I am the dishwasher. Let’s go!
Skapelsesberetningen bak dette spillet er like utrolig som den er motiverende. Den startet for noen år siden, med en Microsoft-konkurranse kalt ”Dream-Build-Play”, der spillutviklere fikk en mulighet til å bruke et verktøy kalt XNA Game Studio for å utvikle nye spill. Amerikaneren James E. Silva stakk av med seieren og nå, etter hva man kan anta er et livsverk i timer og en voksen mengde kruttsterk kaffe, ligger det rykende ferske spillet ferdig på Xbox Live Arcade. The Dishwasher: Dead Samurai er tittelen, like bisarr og merksnodig som spillet selv.
They killed me once, now it’s their turn
I The Dishwasher: Dead Samurai møter vi en navnløs antihelt som tidligere jobbet med å ta oppvasken, men nå har noen rappet hjertet hans. Men, vår kjære kjøkkenkonsulent er alt annet enn død. Han er derimot blitt en levende død samurai, hevnlysten og forbannet. Og når det viser seg at de onde cyborgere som gjorde krav på hjertet hans også kindnappet hans søster på kjøpet, koker det over for ham. Heldigvis er han ikke gjerrig når det gjelder å utgyte andres blod, snarere tvert imot.
Hei, hvor det går
Noe av det første som slår meg er at spillet ser og kjennes litt ut som den flashbaserte nettspillserien Thing Thing, dog langt mer avansert. Med høy, pumpende musikk ala Kill Bill, er scenen satt for å ta fatt på slakterkarrieren. Rustet med to stykk kjøttøkser begir man seg ut på første oppdrag og det tar ikke mange sekundene før man innser at dette er et veldig voldelig, blodig og intenst spill.
Fiender spretter opp som paddehatter og den hjerteløse samuraien skjærer dem ned en etter en. Ikke ett minutt er gått før man blir opplært i hvordan man skal henrette sine fiender, én knapp for stygge, blodige drap, én for renere, mer stilmessige henrettelser. Jeg taster som en helt og ser hoder rulle, lemmer falle og blod flyte. Raskt merker jeg at kroppen gnikker seg dypere ned i sofaen. Her kan jeg bli en stund.
Get down with the sickness
Spillet foregår i en mørk og dyster 2D-verden, der man sidescroller seg gjennom en rekke ulike scenarioer. Knappene er enkle, men skal kombineres til ulike angrepskombinasjoner. Hvorvidt man kan kalle dette spillet for en "button-masher" eller ei, kan diskuteres. Man kommer langt med å trykke stort sett utelukkende på X, men for å komme deg helt i mål, slå de tøffere sjefene og slikt, må man utløse litt mer avanserte kombinasjonsrekker.
Problemet er at oftest flokker fiendene seg gjerne rundt deg som fluer på kumøkk, noe som resulterer i panisk trykking. Et av sverdene har den egenskapen at det tillater deg å teleportere rundt i skjermbildet og dette kommer veldig godt med til tider. Dette gir deg et lite nanosekunds pustepause, før det er tilbake til å hakke fiender i småbiter.
Man kommer ikke unna å snakke om en avgjørende faktor for vurderingen av dette spillet, og det er vanskelighetsgraden. Gud brutle, James Silva skal i hvert fall ikke anklages for å ha laget et enkelt spill du kan tøfle uproblematisk gjennom. Spillet er vanskelig, selv på enkleste vanskelighetsgrad. Å skulle si noe annet ville blitt løgn. Om en lærer seg gode angrepskombinasjoner blir spillet levbart, men med blind panikktrykking vil du fort ende opp som motløst offer for blodtørste fiender.
Hvis man plugger inn en gitar dukker en gitar opp på skjermen og følger etter helten. La en kamerat ta kontroll over gitaren og spill noen riff for å skyte ut elektriske støt som tar rotta på fienden. Annet enn dette er hele gitarbiten meningsløs. Veldig snodig, helt ubrukelig, men artig.
Mye for pengene
Spillet tar deg gjennom en ca 15 ulike baner før det hele er over. Har du tid og blodslyst nok, kan du jo prøve deg på en tøffere vanskelighetsgrad, men da anbefales doble doser tålmodighet og pulverkaffe. Dette spillet passer perfekt om en skulle ha noen sykedager eller en helg til rådighet, men ikke allverdens av kronasjer. For det er et viktig poeng å få med seg at dette spillet er utgitt på Xbox Live Arcade, og dermed er nedlastbart for en billig penge. 10 dollar og spillet er ditt, det er ikke mer enn 60-70 kroner det, i Microsoft poeng tilsvarer dette 800.
Hvis man går lei av å spille solo og føler for å være litt sosial uten å måtte forlate sofaen, fungerer spillet også utmerket i online-modus. Her finner man seg en makker og begir seg ut på mange småoppdrag. Ganske likt enspillervarianten, bare med enda mer kaos, flere fiender og selvfølgelig… mer blod. Man merker at spillet til enhver tid er relativt likt; gå mot høyre, hakk opp folk, gå videre. I lengden kan det bli litt langdrygt. Når den første entusiasmen for dette friske pustet av et arkadespill har lagt seg, innser man etter hvert at spillet kan være litt repetitivt og metthetsfølelsen kommer krypende.
En mørk og stormfull aften
Grafikken i spillet er som i en typisk mørk, dyster tegneserie. Banene er utformet som nedlagte lagerlokaler og kirkegårder, og kan til tider minne litt om gode gamle Ghost ’n Goblins. Lyden er fantastisk bra, alt fra stemningsmusikk til lydeffekter fungerer utmerket.
Man skjønner raskt at det satses på å kombinere stemningsskapende musikk og bruk av dunkel, mørk grafikk for å skape en mystisk atmosfære. Og det fungerer, for spillet både ser og høres bra ut. Favorittlyd så langt er når man har drept alle i et rom og alt man hører er den herlige lyden av vår helts slappe sandaler som klasker løst mot bakken.
Konklusjon
Det er viktig å huske på at dette spillet bedømmes på litt andre premisser enn et spill en kjøper i butikken, ikke bare fordi det stort sett er basert på én manns glødende entusiasme, men også fordi det kun koster en tiendedel av prisen for et vanlig butikkspill. Historien om den hjerteløse samuraien som må bekjempe de onde cyborgene er såpass banal at den funker. Selv om spillet kan bli litt gjentakende og langdrygt er det god nok underholdning for en helg, samt for en liten økt i ny og ne.
Jeg kan ikke annet enn å trampeklappe for innsatsen lagt inn av godeste monsieur Silva. Han gjort stort sett alt i spillet selv, ja til og med vært inspirasjonskilde for hovedpersonen. I det ene øyeblikket står James og skraper pesto, og før du vet ordet av det har han laget et spill om en hjerteløs tallerkenvasker som på særdeles blodig vis slakter alt og alle innen radius. Noe sier meg at et eller annet sted der ute i verden finnes det en restauranteier som savner moren sin…
