Skuffende multiplayer
Multiplayer i T:WoH er meget skuffende, og her er det i motsetning til singleplayer en del grunnleggende ting å utsette. Blant annet har du tilgang til kartet selv om du spiller mot andre ninjaer i kamp, noe som gjør det umulig å gjemme seg. Og hva er vel et ninja-spill hvis en mister evnen til å skjule seg? Du kan spille med hovedpersonene, eller du kan velge en av de viktigere NPC-ene du møter gjennom spillet. Du må først møte dem i singleplayer før du kan velge dem i multiplayer. Her velger du karakterer og baner som et hvilket som helst annet slåssespill, men forskjellen kommer så snart kampen har startet. Det viser seg dessverre at arenaene er for små. Det er for eksempel ikke mulig å bevege seg innendørs. Litt bedre er det likevel med "cooperation" (samarbeids-modus). Du har dog alt for få baner til å leke deg på også her. Dessuten er gameplayet litt på siden av konseptet: En kan enten satse på å grabbe til seg x antall papyruser som ligger rundt på bakken før soldatene får tak i dem, eller eventuelt drepe soldatene etter at de har samlet papyrusene. Ikke særlig ninja-aktig, med andre ord. Eventuelt kan du prøve å leke skytsengel for en skadet Lord som prøver å komme seg tilbake i sikkerhet, men dette ender også opp med å føles ganske meningsløst. To spillere må løpe foran Lorden og drepe alt som kommer i veien, noe som gjør at det hele smaker mer av en gisselsituasjon i Counter-Strike enn det gjør av det gamle Japan. Dette er uansett det første Tenchu-spillet som har støtte for flere spillere, og de har i alle fall gjort et forsøk. Det er lov å håpe at denne delen blir bedre implementert med neste spill i serien.
Det er ikke akkurat mye musikk i dette spillet, men de få gangene det presser seg fram en liten snutt er denne så absolutt passende - typisk japansk musikk som klinger skikkelig bra. Lydbildet er også litt preget av stemningen, men lyden av sverd mot sverd er selvsagt på plass. Fiendene dine må til tider være døve, siden de sjelden eller aldri hører at du dunker i bakken bak dem. Blir derimot svevet ditt ned fra et tak litt for høyt, gir karakteren fra seg en ganske avslørende lyd idet han treffer bakken. Det tar et sekund ekstra å reise seg opp igjen, og dette kan ofte bety forskjellen på liv og død. Du bør heller ikke lage alt for mye bråk, da fiender kan følge etter deg opp på takene eller andre plasser du måtte prøve å stikke av. Ser vi bort fra til tider døve fiender og den fraværende musikken er det ingenting å utsette på lydsiden av spillet. Likevel er det et av de områdene i spillet som med litt mer arbeid kunne gjort at T:WoH virkelig kunne ha kommet til sin rett.
Konklusjon
Tenchu: Wrath of Heaven har en imponerende stemning og det er gjort et forsøk på et multiplayer-aspekt. Sistnevnte gikk det heller dårlig med, men det var i det minste et forsøk. Grafikken er det ikke noe å si på, og lyden er også mer eller mindre upåklagelig. Spillet er morsomt og lever lenge, selv om det ikke er mulighet for å lage sine egne baner og oppdrag, som i Tenchu 2. Spillets historie kan avsluttes på flere forskjellige måter, og det er variasjon i hvilke fiender som dukker opp, og hvor på banen de dukker opp. Dette gir deg muligheten til å spille gjennom spillet mange ganger uten å få "dette har jeg gjort før"-følelsen. Du må hele tiden være på vakt, og det ultimate målet bør være å aldri bli oppdaget. En fin intro sparker det hele i gang, og derfra er det bare å danse dødens dans gjennom det hele. Maestro!
