Vi snakker om nok et sanntidsstrategispill, men denne gangen har man en litt annen innfallsvinkel enn det vi er vant til. Vekk med Hitlers Wehrmacht og Churchills RAF, og inn med fire makter som strider om verdensdominans og overlevelse. Året er 1962, og verdenspolitikken er et eneste stort kaos. Atomkrig har satt diplomatiet tilbake til samme nivå som var vanlig før første verdenskrig. Alliansebygging og hemmelige avtaler skaper et ustabilt og trykket verdenssamfunn. Så ustabilt at kriger raser over hele moder jord. Du har anledning til å delta i tredje verdenskrig sin andre fase, der frisk luft og rent vann er en viktigere gevinst enn penger og våpen.
Mye lesing
Spillet har fire kampanjer som hver representerer en faksjon. Du kan velge mellom USSR, Kina, USA/Storbritannia og Frankrike/Tyskland (!). Alle byr naturlig nok på action i ulike deler av verden. I tillegg kan du være sosial gjennom flerspillerdelen, men kun over lokalt nettverk. Utgangspunktet for stridighetene er et oversiktskart der dine styrker og ressurser er lett tilgjengelige. Herifra styrer du dine enheter rundt som sjakkbrikker i en turbasert modus (en svært enkel versjon av Hearts of Iron). Når strid blir et faktum kan du enten velge mellom å kjempe selv eller la det hele skje automatisk. Min erfaring er at du bør ta ansvaret selv, det er nemlig svært sjeldent at du vinner noe i automodus.
Brifingene før oppdragene er svært omfangsrike, og du må belage deg på veldig mye lesing før hvert scenario. Utviklerne burde gjort brifingene litt mer tilgjengelige og pedagogisk forklarende, for det å lese 1500 ord før du i det hele tatt kommer i gang holder rett og slett ikke mål. Du kan fort bli fristet til å hoppe over hele brifingen og forholde seg til nøkkelinformasjonen du får like før slaget. På den måten mister spillet mye av sitt fordypningspotensial i en historie som i seg selv er relativt god. En litt mer strømlinjeformet presentasjon hadde løst dette problemet, og uten tvil gjort spillet hakket mer interessant for oss gamere. Også opplæringsdelen preges av å være tungt fordøyelig, noe som i hvert fall er en synd mot dem som er ferske innen sjangeren.
Begrenset hær
At krig er et helvete er en velkjent klisjé. I The Day After er det ikke helt slik, krigen er bare småkjedelig. Brettdesignet er langt fra originalt, og oppdragsvariasjonen er ikke noe å rope hurra for. De fleste kart ser relativt like ut, med unntak av fargepalletten og væreffektene. Ditt oppdrag er som regel å ta en bro, landsby eller et militært bygg, og det føles som om du repeterer deg selv i overkant ofte. I de fleste tilfeller er det faktisk bare snakk om å krige seg fra den ene enden av kartet til den andre.
Det er positivt at du kan bestemme hvor mye ressurser du er villig til å bruke på de enkelte slagene, det krydrer spillopplevelsen en smule. Ressurser får du ved å eie og erobre viktige installasjoner på oversiktskartet, slik som oljeraffineri og våpenfabrikker. Du kan også utvide antallet av enheter på dette kartet, men dette er i sin tur avhengig av ressursrikdommen din. Dessuten vil det alltid være et tak på antall enheter, så ikke forvent hærer av samme størrelse som i for eksempel Rome: Total War. Det er egentlig er like greit, siden brettene ikke ville vært spillbare med slike troppekonsentrasjoner.
