Som liten var Jackie Estacado, paradoksalt nok, mørkeredd; i en av sine mange monologer i The Darkness II forteller han om hvordan han pleide å ligge under dynen og ane noe som beveget seg der ute i det sorte, tomme intet. Senere skulle denne frykten vise seg å være alt annet enn irrasjonell.
På sin 21-årsdag fikk han nemlig stifte nærmere bekjentskap med mørket selv, eller «The Darkness» som det så fint kalles. «The Darkness» er en ond entitet som har banet sin brutale vei gjennom historien ved å ta tilflukt i menneskelige verter. Når Jackie endelig ble myndig, tok mørket bolig i ham, og konsekvensene ble fatale.
Frittstående fortelling
The Darkness II er en nokså frittstående oppfølger til skytespill-eposet fra 2007, som igjen baserte seg på den populære 90-tallstegneserien under det samme navnet. Det andre spillet i franchisen inkluderer en rekke hint og referanser til sin forgjenger og deres tegnede opphav, samtidig som det gir uinformerte spillere mer enn nok bakgrunnsstoff til ikke å føle seg utelatt når handlingen tar tak.
To år har gått siden sist, og på den snaue tiden har Jackie jobbet seg til toppen av den lokale New York-mafiaen og i samme slengen lært seg å leve med sine, bokstavelig talt, indre demoner. Men så, som det så ofte gjør, går alt til helvete.
Etter at en gjeng kjeltringer gjennomfører et kuppforsøk på mafiatronen ser Jackie seg nok en gang nødt til å ty til sin mørke passasjer for å overleve. Han lar «The Darkness» manifestere seg, og dette skal vise seg å få alvorlige konsekvenser når en mystisk kult har satt seg som mål å knabbe kreftene hans.
Konflikten i historien er typisk tegneseriemateriale, og til tross for enkelte klisjeer og en ganske anonym antagonist er handlingen ekstremt fengslende. Spenningsnivået er omtrent smidd inn i høygir og når man først har plantet stumpen sin i saccosekken er man som limt fast.
Monstrøs mafioso
På samme måte som sin forgjenger er The Darkness II et førstepersons skytespill, men det å begrense beskrivelsen til kun de to ordene ville vært grovt urettferdig. Bruken av «The Darkness» er den ekstra ingrediensen som definerer og skiller spillets mekanikker fra det man finner i den gemene hop av krigsspill og stereotypiske romodysseer.
«The Darkness» befester seg nemlig i en fysisk form, først og fremst som to digre, monsterlignende tentakler som bryter ut av Jackies ryggparti hver gang han har bruk for dem. Så i tillegg til å kontrollere ditt standardiserte arsenal av pistoler og pumpehagler må man også holde styring på disse beistene.
Hver tentakel styres med hver sin skulderknapp, hvor den ene hoggarmen kan løfte, ødelegge og slynge ting gjennom luften. Den andre kan på sin side levere kjappe svingslag og gjennomføre groteske avlivninger som på bestilling. Legg til et sett med doble pistoler/automatvåpen og man transformeres med ett til et dødelig vogntog av smerte og lidelse som pløyer seg gjennom fiendens rekker.
Mørke krefter
Jackie er dog ikke usårbar – logisk nok er «The Darkness» svak mot lys; utsatt for direkte lysskinn svekkes mørkets krefter, og utviklerne har tatt i bruk et filter av skjærende hvitt lys og hvinende lyder for å illustrere dette gjennom TV-ruta.
Dette er direkte ubehagelig for spilleren, og man lærer seg fort å ekspedere samtlige lyktestolper og taklamper i nærmeste omkrets i påvente av en skuddveksling. Titt og ofte hender det også at fiender plukker opp bærbare lyskilder, og disse bør drepes fort som svint. Når man i tillegg er avhengig av «The Darkness» for å regenerere helse kan en konfrontasjon fort gå fra plankekjøring til en desperat kamp på liv og død når en nisse med lommelykt kaster seg inn i skuddvekslingen.
En nyvinning er introduksjonen av et omfangsrikt talenttre, et grep undertegnede er svak for – opplevelsen blir øyeblikkelig mer engasjerende når man egenhendig kan styre figurens utvikling fritt. I The Darkness II kan man ved å gjennomføre spektakulære kombinasjonsangrep og maltraktere fiendene så grandiost som mulig tjene erfaringspoeng som kan byttes inn i kule og unike egenskaper.
