Vinden suser rundt meg mens jeg svinger meg mellom skyskraperne i Manhattan. Under meg skimter jeg små mennesker løpe rundt, stresse og jage etter bussen; de er fanget i helt dagligdagse ting. De aner ikke hva de går glipp av. Her oppe er jeg fri, ledig og lynrask, og kan gjøre akkurat hva jeg vil.
Det er i slike øyeblikk The Amazing Spider-Man virkelig skinner. Følelsen av å svinge med edderkoppnettet gjennom byen er noe alle burde oppleve minst én gang, bare for å se hva utvikleren Beenox har greid å pusle sammen av actionpakkede kamerabevegelser og gode animasjoner, kinestetisk herlighet i de små kontrollvibrasjonene, og adrenalindrevet vertigo som gir deg magesug.
Men så var det dette med selve spillet, da, Beenox. Historien, spillmekanikkene, omgivelsene og alle de andre viktige bestanddelene som utgjør den helhetlige pakken. Og på disse områdene vingler edderkoppmannens filmspilleventyr mellom å være middelmådig og helt bak mål.
Hybridskapninger overalt
The Amazing Spider-Man plukker opp spindelvevtråden en stakket stund etter at rulleteksten på årets sommerfilm med samme navn har rullet av skjermen. Ting er slik de skal være; den angrende doktor Connors og hans alter-ego, The Lizard, er bak lås og slå, Peter Parker fortsetter sine rappkjeftede og flørtende samtaler med Gwen Stacy, og Spider-Man gjør Manhattan til et tryggere sted.
Idyllen brytes likevel raskt. Selv om Connors har fått sparken etter hendelsene i filmen fortsetter OsCorp, med den nye lederen Alistair Smythe i spissen, å eksperimentere med hybrider mellom mennesker og dyr. Når Parker en dag bestemmer seg for å snike seg med på damas jobb, bryter selvfølgelig helvete løs. Det viser seg at hybridskapningene reagerer med aggressivitet på andre hybridskapninger, og som vi alle vet har Parker en itsy-bitsy edderkoppdel i seg.
Dermed bryter OsCorps sommerkolleksjon av hybridskapninger seg løs, men ikke før de tar et godt smittebærende jafs på flere av selskapets ansatte. De som blir bitt må pent vente på at det smittsomme viruset gjør at de blir omgjort til hybridskapninger selv – noe både Gwen og Smythe får merke på kroppen. Spider-Man må sette alle kluter til for å finne en kur før hele Manhattan blir infisert av viruset.
Som oppsett fungerer dette helt greit, men ikke stort mer. Figurene er platte, klisjébetonte og har sjelden noe fornuftig å si. At Beenox har valgt å slenge inn et par selvrefleksive bemerkninger og referanser her og der gjør heller ingen underverker – jeg er ikke typen som gliser bredt når Spider-Man sier at han heller har lyst til å slappe av med litt WoW i stedet for skurkebanking.
Stemmeskuespillet er likevel godt, og selv om manuset ikke er i nærheten av å kunne menge seg med toppspillene, får det jobben gjort. Som superheltspill er settingen, plottet og eksposisjonen dog milevis unna Batman: Arkham Asylum og Batman: Arkham City.
Store, livløse Manhattan
Dessverre er Manhattan en dørgende kjedelig by i The Amazing Spider-Man. Selv om det er herlig å svinge seg rundt i storbyen, er det få av oppgavene som er særlig spennende. Du kan samle inn tegneseriesider som er strødd rundt omkring, for så å lese dem i spillets hovedmeny, men dette er verken spennende eller utfordrende på noen måte. Arkene ligger bare rundt omkring, lett tilgjengelig.
Det samme gjelder de mange voldelige kriminelle som ypper med byens tafatte innbyggere. De er der, og du banker dem opp – sånn er det med den saken. Hvem skulle tro at det kunne være så kjedelig og ensformig å redde mennesker i nød?
Fotograferingsoppdragene er litt bedre, selv om også disse byr på minimalt med utfordring. Det er som oftest ganske enkelt å finne objektene som skal være i bildefokus, og du trenger sjelden gjøre noe kreativt med kameraet for å få godkjent oppdragene.
Det hele føles tomt, livløst og sterilt, og du får aldri noe særegent grep om byens ulike områder. Alt føles homogent og kjedelig, og alle bygningene, utenom Edderkoppens base, er generiske og grå. Det føles ut som om Beenox ikke riktig har hatt en tydelig plan på hvordan de burde bygge ut den åpne verdenen etter å ha laget grunnstrukturen.
Innendørsområdene er ikke stort bedre, med slimete kloakkrør, halvteknologiske kammers og lite spennende korridorer. Det er ikke vanskelig å orientere seg, men det er heller ikke særlig spennende.
Et lite lyspunkt i det hele er «web-rush»-mekanikken som lar Spider-Man sakke tiden og lenke sammen flere kjappe hopp og stup. Dette føles intuitivt og lett, og mekanikken gjør at det å navigere seg gjennom alle områdene oppleves både akrobatisk og naturlig. Det er en egen sjarm i å slenge seg fra vegg til vegg før du planlegger det neste hoppet mot en vinduskarm.
Spider-Man i seg selv ser egentlig fantastisk ut, og Beenox har lykkes med å animere superhelten svært godt gjennom spillet. Særlig nettsvingningsanimasjonene er gode, og godt hjulpet av det godt programmerte kameraet får du oppleve en rekke spektakulære øyeblikk. Resten av figurene er ikke like pene å se på, med ansiktsanimasjoner og stemmesynkronisering som godt kunne vært hakket bedre.
