KÖLN (Gamer.no): Det britiske utviklerstudioet Media Molecule bante sin vei inn i alle spilleres hjerter med det sukkersøte plattformeventyret LittleBigPlanet. I det allerede fem år gamle spillet kunne man skape og leke i en verden som hadde tilsynelatende uendelige kreative muligheter. Siden den gang har den nusselige Sackboy fulgt opp med en rekke spill, både til hjemmekonsoll og på Sonys bærbare, samtidig som de opprinnelige utviklerne har brygget på helt andre eventyr.
Med det papirbaserte Vita-spillet Tearaway viser britene at de fremdeles har søtningsstoffene og kreatitiviteten som som skal til for å lage et yndig og spennende plattformspill.
Pur papyrus
I Tearaway er alt lagd av papir. Gresset under føttene dine, solen høyt på himmelen, snøflakene som daler fredelig gjennom luften – ja, til og med figurene bærer inntrykk av å være brettet og formet fra den pureste papyrus. Stop-motion-stilen får det til å se fabelaktig autentisk ut, som om hver gjenstand faktisk har blitt brettet i virkeligheten og plassert i spillverdenen i ettertid. Enkelte steder ser sammensetningen av de ulike elementene veldig klønete ut, men resultatet er et enda mer overbevisende utseende.
Spesielt imponerende var et digert fossefall hvor krusninger og strømmer ble vist fram med papirelementer som bøyde seg fram og tilbake der de fløt nedover.
Papirstilen er derimot mer enn bare et grafisk uttrykk. Papir er alfa og omega i Tearaway. Det er elementene du tar deg gjennom verdenen med, det er fiendene du slåss mot og det er gåtene du løser. Selv du, spilleren, blir presentert som et pappansikt der trynet ditt stikker ut av solen. Solen og ansiktet ditt er spillets tilknytning til den virkelige verdenen, en portal som du uvitende åpner ved spillets start. Og så er eventyret i gang.
Spilleren i fokus
Etter en serie uheldige hendelser blir nemlig spillets fredelige papirverden snudd på hodet, og en revne i solen (ufrivillig skapt av deg) slipper inn monstre og uttysker fra den virkelige verdenen. I rollen som deg selv tar du kontroll over budbringeren Iota, en liten raring som har to enkle oppdrag: å levere en beskjed til deg og samtidig redde verdenen fra rotet du har stelt i stand.
I tråd med plattformeventyr flest får man så et åpent område å leke seg med, hvor flere ulike retninger er sperret inntil man får tak i de påkrevde kreftene. Det endelige målet, portalen til omverdenen og deg venter på toppen av et digert pappfjell og veien dit er lang og fylt med farer.
I én av demonstrasjonssekvensene vi fikk se på årets Gamescom var veien videre blokkert av en pappkråke-gruppering, og som alle med en dose barnlig naivitet i seg vet, er det bare én ting som kan hjelpe deg da: et papirfugleskremsel. Uheldigvis hadde fugleskremselet mistet hodet sitt, og det ble plutselig opp til oss å finne et passende gresskar blant samlebånd, monstre og nøtter.
Iota kan hoppe og løfte fiender, og ikke stort mer. Dette hjelper et stykke på vei, men det er du som er den egentlige stjernen i Tearaway. Ved hjelp av de unike funksjonene til PlayStation Vita kan man fysisk interagere med papirverdenen, være seg det er dører som skal åpnes, plattformer som skal holdes oppe er fiender som skal moses.
Følsom berøring
I så måte er trykkskjermene uvurderlige, og ved å for eksempel dra i en glinsende papirrull får man en midlertidig plattform Iota kan hoppe på. Henger det et forheng i veien? Bruk trykkskjermen for å dra det til side. Man kan sågar bruke trykkskjermen på baksiden for å få hovedpersonen til å sprette på spesielle trampoliner eller for å stikke en finger inn i spillverdenen og slynge fiender til gokk. I det siste tilfellet kommer faktisk en portrettering av en ekte, gigantisk finger ut av en rift i bakken.
Funksjonene er mange, og utrolig nok føles ingen av de overfladiske. Gimmick-følelsen er jo en av de vanligste fallgruvene når man utvikler spill som tar i bruk ekstrafunksjoner av dette kaliberet, men slik er det ikke i Tearaway. Dette er et spill som er skapt for Vita, og når jeg får prøve spillet i egen person og blir fortalt at det ikke kan spilles på andre konsoller tror jeg på det. Selv noe så banalt som å skrike inn i konsollens mikrofon gir mening når man skal gi fugleskremselet en personlig vri.
Det er forøvrig en fryd å leke seg med omgivelsene i spillet. Der Iota hopper, ruller og kaster med spaker og knapper tar jeg direkte kontroll med fingrene mine, og følsomheten og responsen på mine berøringer er tilnærmet perfekt, uten forsinkelser eller at jeg må strekke meg til det ugjenkjennelige. Spesielt imponerende var det å bruke de utplasserte trampolinene og se hvordan figuren hoppet høyere jo hardere jeg hamret på bakskjermen – engasjerende!
Konklusjon
Tearaway er et spennende plattformeventyr, hvor fokuset på papir er altoppslukende. Den grafiske tilknytningen er det første man legger merke til, og her har utviklerne tatt det helt ut. Figurer og omgivelser er gjengitt med en stop-motion-aktig stil som lar de ulike papirelementene samhandle og bevege seg med en imponerende naturlighet. Det skader heller ikke at det ser helt fabelaktig ut, med farger og kreative løsninger i alle bauger og kanter
Papiret hjemsøker også spillets gåter og spillelementer, hvor du som den aktive spilleren må utnytte alt PlayStation Vita har å by på. Stikk fingeren gjennom en rift i bakken ved å bruke den bakre trykkskjermen eller dra ut en papirplattform med fingeren på forsiden. Det hele fungerer utmerkende, og fra første stund kommer det klart fram at dette er et spill som er lagd eksklusivt for Vita.
Det gjenstår å se hvor omfattende Tearaway blir i sin endelig form og hvor mye variasjon man får servert midt med tanke på spillfunksjoner, men så langt ser det veldig, veldig lovende ut.
Les også: Sniktitten på Pokémon X/Y Les også: Unike Flower på vei til Vita
Tearaway kommer i salg 22. november, eksklusivt for PlayStation Vita.
