Den største form for smiger
Det andre salgsargumentet fra utvikler er en gjenstand i spillet kalt "All Seeing Eye", eller ASE. Med denne metall-kulen skal spilleren kunne oppdage hemmelige rom og brytere. Den sier ifra hver gang det er et usynlig objekt i nærheten, og gjør det synlig ved at du lyser på det. Dette høres ut som en god idé, men dessverre står det igjen mye ubrukt potensiale. Det ender opp som en gimmick som gjør lite annet enn å lage et lite opphold mellom hektiske øyeblikk. Det som er ment som små puslespill er ikke stort annet enn hjernedøde formaliteter som står mellom deg og et hemmelig rom.
Enspillerdelen av The Conduit vinner neppe priser for nyskapning med det første. Her handler det stort sett om å løpe og skyte alt som beveger seg uten noen dypere mening eller tanke (ikke at det er utypisk for sjangeren). De samme fiendene går igjen store deler av spillet, og det eneste som forandrer seg er antallet du må pløye igjennom for å komme til enden, samt at de på et eller annet punkt finner ut at det er lurt å hjemme seg bak esker og hjørner. Med dette i tankene, er det kanskje ikke så dumt at enspillerdelen ikke varer mer enn rundt 6-7 timer, med mindre du insisterer på å ta alle achievements og hemmeligheter. Men vi kan da tåle litt repetisjon for å følge en engasjerende historie?
Ja, det kan vi – men det er det heller ingen som har fortalt High Voltage Software. Gjennom spillet vil du ha med deg en hjelper "på øret" – et virkemiddel kjent fra gode gamle System Shock, og nå i senere tid fra Bioshock med fler. Det er i samtaler med denne at historien presenteres for spilleren. De mye hausede konspirasjonene fremstår dessverre som klisjéfylte, og vi har sett det meste før. Det uinspirerte manuset reddes delvis av gode skuespillerprestasjoner fra selveste Hercules; Kevin Sorbo og William Morgan Sheppard fra blant annet Star Trek. Igjen er ikke historien med på å nødvendigvis ødelegge for spillet, men den bidrar heller ikke.
Flerspillerdelen er i likhet med resten av spillet litt uferdig. Man har valget mellom tretten forskjellige moduser. Forskjellige utgaver av alle mot alle og lag-disipliner gir deg mer enn nok å drive med, og tilbyr antagelig mer variasjon en mange andre konkurrerende spill. I tillegg har man mulighet til å sanke erfaringspoeng og stige i gradene. Men det er et problem: Med opp til 12 mann som fyrer av granater og lignende i hytt og gevær så kan maskinvaren fort få litt hikke, noe som gjør spillet nær uspillbart i korte perioder. Når man slår dette sammen med litt etterslep fra nettverket og Wiimoten, så har man et sant kaos gående. Et par ganger opplevde jeg også stabilitetsproblemer som førte til at jeg måtte starte maskinen på nytt. Et lite søk på nettet avslører at dette ikke er et helt ukjent problem. Per dags dato er det fort gjort å få tak i andre spillere på nettet, og du er i gang etter et par minutter. Klarer man allikevel å kjempe seg igjennom noen av disse seansene kan de by på en del underholdning når de fungerer som de skal.
Konklusjon
High Voltage Software har gjort noe få andre har dristet seg til å gjøre. De satte ut i ekte pionerstil med enkle midler og satset alt på at en utgiver ville forbarme seg over dem. Et Wii-eksklusivt FPS-spill er synonymt med katastrofe i enkelte kretser, men Sega inntok rollen som den barmhjertige samaritan, og det er jeg i grunn glad for. For alt dette til tross, så oppdaget jeg allikevel at jeg til tider nøt opplevelsen. Historien lå og surret i bakgrunnen. Jeg plagde ikke den, og den plagde ikke meg. Grafikken er det den er, og jeg kunne fint overse den. Spillmekanikken er noe traust og repeterende, men allikevel så er det noe som gjør spillet verdt å prøve.
Det er til slutt kontrollene som redder The Conduit fra å snuble helt. Følelsen av å måke ned rekker av intetanende, hodeløse kyllinger som prøver å stoppe meg fra å fyre av et par velplasserte skudd mellom øynene deres med Wiimoten er til tider ganske tilfredstillende. Et godt og spennende utvalg våpen er også med på å forlenge denne gleden. Det blir virkelig ikke det samme å gå tilbake til analogstikken eller mus og tastatur etter dette.
Dette spillet vil antagelig aldri bli en "konsollselger", men har du en Wii liggende, er glad i skytespill og er villig til å se forbi en del av The Conduits skavanker skal du ikke se bort fra at det kan være verdt pengene dine.
