T:WoH er tilbake som aldri før, og med en stemning som mer enn rettferdiggjør en oppfølger. Dette er det tredje spillet i serien, og vi kan bare håpe at det kommer flere. Spillet byr på 26 oppdrag, to karakterer, støtte for multiplayer, passende musikk og flere mulige utfall, alt etter dine handlinger i spillet som ninja. Hver bane har et ganske åpent mål, og det er opp til deg som spiller å finne ut hvordan du vil prøve å nå dette målet.
En uslepen diamant
Spillet kan skilte med fine kontroller - et grunnleggende behov for de fleste spill i dag. De kan dog være noe vanskelig å bli vant til, og det er ikke få ganger jeg har blitt oppdaget eller drept på grunn av en glipp her. Kontrollene er heldigvis noe du får i blodet etter en stund, og da er det ikke stort å utsette på dette punktet. Noen småting er det allikevel, og disse kommer vi tilbake til. Når kontrollene er unnagjort er det bare å sette i gang med spillet, og her er det som vanlig en introduksjonsfilm som sparker i gang showet. Denne faller vel bedre i smak om du har tidligere erfaringer med japansk film, enn om du bare er vant til Hollywood-produksjoner. Selv falt jeg i hvert fall pladask for denne filmsnutten, og fikk skikkelig lyst til å komme i gang med spillet etter å ha sett den.
Spillet er delt i to, med singleplayer og multiplayer. Vi begynner med singleplayer. Selve konseptet er vel neppe noen nyhet ettersom dette er tredje spill i en serie. Utviklerne har gjort en solid jobb, og den eneste som kan by på en viss grad av tekniske problemer, er kamera. Dette kan noen ganger være vanskelig å bruke skikkelig, og i et par tilfeller virker det stikk motsatt av vanlig logikk. Istedenfor å se det karakteren din ser, ser du alt bak karakteren. Riktignok forekommer dette bare om du står klemt opp mot en vegg, men det er et irritasjonsmoment likevel. Du har også en noe unaturlig mulighet til å se ting som skjer bak deg. Mulig dette er gjort for å simulere ninjaens sjette sans, men det kunne vært gjort på andre måter. Blant annet har du en indikator som viser ”Ki”. ”Ki” er din indre styrke, eller din mentale kapasitet. Ninjaens sjette sans baserer seg på denne, og indikatoren viser om det er folk i nærheten av deg, og hvor stor sjanse det er for at disse oppdager deg. Den forteller også om du er oppdaget, om du er identifisert som en fiende, og om du blir jaktet på.
Denne sjette sansen er din beste venn i spillet, og overgår faktisk sverdet ditt også, ettersom du kan snike deg unna fiender istedenfor å konfrontere dem. Hvis du ikke har noe annen utvei enn å drepe, bør dette skje så fort og smertefritt som mulig. Det er bare mulig om offeret ikke blir vár deg før det er for sent. Du må med andre ord snike deg innpå personen. Du kan også bruke en av flere hjelpemidler, som giftig ris, små spikrer, bomber, giftpiler, kastekniver, pil og bue osv. Disse får du velge ut før du starter banen, men du kan bare ta med deg et bestemt antall ting, og bare ting du allerede har, eller har funnet på en tidligere bane. Bruker du opp en ting får du den aldri tilbake. Det er derfor viktig at du sparer på disse tingene til du virkelig trenger dem. Det kan også være lurt å lete etter ting du trenger i hus og busker når du spiller. Det finnes nemlig masse ting som ligger rundt på banene. Igjen avhenger dette av hvor du går og hvordan du går dit. Så snart du er oppdaget én gang blir det ofte vanskelig å holde seg skjult resten av banen også. Det føles nesten som en knekk, et nederlag, og det blir vanskeligere å holde konsentrasjonen oppe når du vet du ikke kan få perfekt score uansett. Skulle du dermed falle for fristelsen til å gi opp og starte på ny, er det godt at spillet er variert nok til at dette ikke blir kjedelig. Du har 9 baner, 26 oppdrag, og to mulige karakterer å fråtse i, og tar vi med i betraktningen at fiendenes plassering varierer, og at spillet kan slutte på flere ulike måter har vi et ganske stort spill foran oss.