Jeg har sagt det før, men det er absolutt verdt å gjenta: De mest spennende eventyrspillene kommer fra de minste utviklerne. Spill som Gemini Rue, Downfall og Blackwell-serien har rutinemessig satt både Telltale og de mange halvstore europeiske eventyrutviklerne på plass, og det de mangler i produksjonsverdier tar de igjen med interessante historier, troverdige figurer og god gåtedesign.
Nå er det nyeste Blackwell-spillet her, og jeg er imponert. Jeg har alltid likt Blackwell-spillene, men Blackwell Deception tar steget opp til nye høyder, og kan lett vise seg å være sjangerens høydepunkt i år.
Åndenes makt i spillform
Rosangela Blackwell er et medium, og hennes livsoppgave har blitt å hjelpe ånder som av ulike grunner ikke klarer å komme seg videre etter døden. Disse åndene er vanligvis ikke klar over at de faktisk er døde, og det skyldes ofte at de har lidd en voldsom og uventet død. For å hjelpe dem videre må Rosa på et eller annet vis overbevise dem om å akseptere at de ikke lenger er i live. Dette betyr vanligvis at hun må prøve å finne ut hvordan de døde i utgangspunktet, noe som ofte kan være forbundet med en viss risiko. Mord er tross alt ikke mulig uten en morder, og slike skal man jo helst være forsiktige med.
Heldigvis for Rosa har hun en alliert ved navn Joey Mallone. Uheldigvis er det ikke så veldig mye han kan gjøre. Han er nemlig selv et spøkelse, og den eneste måten han kan påvirke den fysiske verdenen på er ved å skape små vindpust. Til gjengjeld lar han seg ikke stoppe av låste dører eller håndfaste farer, og når man snuser rundt i andres saker kan dette være svært gode egenskaper å ha.
Blackwell Deception starter med en rimelig enkel sak, for å få deg varm i trøya. Det spøker ombord på en nyinnkjøpt luksusyacht, og Rosa og Joey må finne ut hvorfor. Men så begynner mer interessante ting å skje. Rosa får en telefon fra en tidligere kollega, som ber henne hjelpe ham med en sak han jobber med. Jeg skal ikke røpe noe mer, for spillet disker opp med en herlig vri helt i starten, som i alle fall sørget for at jeg ble hektet.
Frøken spøkelsesdetektiv
Blackwell-spillene har alltid imponert med spennende mysterier fulle av interessante personligheter, og Blackwell Deception skuffer så definitivt ikke på dette området. Det disker opp med et skikkelig mysterium av den typen man rett og slett bare må komme til bunns i, og det er skikkelig tilfredsstillende å gradvis pusle sammen det komplette bildet av hva som har skjedd og hvorfor. Underveis treffer Rosa og Joey både levende og døde personligheter, og ingen av dem føles overflødige. Dette er et spill hvor du får innsikt i mange personlige tragedier, men tungsinnet veies opp av gleden og lettelsen over å kunne få hjelpe de stakkars sjelene videre.
Dette med å lage bifigurer du kan tro på og relatere til er noe mange spillutviklere slurver fælt med, og Blackwell Deception demonstrerer hvor dumt det egentlig er. De velutformede personlighetene i dette spillet sørger for at opplevelsen blir mye mer involverende og personlig enn i et eventyrspill hvor bifigurene ikke er mer enn endimensjonale hindringer i veien.
Et annet område Blackwell-serien tradisjonelt har stilt sterkt er troverdige gåter, og også her lykkes Blackwell Deception svært godt. Spillets gåtedesign har et veldig klart detektivpreg, hvor du må lete etter spor både i miljøene og i dialogene med de mange bifigurene. Her er alt logisk og fornuftig, og løsningene på nøttene er generelt av den typen som sannsynligvis ville fungert i virkeligheten også.
Rosa har forresten også fått seg en fancy MyPhone siden sist, og denne inkluderer en veldig simpel søkemotor. Som i virkeligheten er denne grei å ha når du skal finne adresser og navn. Hun skriver også inn stikkord på mobilen, som representerer spor. Disse kan så kombineres for å finne nye spor, eller trekkes frem i samtaler med andre figurer. Dialog er generelt et veldig viktig element i spillet, og de fleste vet mer enn de egentlig vil ut med.
