Traveller’s Tales har mange års erfaring med utvikling av spill basert på filmlisenser. I senere tid har de vært i søkelyset med flere kritikerroste titler, deriblant Lego Star Wars og Lego Indiana Jones, hvor legoklosser og -figurer har vist oss nye sider av kjente og kjære filmunivers. Det siste spillet fra det britiske utviklerstudioet er også basert på en storfilm, men denne gangen har legoklossene blitt slengt på hylla. I The Chronicles of Narnia: Prince Caspian er verken helter eller skurker laget av plast.

Spillet er i stedet en typisk «spillet fra filmen»-opplevelse, hvor figurer og omgivelser ligner på de mange av dere allerede har sett på det store lerretet. En annen og viktigere forskjell er at Prins Caspians eventyr ikke på langt nær er like gjennomført og sjarmerende som lego-spillene.

Trøbbel i fantasiland

I The Chronicles of Narnia: Prince Caspian skal du ta tilbake makten over fantasiriket Narnia fra prinsens forræderiske onkel Miraz, som kommanderer en gigantisk hær av sortkledde soldater. I tillegg til den meget habile Prins Caspian, får du i løpet av spillets seks kapitler ta kontrollen over tjue av figurene som dukker opp i filmen. Blant disse finner vi tilsynelatende udødelige kjemper, lynraske kentaurer og fektende mus. Hver enkelt av dem har unike egenskaper som må mestres hvis du skal ha noen som helst sjanse mot Miraz og hans sammensvorne.

Heldigvis for Prins Caspian er motstanderne hans veldig, veldig dumme. Det som er en klar fordel for prinsen, er dessverre det stikk motsatte for deg som spiller. De slemme soldatene er like enkle å beseire på det siste brettet som det første, og later ikke til å skjønne at fellene deres er så tåpelige at selv en av fantasirikets spedbarnsgnomer kunne passert dem i søvne. Som du sikkert skjønner, er ikke The Chronicles of Narnia: Prince Caspian et veldig utfordrende spill. Det er tross alt basert på en familiefilm, og spill av denne typen bør være underholdende for både store og små.

Men nå er det ikke bare den utrolig lave vanskelighetsgraden som gjør spillet til noe av det tammeste jeg har vært borti på Xbox 360. De fakta at det ikke er noen vesentlig forskjell mellom mange av de tjue figurene, og at nesten alle utfordringene i spillet skal takles på samme måte, har like mye skyld i den lave sluttkarakteren.

Sammen er vi sterke

På hvert brett har du minst to figurer på laget, og kan til enhver tid velge hvem av dem du vil ha kontrollen over. De andre følger trofast etter, og gjør det de kan for å holde den uendelige strømmen av generiske fiender på avstand. Selv følger du derimot med på pilen på det lille kartet ditt, som alltid peker i den retningen ferden aller helst bør gå. Du er nemlig klar over at fiendene dine egentlig ikke er så veldig farlige; de aller fleste av dem gir opp jakten så snart du tar beina fatt. Og hvorfor skulle du ville slåss mot dem, når de verken etterlater seg finurlige gjenstander eller gir deg erfaringspoeng?

I begynnelsen av spillet virker det nesten som om det lureste man kan gjøre er å beinfly uavbrutt gjennom miljøene du befinner deg i, men etter hvert møter du bokstavlig talt veggen, da fiendene har satt opp veisperringer og feller som du må gjøre noe med hvis du har planer om å komme deg videre.

Det er ingen kreativ prosess du må igjennom for å takle disse hindrene; de fjernes enkelt å greit ved å finne en eller flere spaker i nærheten, og hamre løs på A-knappen for å aktivere denne. I begynnelsen virker ikke dette som noe problem, men plutselig går det opp for deg at du skal igjennom nøyaktig samme oppgave mange, mange ganger på hvert brett. A-knappen blir offer for samme type juling når du må ta i bruk Narnia-heltenes «unike» ferdigheter.