Spark, slå, dukk – gjenta
Selvfølgelig kan det ikke være et Spider-Man-spill uten litt real skurkebanking. Her er det likevel tydelig at mesteparten av kampsystemet er lånt fra Rocksteadys Batman-spill. Du hamrer løs på slagknappen slik at Spider-Man spretter rundt mellom fiendene, helt til du får et varselikon over hodet om at noen angriper. Så trykker du febrilsk på kontringsknappen for å unngå å bli truffet. Det fungerer egentlig ganske godt, og man merker at utvikleren prøver å gjøre Spider-Man til en mer smidig bryter enn en stor buldrende tank slik Batman er.
Egentlig skulle jeg ha ønsket at Beenox hadde lånt enda litt mer av Rocksteady. Det skorter virkelig på utstyrsarsenalet, og kampene har en tendens til å koke ned til slå, spark, dukk og gjenta. At noen fiender har et skjold du må hoppe over før du kan angripe, og at enkelte roboter har et energibarriére du må senke med edderkoppnett før du kan hamre løs, er heller ikke nok til å sørge for en god, variert opplevelse. Du låser opp noen noe typer angrep etter hvert som du stiger i erfaringsnivå, men du får aldri noe stort behov for å utforske de nyvunne ferdighetene.
Av og til slenger Beenox også ett eller annet sjefsmonster din retning,.Det som er litt overraskende for meg er at de robotbaserte gigantiske monstrene er mye bedre forseggjort enn de originale tegneserieskurkene. Rhinos sjefskamp spesielt lite spennende; du unngår ham bare til han kræsjer i en panserbil før du denger løs på ham.
Spillet forsøker også å få deg til å snike for å unngå tumulter, eller for å liste deg innpå fiender. Som Spider-Man kan du selvfølgelig klatre lydløst i rommenes fire flater, og dette gjør at du kan eliminere fiendene opp-ned fra taket uten at andre legger merke til det.
Det blir likevel alt for lett. Ofte tok jeg meg selv i å krabbe gjennom nesten hele innendørsområder uten å delta i en eneste slåsskamp. Dersom det ikke gikk plukket jeg fiende etter fiende lydløst fra gulvet, helt uoppdaget og uhindret.
Ja, nesten uhindret, da.
Problemer rundt hvert hjørne
The Amazing Spider-Man er nemlig stappfullt av tekniske problemer som veksler mellom å være smått irriterende til å fremkalle de verste glosene du kan tenke deg. Mitt første møte med trøbbel skjedde allerede etter prologen. Etter å ha stavret meg gjennom OsCorp, på flukt fra hybridskapningene, fryser spillet helt i det jeg skal karre meg ut av vinduet, noe som gjør at jeg må skru av PlayStation 3-konsollen ved å kutte strømmen.
Underveis i spillet kom jeg over flere områder der knapper og interaksjonsobjekter ikke ville fungere, og måtte gå ut og inn av rommene for at jeg i det hele tatt skulle klare å komme meg videre. Det er lite som er så frustrerende som å sette seg fast fordi spillet nekter deg å trykke på en knapp for å åpne en dør.
Toppen av kransekaken skjedde under den aller siste sjefskampen. Jeg la merke til at dersom jeg ikke gjorde alle oppgavene i en spesifikk rekkefølge, ville Spider-Man plutselig sette seg fast i en av nøkkelobjektene under kampen, noe som gjorde at man måtte begynne på nytt fra forrige sjekkpunkt. Dette gjentok seg gang på gang, til jeg til sist gjorde det hele på en litt annen måte og fullførte spillet.
Konklusjon
Etter å ha sett spillet under E3 var jeg optimistisk på at Beenox kunne slå til med et noenlunde OK spill, men etter bare et par timer var mine edderkoppdrømmer knust. The Amazing Spider-Man er ikke direkte dårlig; det er bare så platt, uinspirert og tomt at det hele føles ut som nok et forsøk på å skufle inn penger på et filmlisensspill.
Nettsvingningen gjennom byen er spillets sterke side, og det føles fantastisk å fly gjennom luften og mellom bygningene. «Web-rush»-mekanikken gjør at du kommer deg sømløst rundt, og det hele flyter godt. Tvert du skal prøve å gjøre noen av byens sideoppdrag blir det hele mer tafatt, kanskje med unntak av fotograferingsoppdragene.
Kampsystemet føles veldig minimalistisk, og utvikler seg dessverre ikke betydelig i løpet av de seks-sju timene det tar å fullføre spillet. Du dasker rundt deg mens du venter på å få muligheten til å bruke kontringsknappen. Her skulle jeg gjerne ha sett mer utvikling etter hvert som jeg lærte systemet bedre å kjenne, men i stedet ble hver eneste kamp lik den forrige etter hvert.
The Amazing Spider-Man føles mest ut som en blek kopi av Batman: Arkham City, uten sjarm og uten betydelig med egenart. Tegneseriens rike figurgalleri kunne godt ha blitt brukt til å krydre tingene litt, men i stedet dukker det opp en og annen flyktig referanse uten stort mer. Når spillet også plages av små og store tekniske problemer ender det hele opp med å bli en middelmådig affære som ikke appellerer stort.
The Amazing Spider-Man ble sluppet for salg 29. juni til Xbox 360, PlayStation 3 (testet), Nintendo Wii, Nintendo 3DS, PC, Nintendo DS, iOS og Android.
Spillet har støtte for PlayStation Move, men dette har vi dessverre ikke hatt anledning til å teste ut.
