Av støtteklassene finner vi først «Sniper». Denne karen tåler ikke så mye juling, men den kraftige riflen er svært dødelig, og et hodeskudd er kvelden for alle og enhver, uansett hvor mye helse de har. «Medic» er en viktig og morsom klasse. Han har blant annet et slags strålegevær som leger skadde lagkamerater rundt seg. Hvis han har leget en person lenge nok, vil han få såkalt superlading, og både han og den han leger vil bli udødelige en liten stund. En «Medic» og «Heavy» med superlading er en livsfarlig kombinasjon.

Den siste av støtteklassene er «Spy». Hans beste trekk er at han kan kle seg ut som fiendtlige soldater eller gjøre seg delvis usynlig. Dette gjør at han kan snike seg inn blant fiendene og dolke dem i ryggen, eller sette sensorvåpen ut av drift. Haken er at med en gang han gjør en handling som påfører fiendene skade, vil forkledningen hans falle, og han må komme seg unna fort som fy.

Givende

De ulike soldatene er veldig godt balanserte, og det er en merkbar forskjell på hvordan disse spilles optimalt. Dette gjør at spillet får god levetid, ettersom det kan ta tid før du finner rollen som passer best for deg. Et poengsystem som ikke teller antall drepte men antall poeng, gjør at det er ganske givende å spille andre klasser enn bare de største og sterkeste. Hvis du har skutt en fiende sønder og sammen, for siden å se at en av lagkameratene setter den siste kula i brystet på han, får du i alle fall et «assisterende» poeng. En «Medic» som leger en som dreper noen, vil også få slike poeng.

Assisterende eller ikke, i Team Fortess 2 handler det til syvende og sist om å drepe så mange motstandere som mulig og ta kontrollpunkter eller kofferter. Det er heldigvis ikke rare straffen for å være offensiv heller. Du må ikke sitte ut resten av runden slik du må i for eksempel Counter-Strike, men kommer til liv i basen noen sekunder etter at du døde. Bakdelen er at dette kan koste laget ditt dyrt, for noen ganger bruker du litt tid på å komme deg tilbake til fronten, og en «minigun» mindre merkes ganske fort.

Spillet kommer foreløpig med bare seks forskjellige brett, noe som må være det eneste lille minuset med Team Fortress 2. Nå vet vi jo alle at Valve er svært flinke til å følge opp spillene sine, og alt er uansett lagt til rette for at det voksende miljøet selv også skal kunne utvikle sine egne brett. De vi får tilgang til ved lansering, holder alle svært høy kvalitet med tanke på hvor balanserte, pene og interessante de er.

Gjennomsyret av kvalitet

Alt med Team Fortress 2 føles så fordømt gjennomført. Det er grundighet og kvalitet i hver krink og krok, og jeg er svært svak for små, men herlige detaljer. Om noe ikke skulle fungere optimalt, har til og med Valve lagt inn et eget menyvalg for tilbakemelding, slik at de lettere kan få tilbakemelding på det som eventuelt måtte være galt.

Noen vil kanskje avfeie det som ubetydelige detaljer, men jeg har alltid vært stor tilhenger av grensesnittene Valve bruker i sine spill. De er så ryddige, innbydende og harmoniske at det grenser til det kunstneriske. Alt fra menysystem til informasjonsflyten på kampskjermen er en glede å ta del i. Informasjonen blir aldri presset på deg, men ligger noe anonymt og lett tilgjengelig, om du skulle ha tid til å ta øynene ut av siktemidlene.

Nydelige detaljer finner du også i det helt overlegne lydsporet. Humoren står svært sentralt i spillet, og mye av dette kommer til uttrykk gjennom spillets lydside. I tillegg til et morsomt utseende, har også de ulike figurene noen svært morsomme lydeffekter knyttet til seg. «Pyro»-soldaten løper strategisk nok rundt med en flammesikker gassmaske, og det er fantastisk morsomt når han begynner å rope med den på. Jeg har også klart å få spillets kjenningsmelodi, en slags aggressiv sammensmelting av Derrick- og Batman-vignettene, på hjernen etter bare en knapp uke.

Ingen feil?

Hva skal man egentlig trekke et så gjennomført spill på? Til tross for at man kanskje har spilt modusene før, har man aldri spilt noe som ser og føles slik ut. Skal man trekke det for at det ikke har noen form for enspiller, og at utvikler ikke har orket å bruke tid og ressurser på å lage en middelmådig kunstig intelligens? Nei, det blir urettferdig.

Det er i det hele tatt veldig vanskelig å være kritisk til spillet som jeg ser at Valve har lagt hele sjelen sin i, kun for at du og jeg skal få en så flott spilleopplevelse som mulig. Jeg er selv tilhenger av de mer realistiske skyterne, og jeg merker at jeg irriterer meg ørlite over spesielt de kulebaserte våpnenes modeller. Du får ikke noe visuelt og konkretisert treffbilde med disse, men også her har Valve gardert seg, og stort sett kun valgt våpen med stor egenspredning.

Konklusjon

Team Fortress 2 er en av de morsomste, vakreste og mest gjennomførte førstepersonsskyterne jeg har sett på mange år. Til tross for at denne sjangeren er veldig vid og tungrodd i forhold til nyskapning, tror jeg neppe at du har spilt noe som føles og ser ut som dette. Spillet holder gjennomgående svært høy kvalitet, og jeg er sikker på at det kommer til å bli en slager innenfor nettspill i tiden fremover.

Det er omtrent ingen ting å trekke for, men vi har vel på mange måter vært ute for grunnessensen i spillet før, og jeg skulle ønske det var noen flere brett ved lansering. Likevel, når Valve nok en gang viser seg som en av våre viktigste spillutviklere, kan jeg bare ta av meg hatten, bukke og gi det min varmeste anbefaling.

Merk: Team Fortress 2 er tilgjengelig i The Orange Box, men kan også lastes ned alene fra Steam. Vi gjør oppmerksom på at Gamer.no ikke tar spillenes pris med i totalvurderingen.