Det ser virkelig ut som at Valve skal gjøre det igjen. Sist gang solgte de en av verdens beste flerspilleropplevelser for ingenting, denne gangen går Team Fortress 2 for en slikk, og jeg har bare tre mulige forklaringer:

1. Valve er verdens snilleste spillutvikler, og ønsker å dele det de brenner for med så mange spillentusiaster som overhodet mulig, koste hva det koste vil.

2. Valves markedsansvarlige kommer fra stillingen som dugnadsbasert kasserer for den lokale idrettsforeningen, og har et to ukers langt brevkurs i økonomi og markedsføring bak seg.

3. Valve lever fremdeles totalt uvitende om at de sitter på noen av verdens mest geniale og betydningsfulle spilldesignere.

Om det er noen av mine forslag, en kombinasjon av dem, eller helt andre grunner vet jeg sannelig ikke, men i en knallrød nissedrakt med det lengste skjegget jeg har sett, står Valve og deler ut den hardeste julepakken vi spillere noen gang har fått – og det midt i oktober. Under papiret ligger en oransje boks, med noen av de flotteste megabytene jeg har vært vitne til på en og samme plass.

Deja-vu?

En vakker dag i år 2000 satt Jesse Cliffe og Minh Le, nyansatt i Valve, i gang med utviklingen av en modifikasjon til Valves legendariske skytespill Half-Life. Modifikasjonen skulle bygges på motoren til spillet, men skulle være et lagbasert skytespill ene og alene for flerspillerøyemed. Det ble bestemt at den modifiserte versjonen skulle hete Counter-Strike og distribueres gratis. I etterpåklokskapens ånd starter en av spillverdenens største finansielle bommerter akkurat der.

Jeg tviler på at noen som leser denne omtalen ikke har hørt om «CS», så vi vet alle hvor den historien endte. Med The Orange Box, legger Valve til rette for et skikkelig Deja-vu, for her har de samlet hele tre nye og fantastiske spill til prisen av ett. Team Fortress 2 er i tillegg til å være min personlige favoritt, også det mest fartsfylte og unike rent grafisk.

Spillet ble annonsert allerede i 1998, og er oppfølgeren til Quake-modifiseringen Team Fortress, som ble distribuert gratis i 1996. Team Fortress 2 har vært gjennom en rekke konsept- og designendringer før de kom frem til det karakteristiske produktet vi finner i salg nå.

Særegen visuell stil

Team Fortress 2 er en lagbasert førstepersonsskyter som spilles over Internett, på samme måte som for eksempel Counter-Strike. Det første man møter i spillet, er den utradisjonelle og karakteristiske visuelle stilen. Spillet baserer seg på en modifisert Source-motor, og henter antageligvis mye inspirasjon fra for eksempel Pixars dataanimerte filmer. Ved hjelp av blant annet «phong-shading», får spillet en unik og nydelig visuell stil, og det ser nesten ut som du spiller i en tegnefilm.

Tegnefilmgrafikk på en førstepersonsskyter er ikke hverdagskost, og jeg ser for meg at enkelte tilhengere av sjangeren kommer til å avfeie det av den grunn. Ta istedet i mot spillet, svelg at det mangler litt realisme, å se hvor fantastisk flott og veldesignet grafikken egentlig er utformet.

Spillets hovedmål er at et blått og et rødt lag på opptil tolv spillere hver, kriger om en koffert eller kontrollpunkter. De brettene hvor du skal hente en koffert inne i fiendens base, er i praksis en helt vanlig «Ta Flagget»-modus, hvor flagget bare er byttet ut med en etterretningskoffert. De fleste brettene er skapt for kontrollmodusen, og her er det forskjellige variasjoner hvor du skal ta kontrollpunkter, forsvare dem, eller gjøre begge tingene samtidig.

Sentrert rundt kontrollpunkt

Spillet åpner for et forrykende gameplay. Det å ta kontrollpunkter er i praksis det samme som å ta flagg i Battlefield-spillene, men spillet er ikke over før det ene laget er i besittelse av alle kontrollpunktene, eller det andre klarte å forsvare sine før tiden gikk ut. De fleste brett er også delt opp i flere runder, hvor man veksler på å forsvare og angripe, og vinneren av brettet er det laget som vinner flest runder.

Gameplayet er herlig, og du kan virkelig føle at Valve har jobbet lenge for å få dette til å sitte sånn som det skal. Når man spiller i mer eller mindre organiserte former, sitter du igjen med en deilig følelse når laget ditt på mirakuløst vis klarer å tære hull på et punkt i den fiendtlige forsvarsmuren, og skaffe seg moment mot kontrollpunktet.

De spillbare soldatklassene følger gameplayet med et iøynefallende godt design. Under hver av de tre hovedgruppene angrep, forsvar og støtte, finnes tre forskjellige soldattyper. «Scout» er den første av angrepssoldatene. Han er en tynn spjæling med en liten hagle som sitt hovedvåpen. Han tåler ikke veldig mye, men er alltid et sant mareritt på slagmarken fordi han svirrer som en illsint veps, og blir således vanskelig å treffe. «Soldier» ser ut som en ordinær soldat, og har en rakettkaster som gjør han god i både forsvar og angrep.

Mytje lys, og mytje varme

Den siste av angrepssoldatene er «Pyro». Utstyrt med flammekaster som sitt hovedvåpen er han ekstremt dødelig på nært hold. Han setter også fyr på de fiendene som blir truffet. Ofrene kommer seg unna, men dør noen sekunder senere som følge av at flammene sluker all helse. Den første av forsvarsklassene er «Heavy». En stor kar med en svær og høydødelig «minigun». Denne Arnold-kloningen tåler en støyt, men han beveger seg veldig sakte.

«Engineer» er den andre forsvarsklassen, og er en av mine personlige favoritter. Hans hovedvåpen er egentlig at han kan bygge og oppgradere et svært sensorvåpen som står på bakken og fyrer løs på alt fiendtlig som måtte bevege seg i sektoren. «Engineer» er egentlig vel så mye en støtteklasse, for han kan bygge ladestasjoner som gir deg både helse og ammunisjon, samt teleporteringsinn- og utganger, for å transportere lagkameratene raskere til frontlinjen.

Den siste av forsvarsklassene er «Demoman». Han har en granatkaster og kan skyte vanlige granater som detonerer etter et par sekunder, eller klebrige granater som han kan fjerndetonere.