Like ofte som du støter på spakene nevnt ovenfor, får du oppdrag som bare kan uføres av én bestemt figur. For eksempel kan vakttårn bare rives ned av allierte kjemper, mens tannhjulsmekanismer som må settes i gang for å åpne ulike porter bare kan repareres av en faun. Det disse «utfordringene» har til felles, er at de utføres ved å trykke gjentatte ganger på én knapp. Når du har trykt nok, er det bare å fortsette i den retningen navigasjonspilen peker.

Det er verken sjarm eller underholdning i denne typen gameplay – det er vanskelig å tro at spillet faktisk er satt sammen av folkene bak Lego Star Wars og Lego Indiana Jones.

Frihet til å velge

Med sine seks kapitler høres kanskje The Chronicles of Narnia: Prince Caspian ut som et spill du er ferdig med i løpet av et par timer, men slik er det ikke. Kapitlene finner sted på områdene fra filmen, men da det settes fokus på en del bakgrunnsstoff, blir lengden på spillet utvidet betraktelig. Det er tross alt ikke bare de største heltene du har kontroll over. Hvert kapittel fungerer som en portal hvor du har tilgang på en rekke ulike brett, og du kan velge hvilken rekkefølge du vil spille dem i.

Hvis dvergen i et kapittel virker interessant, kravler du inn i et hull i veggen for å starte brettet hvor han er hovedpersonen. Hvis du heller vi prøve deg som kjempe, slår du heller ned den gigantiske porten som leder til brettet hans. Når du har kommet deg igjennom alle brettene i et kapittel, får du se et raskt klipp fra filmen. Uheldigvis er det ikke veldig mange av disse klippene, og det blir vanskelig å følge med på handlingen hvis man ikke har sett filmen på forhånd.

Filmklippene kan også sees uten å måtte gå igjennom brettene i spillet, men bare etter at du har låst dem opp. Dette gjøres ved å åpne skattekister du finner spredt rundt omkring på forskjellige områder, gjerne litt utenfor allfarvei. For å åpne kistene må du samle nøkler som er Prince Caspians svar på gullmyntene i Mario-spillene. Nøklene er enkle å finne, og hvis du skulle komme til å gå tom, kan du ganske enkelt gå ut av området du er i, for å så komme inn igjen og samle dem på nytt igjen. Ved å gjøre dette mulig har utviklerne tatt vekk det mikroskopiske fnugget spillet kunne hatt av gjensynsverdi, og da har jeg ikke glemt å tenke på flerspillerdelen.

Unødvendig flerspiller

Siden du alltid har minst to figurer på laget, kan en kamerat når som helst bli med å spille, uten at dere trenger å starte på nytt. Gameplayet foregår fortsatt på én skjerm, noe som betyr at dere hele tiden må gå i samme retning. Det er med andre ord ikke mulig å avtale at en av dere skal lete etter de bortgjemte skattekistene, mens den andre utfører det gjeldende brettets hovedoppdrag. Når dere støter på en av utfordringene, for eksempel en veisperring som må rives eller en sjefsfiende som skal ha juling, er det sjelden bruk for begge av dere.

Ta for eksempel fangevokterne du møter i kapittel nummer tre. Disse beistene kan bare beseires ved å lure dem til å løpe inn i feller som er lagt ut på bakken. Her må den ene av dere få vokternes oppmerksomhet, mens den andre ikke har noe nyttig å ta for seg. Lignende situasjoner oppstår når en av dere må senke fiendtlige skip med kanonskudd, eller lukke en port før fiendene dukker opp. Det som skjer i spillet er stort sett designet for én spiller – ikke flere.

Konklusjon

Mange rynker på nesa når de hører snakk om spill hvor handlingen er tatt fra en spillefilm. I The Chronicles of Narnia: Prince Caspians tilfelle er det fullt forståelig, for dette er et produkt jeg ikke kan forestille meg at noen vil finne de helt store verdiene i. Sjarmen fra utviklernes tidligere spill er ikke tilstedeværende, de samme «utfordringene» blir gjentatt gang på gang gjennom hele prinsens eventyr, og handlingen er uklar for den som ikke har vært på kino. Jeg kan vanskelig anbefale dette spillet til selv den største Narnia-fanatiker.