Vi har alle hørt eller lest konspirasjonsteorier. De pirrer nysgjerrigheten vår og får oss til å se sammenhenger som er skjult for det blotte øyet. Enkelte fremstår som regelrett pølsevev – andre har en overbevisende rot i virkeligheten som tvinger frem et ønske om at det skal være sant. Konspirasjon eller ikke – det er ugler i mosen i Washington DC, og vi må ordne opp.
Med Metroid Prime 3: Corruption har vi sett at Wii-kontrollene i aller høyeste grad har det som kreves for å lage et godt FPS-spill. Allikevel er spill fra denne sjangeren sjelden vare på Nintendos lille hvite konsoll. Dominert av spill for "hele familien", har den fremmedgjort mange entusiaster som gjerne vil ha mer ut av spillene sine enn overfladiske mini-spill. High Voltage Software lovet tidlig i 2008 at de var redningen. Wii-maskinvaren skulle presses til det ytterste, og skulle igjen få innpass på gutterommet. Så er spørsmålet: Har de klart det?
Martians Attack!
I Wii-eksklusive The Conduit trer vi inn i rollen som Special Service-agent Michael Ford. I nær fremtid finner en rekke uforklarlige hendelser sted i Washington DC. Merkelige vær-fenomener og ukjente sykdommer kulminerer i et drapsforsøk på presidenten, avverget av vår mann Ford. Som takk får Ford innpass i en hemmelig statlig organisasjon ved navn The Trust. Nå slår myndighetenes hemmelighetskremmeri rundt den siste tids hendelser sprekker i det alt helvete for alvor bryter løs i hovedstaden.
En ukjent, insektlignende rase kjent som The Drudge har startet sin invasjon, og her begynner vår reise igjennom konspirasjoner og uventede vendinger. På veien får du, som det seg hør og bør, stifte nærmere bekjentskap med et stort og variert arsenal på nærmere to dusin våpen. Alt fra den tradisjonelle haglen til mer obskure, slimkastende Drudge-rifler og hemmelige prototyper. Og godt er det, med tanken på de voldsomme mengder fiender du får i oppdrag å sende videre til de evige jaktmarker. Et stort og eksotisk utvalg til tross, så ender man som oftest opp med å bruke det verktøyet som får jobben gjort fortest mulig.
Et variert repertoar av våpen betyr allikevel fint lite hvis kontrollene ikke er på plass. På grunn av Wiiens utradisjonelle kontrollere, så var det naturligvis knyttet noe spenning til dette på forhånd. Jeg kan nå meddele at alle skeptikere fint kan ta seg en bolle, for det er lite som kan måle seg med følelsen av innlevelse og kontroll som Wiimote/Nunchuck-kombinasjonen gir.
For de som har spilt Metroid Prime 3 eller Call of Duty på Wii, så er kontroll-oppsettet velkjent. Sikting, tilting og panorering gjøres ved å peke på skjermen med Wiimoten. Fører du pekeren ut mot kantene av skjermen vil du tilte/panorere den veien. Dette gjør at du ikke nødvendigvis må snu deg til siden når du skal sikte, men heller bare beveger våpenet. Med analogstikken på Nunchucken styrer du karakteren til siden eller fremover. Systemet er intuitivt, og fungerer godt når du blir vant til det lille etterslepet fra Wiimoten. Heldigvis har utvikleren gitt oss svært gode muligheter til å justere kontrollene, og ikke minst følsomhet ned til minste detalj fra spillets menyer, så vi får det akkurat som vi vil. I tillegg benyttes akselerometerene i kontrollene til å kaste granater og slag. Igjen, så gir det en følelse av innlevelse som veier opp for en tidvis uvilje fra Wiimotens side til å gjøre som du vil. Bare pass på å pause spillet før du klør deg i panna med kontrolleren i hånd – det kan bli stygt...
Alt i alt fungerer denne delen av spillet svært godt, og er også noe av det som er med på å løfte opplevelsen. Noe som er mer enn man kan si om andre deler av The Conduit.
Pixel Shaders og andre buskevekster
Et av High Voltage Softwares store salgsargumenter da de sto uten utgiver for et drøyt år siden var deres nye Quantum3-grafikk- og AI-motor. Det var nesten ikke måte på hvilke nye triks de hadde lært den lille hvite boksen. Nå er det ingen tvil om at de har klart å presse maskinvaren, men tatt i betraktning akkurat hvor svak den er, så kommer de allikevel ikke helt i mål. Grafikken ligger helt opplagt årevis bak det vi er blitt vant til fra PS3 og Xbox 360, men det behøver jo ikke bety stort? Det går an å lage overbevisende og vakre miljøer uten de aller siste effektene – bare synd ingen har sagt dette til High Voltage Software.
Det blir fort åpenbart at Quantum3-motoren har lukket for minst like mange muligheter som den har åpnet. I sin higen etter å presse maskinvaren har de endt opp med et spill med trange korridorer, fullstendig blottet for større områder for å sikre en jevn spillopplevelse. Den får også fort hikke når antallet fiender øker, og de flate teksturene og mangelen på kantutjevning er uvant for øyne som er vant til for eksempel Far Cry 2 eller Crysis. Alt ser likt ut, og det blir fort et problem når fiendene går i ett med miljøet rundt seg. Da hjelper det fint lite med prangende lys- og fokuseringseffekter.
Det er selvsagt grenser for hva vi kan vente fra Wii-en. Og maskinvaren tatt i betraktning, så kan det ikke sies annet enn at utvikleren har gjort en god jobb med de ressursene som var tilgjengelig. Grafikken i The Conduit ødelegger ikke opplevelsen, men den bidrar heller ikke nevneverdig.