Utsiktene til å skyte gjennom vegger, lære nye henrettelsesteknikker og få evnen til å generere små svarte hull fungerer som en gyllen gulrot, hengende foran spillerens ansikt fra første stund.
Resultatmessig føler man begjær etter og frihet til å spesialisere karakteren gjennom de evnene man selv ønsker, og man vokser seg gradvis sterkere, helt i takt med historiens utvikling. Etter hvert føler man seg virkelig som det monsteret Jackie skal være.
Tegnet massakre
Det er lite som føles bedre enn å suksessfullt meie ned en bøling med slemminger i én flytende dans av kuler, flyvende prosjektiler og monsterarmer. Man griper tak i en meterlang jernstang og rekker å fyre tre skudd i nærmeste hodeskalle før man kyles jernstangen gjennom magen til kameraten. Tredjemann fyrer av et par skudd i din retning før du gir han et durabelig tentakelslag og avslutter det hele ved å trekke vedkommendes ryggmarg ut gjennom halsen hans.
Til tider er det ekstremt makabert å spille The Darkness II, men det er også ekstremt underholdende, noe som gjør spillmekanikkene til det sterkeste kortet spillet har på hånden. Det gjør heller ingenting at utviklerstudioet Digital Extremes droppet realisme for en mer tegneserie-aktig stil; det hele blir litt mindre uspiselig på den måten.
Med dette visuelle beiteskiftet ender The Darkness II opp betydelig nærmere sine tegnede røtter enn det forgjengeren gjorde. Den cel-shadede stilen er gjennomført til fingerspissene – alt fra lyktestolper til den jevne mafioso formodentlig popper ut fra omgivelsene, og jeg tror faktisk dette er blant de få spillene som ville tjent på å benytte seg av stereoskopisk 3D.
Ansiktsanimasjonene er dog litt avleggs og når handlingen roer seg ned kan man finne mang en feil i spillets grafikk, men i full gang med å massakrere en skokk fiender fremstår spillet ekstremt polert og stilrent. Med et solid galleri av kampanimasjoner og skremmende troverdige lydeffekter i bakhånd er det umulig å ikke nyte spillet for det det prøver, og lykkes med å være: en levende, interaktiv tegneserie.
Fort overstått
Timene flyr i herlig symbiose med lemmene til Jackies maltrakterte fiender, og før man aner det er eventyret over. The Darkness II er kort, og man skulle ønske det var mer å utforske ved historien når rulleteksten skyldbevisst og prematurt sniker seg over skjermen.
Som et ørlite plaster på såret får man inkludert i pakken en Left 4 Dead-aktig samarbeidsmodus som introduserer fire nye karakterer å leke med. Nye krefter og våpen blandes i en mindre seriøs og mer actionpreget smørje som kan spilles alene eller med fire kompiser over weben. Og selv om denne delen av spillet også tilbyr mye moro, er det ikke noe man vender tilbake til etter å ha fullført de fåtallige oppdragene en gang hver.
Likevel er historien man får servert, da spesielt i hovedkampanjen, så veldreid og perfekt utformet som den kan få blitt; med en salig blanding av drama, svart humor og blodig action er det lite som mangler i den virtuelle godteposen The Darkness II er. Legg til en dose med ulykkelig og fortapt kjærlighet, og du har et actiondrama som antakelig kunne gjort seg like godt på det store lerretet.
Konklusjon
Den visuelle tegneseriestilen og den engasjerende historien viser enorm respekt for opphavsmaterialet, og The Darkness II kan til tider føles som ett stykk herlig interaktiv tegneserie. Dette, sammen med det ekstremt givende kampsystemet, er det som løfter spillet ut av grøfta hvor store deler av skytespillsjangeren befinner seg, meskende på oppbrukte oppskrifter.
Gjennom et omfangsrikt talenttre og varierende kamper føler man en slags frihet i det ellers så lineære spillet og før man vet ordet av det har man utviklet seg til det perfekte monster. Slemminger slaktes over en lav sko, og akkurat når ting er i ferd med å nå nye høyder er eventyret over.
Opplevelsen er noe kort for menigmann, og hadde det ikke vært for nettopp den korte lengden og enkelte visuelle svakheter hadde The Darkness II vært noe virkelig fantastisk. Det man får servert underveis er uansett såpass interessant at turen gjennom New Yorks underverden gjerne kan tas igjen, og igjen.