Samtidig har spillet selvsagt et overnaturlig element i form av Joey. I størsteparten av spillet kan du når som helst bytte mellom å kontrollere Rosa og Joey, og du kommer stadig i situasjoner hvor hans mindre håndfaste egenskaper kan være nyttige. Disse inkluderer noen virkelige kreative nøtter som er kjempemorsomme å løse. Men også her er gåtene faktisk ganske troverdige. Så lenge en kjøper det overnaturlige konseptet virker løsningene aldri tullete eller ulogiske.
God flyt
Jeg opplevde Blackwell Deception som akkurat passelig vanskelig. Jeg satt meg riktignok litt fast ved noen anledninger, men løsningen kom alltid etter litt arbeid og jeg kom meg gjennom hele spillet på egenhånd. Jeg synes også spillets flyt fungerer svært godt. Hver gang jeg løste en gåte fikk jeg en genuin følelse av å komme meg videre. Noen eventyrspill er for dårlige til å belønne spillerne underveis, og leverer den ene harde nøtten etter den andre uten noen historieprogresjon imellom. Slik er ikke Blackwell Deception.
Dette er som sagt en serie jeg har satt pris på i mange år, men Deception er definitivt det beste Blackwell-spillet så langt. Det er rett og slett mer solid og forseggjort, med mer velfungerende gåter og en handling som både føles mer sannsynlig og glir bedre enn tidligere. Jeg har også en følelse av at det er litt lengre enn sine forgjengere – det er riktignok ikke like stort som storproduksjonene fra nittitallet brukte å være, men det tok meg noen kvelder med konsentrert spilling å fullføre det.
Jeg liker også presentasjonen. Utviklerne har igjen valgt å gå for samme grafikkstil som vi fikk i eventyrspillene fra nittitallet, og det er mye imponerende pikselkunst å finne i de mange bakgrunnene og figurene i spillet. Samtidig blir omgivelsene mer levende og stemningsfulle takket være lyssettingen, som bruker en høyere oppløsning en bakgrunnene og figurene. Resultatet er i mine øyne meget pent.
Blackwell-spillene har alltid levert spillmusikk i toppklasse, og Deception er ikke noe unntak. Musikken er variert, med alt fra sorgtunge pianokomposisjoner til dansbare rytmer, og bygger opp under stemningen på en glimrende måte. Det som ikke er like glimrende er skuespillerprestasjonene; noen høres litt for uengasjerte ut. Hovedrolleinnehaverne gjør heldigvis en god jobb, og underspilling er tross alt bedre enn overspilling, så helhetsinntrykket er helt okay.
Konklusjon
The Blackwell Deception er rett og slett et knallspill. Det leverer en herlig kombinasjon av underholdende, troverdige og tilfredsstillende gåter og et mysterium som bare blir mer og mer spennende jo mer du graver i det. I tillegg er Rosa og Joeys New York befolket av et figurgalleri som er langt mer interessant enn det vi vanligvis får i spill, og selv om spillet er befolket av tragedier er det alltid lys i enden av tunnelen – bokstavlig talt.
Blackwell-serien har alltid levert god underholdning, men det er først med dette spillet at jeg føler Dave Gilbert og hans Wadjet Eye Games virkelig tar steget inn blant de store eventyrutviklernes rekker. Det er rett og slett bunnsolid eventyrspillunderholdning som i mine øyne overgår det aller meste sjangeren har levert i løpet av de siste årene. Likte du spill som Gray Matter kommer du utvilsomt til å elske det.
Det eneste som er litt trist er at jeg nå må vente enda noen år før jeg får følge Rosa og Joey på nye eventyr i Wadjet Eyes New York. Men man kan ikke lage så gode eventyr på samlebånd, noe Telltale uheldigvis har bevist, så jeg får bite i meg ventetiden med sikkerhet om at resultatet utvilsomt blir verdt hvert minutt.
The Blackwell Deception kan kjøpes direkte fra utviklerne.
