Selv om det er vanskelig å ha en fullstendig oversikt etter et par tiår med spilling, er jeg ganske sikker på at jeg kan identifisere de to spillene jeg har brukt absolutt mest tid på. På førsteplass kommer et velkjent og tidkrevende massivt onlinespill, og deretter kommer Tetris.
På nittitallet kunne jeg i perioder bruke timevis daglig på å slå min siste rekord, eller sitte med venner og konkurrere i delt skjerm-modus. Selv om jeg til stadighet lot meg hekte på nye og mer avanserte spill, var et tilbakefall til Tetris nærmest garantert med jevne mellomrom.
På et eller annet punkt forlot jeg derimot de fallende brikkene, og jeg har ikke hatt den velkjente musikken på hjernen på årevis. Ikke har jeg hatt fallende Tetrinimoer på netthinnen heller. Før nå.
Eviggyldige prinsipper
Egentlig er det ikke stort behov for å endre Tetris. Standardmodusen er like fengende, vanedannende og utfordrende som alltid. Likevel har spillet utviklet seg over årene, og 3DS-versjonen bringer en del nytt. Det er nesten litt for mange varianter å velge imellom. Enspillerdelen har omtrent femten forskjellige modi, hvorav mange av dem er korte varianter av typen du sender på rundgang når du er sammen med venner.
Flere av disse «festvariantene» er morsomme som variasjon, men dessverre er en del av dem lite interessante i det lange løp. Dette bidrar også til at de gode modiene forsvinner litt i mengden. Jeg har ikke en gang lyst til å nevne «Augmented Reality»-variantene. Disse tar i bruk AR-kortene som fulgte med konsollen, for å lage en matrise i bildet fra 3D-kameraet. Dette er knapt spillbart, og først og fremst en gimmick. Med andre ord vil du ikke savne mye hvis du har rotet bort kortene.
AR-gimmick og overflødige varianter til tross, hovedvariantene er like avhengighetsdannende som de alltid har vært. Av disse foretrekker jeg fremdeles den klassiske maratonmodusen, hvor brikkene faller fortere og fortere frem til du ikke henger med. Men alle er fullstendig spillbare, være det seg å få flest mulig rekker på et minutt, å overleve mens brikker kommer inn nedenfra, eller å spille «flerspiller» mot konsollen.
Venner med 3DS søkes
Selv om jeg har alt godt å si om de klassiske enspillerdelene, er flerspiller virkelig stedet der Tetris hevder seg. Dette er i og for seg ikke noe nytt – todelt skjerm har jo vært der siden tidenes morgen. I denne versjonen har du mulighet til å konkurrere mot hverandre både over lokalt nettverk og på Internett. Opptil åtte spillere støttes samtidig, og det er bare nødvendig at en av dem har kjøpt spillet.
Ingen av mine bekjente har 3DS, så jeg fikk bare testet Internett-varianten. Denne fungerer fantastisk bra. Jeg må innrømme at refleksene ikke er det de en gang var, og jeg røk som regel ut temmelig fort. Til tider vekslet jeg mellom å ha lyst til å knuse konsollen og å le høyt av egne tabber. Heldigvis kunne jeg spille i treningsmodus mens jeg ventet på at resten av gjengen skulle bli ferdig – en god vurdering fra utviklerens side, siden det er nokså typisk at de to flinkeste bruker lang tid på å bli ferdig.
Flerspillerdelen fungerer stort sett som den gjorde på nittitallet. Når du får satt sammen linjer, overføres disse til en annens skjerm. Den som står igjen sist uten å nå toppen av rutenettet vinner. I tillegg dukker det fra tid til annen opp bonuser hvis du klarer å fjerne en blinkende firkant innen en viss tid. Disse kan brukes til alt fra å bytte rutenett med en av motspillerne, til å tåkelegge andre, fjerne deler av brikkene dine hvis det har bygget seg opp for mye, og så videre. Alt fra gyroskopet til mikrofonen brukes i spillet. Hvis skjermen blir fylt av tåke, er det tross alt logisk at du selv må blåse den bort.
Fornuftig bruk av 3D
Hvis vi ser bort fra AR-delen, er 3D-funksjonaliteten brukt hensiktsmessig. Den brukes stort sett bare til å tegne bakgrunnen til den sedvanlige, todimensjonale rammen. I én modus kommer rammen mot deg, mens du skal plassere et utvalg brikker riktig før du «krasjer». I en annen skal du hjelpe en mann opp et tårn ved å lage stige av brikker rundt veggene. Ellers er 3D-effekten relativt anonym, og bidrar bare til stemningen.
Begge skjermene brukes også effektivt. I noen varianter spiller du på den nedre skjermen mens bilder danner seg på den øvre, og i flerspiller ser du de andres matriser på den nedre. Trykkfunksjonaliteten brukes ikke mye, men en bonus lar deg plassere enkeltbrikker på andres skjermer ved hjelp av trykkpennen.
Lydsporet består i høy grad av variasjoner av de klassiske Tetris-melodiene. Som alltid er denne musikken like vanedannende som spillet i seg selv. Og ikke overraskende klistrer den seg fast i hjernebarken. Det samme gjelder det visuelle inntrykket – etter en stund ser du Tetrinimoer når du lukker øynene. Dette kan naturligvis være irriterende, men spillet ville ikke ha vært det det er uten den velkjente Tetris-effekten.
Konklusjon
Det er ikke ofte at et spill trekkes ned av for mye innhold, særlig når hovedinnholdet er nær perfekt. Men i en klassiker som Tetris er det viktig at nytt innhold holder en viss standard. Noe av ekstrainnholdet i 3DS-versjonen er gode variasjoner, men mye av det gir dessverre følelsen av å være limt på. Dette fører til at de gode variantene forsvinner litt i mengden. Jeg skulle gjerne ha sett at utvikleren holdt seg unna «Augmented Reality»-funksjonaliteten. Denne resulterer i et større gimmick-preg enn bevegelsesstyring i andre spill noen gang klarer å nærme seg.
Likevel er hovedinnholdet like gøy, vanedannende og engasjerende som det alltid har vært. Utfordringen er like stor som tidligere, og flerspillerdelen fungerer utmerket. Det er tross alt slik at forskjellige mennesker liker forskjellige ting, og det kan godt hende at noen varianter jeg anser som påklistret vil falle i smak hos andre. Du tvinges tross alt ikke til å spille variantene du selv ikke liker. Uansett ville jeg ikke så mye som nøle med å trekke dette spillet opp en karakter hvis noe innhold hadde vært kuttet bort eller forbedret.
Og uansett hva man skulle mene om overflødige og unødvendige tillegg: Jeg er fullstendig hektet. Jeg har så godt som aldri opplevd at 3DS-en min har gått tom for strøm under spilling før nå, men dette har skjedd flere ganger den siste uken. Tidligere har jeg vært litt nølende med å anbefale bekjente å kjøpe Nintendos nyvinning, men nå er jeg ikke i tvil; jeg vil ha venner å spille mot.
