La meg si det først som sist: Å anmelde Test Drive Unlimited 2 i sin nåværende tilstand er ikke uten videre enkelt. Spillet er ment å fungere nesten som et massivt onlinespill, med andre spillere synlig i gatene, mulighet til å utfordre hverandre spontant, spillerlagde løp og klubber, bare for å nevne noe.
I de dagene jeg testet spillet, fungerte dette i hovedsak ikke – og i beste fall fikk jeg kun tilgang på begrenset funksjonalitet.
Grunnlaget for å i det hele tatt kunne si noe fornuftig om spillet blir derfor enspillerdelen. Denne er vel og merke stor nok i massevis, og gir dagevis med utfordringer i seg selv. Likevel føles spillet veldig amputert, og det er aldri et godt utgangspunkt for en spillopplevelse.
Klisje-saus
Siden Test Drive Unlimited 2 er en åpen flerspillerverden, og ikke bare et rent racingspill, starter vi med å velge en figur. Her har man påfallende få alternativer å velge mellom – hvorfor skjønner vi senere. Vi starter som en simpel assistent, på bunnen av den sosiale rangstigen. Alle klisjeene er på plass – avataren bor i en utrangert campingvogn, drømmer om å kjøre billøp, og får sparken etter å ha sovnet på jobb. I stedet for å ende opp i rennesteinen, får hovedpersonen lov til å prøve seg i bilturneringene, og så er vi i gang.
Stemmeskuespillet og historien er et kapittel i seg selv. Det hele er så klisjefylt, påtatt kult og forutsigbart at jeg ofte satt med en nærmest flau følelse i magen. En del av innholdet er sikkert ment humoristisk – problemet er bare at det ikke er særlig morsomt.
Kanskje man ikke bør forvente for mye av denne typen innhold i et spill som hovedsakelig fokuserer på bilkjøring og flerspillerinnhold, men i så fall hadde det egentlig vært bedre om Eden Games hadde valgt å droppe hele greiene. Et spill i denne sjangeren kan utmerket godt fungere uten disse elementene, og det er ofte bedre å kutte ut innhold enn å bare gjennomføre det halvveis.
En stor liten verden
Når vi har kommet oss forbi introduksjonshistorien, har vi muligheten til å fortsette på et utall forskjellige måter. Ibiza er stort, og det er mange måter å utvikle spillfiguren på. Test Drive Unlimited 2 er som sagt veldig likt et massivt onlinespill – det er seksti erfaringsnivåer å komme seg gjennom, og man tjener erfaringspoeng på nesten alt man kan gjøre i spillet. Etter hvert får man også tilgang på Oahu, en av øyene i Hawaii, med enda mer innhold og områder man kan utforske.
Det er fire kategorier av erfaring, og alle må økes hvis man vil ha tilgang på alt i spillet. Konkurransepoeng tjenes ved å fullføre turneringer og utfordringer. Oppdagelsespoeng får man ved å utforske de forskjellige områdene i spillet, ta bilder av spesielle steder, fullføre korte oppdrag, og så videre. Flerspillerinnhold gir sosiale poeng, og man får samlingspoeng for alt man kjøper i spillet.
Noe av dette føles veldig ensformig. Særlig de korte oppdragene som kan gjøres for å oppnå oppdagelsespoeng, blir nokså kjedelige etter kort tid. At hver av dem til og med har samme videosekvens hver eneste gang, hjelper ikke. Når man har spilt gjennom de forskjellige variantene mange nok ganger, går man fort lei.
Underholdende nok har den tilsynelatende mangelen på mulighet til å endre spillfigurens utseende blitt implementert i samlingsdelen av spillet. Overfladiskhet er et gjengangertema i spillet, og som en ekte, vordende kjendis, har man naturligvis press på seg til å bøte på utseendet i den lokale klinikken for plastisk kirurgi. Sært nok teller antall operasjoner med i å oppnå samlingspoeng, så her er det bare å fyre løs inntil nesen faller av eller lommeboken er tom.
Og tro meg, lommeboken bør du helst ikke legge igjen på gaten. Alt du kan gjøre som ikke skaffer deg penger, koster penger. En ting er pynteoperasjoner og klær, en annen ting er hus og bil. Etter hvert som du pådrar deg flere kjøretøy (og du trenger en del av dem), blir nemlig garasjen full, med den følge at du må kjøpe deg nytt hus. Mange hus. Heldigvis er det gode sjanser til å bli særdeles rik, og godt er det – for hvem har ikke lyst på en bil til to millioner dollar?
En litt festlig kuriositet er at man blir belønnet for risikokjøring i den åpne verdenen. Sladder du rundt svinger, tar farlige forbikjøringer, eller hopper, blir du belønnet med penger. Jo lenger du venter med å overføre disse til banken (dette gjøres med et enkelt knappetrykk), jo mer får du per prestasjon. Men hvis du så mye som krasjer i en busk, blir beløpet nullstilt, så her kan det være lurt å ta imot pengene før de forsvinner. Store beløp er det uansett ikke snakk om.
Som nevnt er det meningen at mye av denne delen av spillet skal foregå i et åpent flerspillermiljø. I korte perioder fungerte dette, og gatene, butikkene og andre områder ble fylt av andre spillere. Dette er kjempegøy når det fungerer, så vi får håpe at Atari får orden på serverne sine etter hvert.
