Konklusjon
I det høsten har begynt å krype på, og været stadig blir kaldere, passer Bloodmoon perfekt inn i stemningen. Det er en god, interessant, men likevel ikke banebrytende ekspansjon til et allerede flott rollespill. Den nye snø-settingen ser flott ut, og den er virkelig et friskt vindkast i det som ellers er et mørkt og alvorlig spill. Muligheten til å innta formen som varulv er noe spillerne lenge har ønsket, og vil utvilsomt skape flere spennende situasjoner for de som ønsker å rollespille. Bloodmoon føles mer jordnært, lettere til sinns og mer eventyrstemt. Atmosfæren er solid, og de klare vikinginspirerte innbyggerne skaper en helt ny ramme rundt Morrowind. Det er der i mot svært skuffende at Bethesda ikke kunne inkludere ny musikk, og følelsen av resirkulering er altfor tydelig. Bloodmoon er likevel helt nødvendig for alle Morrowind-tilhengere. På med traugene og ulveskinnskappen - mer eventyr lurer i horisonten! Og kan du i det hele tatt si fra deg muligheten til å plassere et bjørnehode på knotten?