Kan jeg få se førerkortet ditt, takk?
Før vi kan begynne med de ordentlige billøpene, må vi ta førerkort for den type turnering vi vil delta i. Det er tre kategorier – klassisk, asfalt og terrengkjøring. Hver av disse er også delt opp i flere kategorier, og til hver av dem må man ha riktig bilklasse.
Oppkjøringen til førerkort ender opp som en innføring i spillet, og fungerer i hovedsak bra. Noen av testene er dessverre litt vel pirkete, og har akkurat litt for store tidskrav. Det å bomme med noen få tiendedeler av et sekund er greit en eller to ganger, men å sette seg fast av en slik grunn er rett og slett kjedelig. Her kunne Eden Games med fordel ha slakket litt på kravene – poenget er jo først og fremst å lære kjøreteknikker, tidspress kan man heller legge vekt på i selve turneringene.
For turneringer er det mange av – heldigvis, med tanke på hvor dårlig flerspillerdelen fungerer. Rent bortsett fra at det blir litt ensformig i lengden, kan man holde på i dagevis med enspillerturneringene alene. Disse er satt sammen av en mengde forskjellige utfordringer. Her må vi kjøre så fort vi bare makter forbi fartsbokser (enhver attenårings drøm!), oppnå høyest mulig hastighet innen en gitt tid, klare tidsutfordringer, og vinne vanlige billøp. Og det er utfordrende nok i massevis – hvis det blir for enkelt eller vanskelig, kan du velge å redusere eller øke hvor mye spillet hjelper deg å styre bilen.
Kjørefølelsen i Test Drive Unlimited 2 utpreger seg egentlig hverken i god eller dårlig retning. Til tider føles kontrollene noe unøyaktige, i hvert fall dersom man spiller med håndkontroller. Stort sett er vanskelighetsgraden overkommelig, men noen få av bilene føles så uregjerlige at det er vanskelig å tro at spillversjonen er representativ for de virkelige bilene. Dette blir naturligvis synsing, siden jeg ikke har kjørt noen av dem selv. Men i hovedsak føles kontrollene helt greie, såfremt man kjører kontrollert – bunn gass er åpenbart nok sjeldent en god ide.
Det vanvittige utvalget biler har også en mengde forskjellige kjørestiler og vanskeligheter – bare å få oversikt over alt man kan velge mellom tar en god del tid. For hver nye løpsklasse jeg skulle prøve meg på ble det mye kjøring rundt til forskjellige bilforhandlere for å sammenligne biler – noen vil kanskje elske dette, men personlig hadde jeg foretrukket en litt enklere måte å sammenligne dem på. Hver bil kan oppgraderes ut fra hvor mange oppdagelsespoeng du har, og litt avhengig av merke kan man også omlakkere og sette på klistremerker.
Hadde det bare fungert
Som nevnt flere ganger er flerspillerdelen svært ambisiøs, men også full av problemer. Vi har blitt lovet et massivt flerspillermiljø, både i den åpne verden, og i klubber, spillerlagde løp og utfordringer, og til og med et kasino, som er tilgjengelig som nedlastningspakke – men alt dette fikk jeg se pent lite til.
Serverne har variert veldig mye mellom å være oppe og nede, dessverre mest nede. Og om ikke serverproblemer var nok, dukket det også opp problemer med spillere som utnyttet hull for å jukse. Atari stengte derfor ned klubbfunksjonaliteten i påvente av en oppdatering som lukker hullene. I skrivende stund er denne fremdeles ikke sluppet.
Derfor er det nesten umulig å si noe fornuftig om denne delen av spillet, særlig siden det var få spillere å prøve seg mot i de korte periodene det hele virket. Alt ser i teorien veldig lovende ut, og det kan godt hende at dette blir et veldig godt spill, kanskje til og med en klassiker, når det før eller senere virker – forutsatt at ikke spillerne for lengst har rømt til noe annet.
Konklusjon
Test Drive Unlimited 2 er et svært ambisiøst spill, med en stor og omfattende enspillerdel, og en teoretisk sett veldig interessant flerspillerdel. Dessverre har det vært en mengde problemer med serverne, og spillet oppleves derfor veldig amputert. Dette er trist, særlig med tanke på hvor bra denne delen kunne ha vært.
Historien og stemmeskuespillet er dessverre så klisjefylt og påtatt kult at det kunne ha vært bedre å kutte det hele. Når spillet er i gang, presenteres vi for en svært stor og åpen verden, med et vell av muligheter til å utvikle figuren vår. Erfaringspoeng kan man tjene på alt fra bilturneringer til plastisk kirurgi, morsomt nok. Dessverre er en del av småoppdragene man må gjennom for å tjene poeng veldig ensformige.
Turneringsdelen av spillet fungerer bra, med unntak av førerkortsystemet – her er det av og til litt vel pirkete krav for å få lov til å komme videre i spillet. Under turneringene blir man kastet ut i en mengde forskjellige typer løp, og dette kan man holde på med i dagevis, hvis man ikke går lei.
Test Drive Unlimited 2 er per i dag alt for svakt til å kunne bli en klassiker. Spillet blir lagt på hyllen, i hvert fall frem til Eden Games har fått tid til å gjøre det ferdig.
Test Drive Unlimited er i salg for Xbox 360 (testet), PlayStation 3 og PC.
