Tango Gameworks er et relativt ungt studio, men har allerede slått seg opp som en toneangivende og spennende aktør i skrekkspillsjangeren. The Evil Within-spillene bød på fremragende krumspring og gameplay som hentet rett ut av Resident Evil, mens fjorårets GhostWire: Tokyo leverte fartsfylt og unik førstepersonsaction.
Like før helgen viste de brått andre fakter, idet de sniklanserte et helt nytt spill, og det i en sjanger som er så ulikt deres tidligere eskapader som det går an.
Hi-Fi Rush er nemlig intet mindre enn et rytmebasert actionspill med tegneserieaktig cel-shade-grafikk … og det er fabelaktig moro.
Utypisk actionhelt
Fra første øyeblikk er det klart at Hi-Fi Rush ikke er ditt typiske actionspill. Hovedpersonen Chai beveger seg riktignok med den samme lekenheten som Bayonetta; han hopper over avgrunner på samme måte som Ratchet; og river i stykker fiender med hengivenheten til Dante; men unikt for Chai er at alt han gjør skjer i takt med musikken.
Det har seg nemlig slik at han har fått transplantert inn en musikkspiller i brystet sitt, og denne lar ham hente kraft fra rytmen i alt som foregår rundt ham. Vinden i trærne, damp som står opp fra kumlokk og roboter som løper rundt og gjør sitt fornødne — alt er i perfekt synk, og bare ved å følge og kanalisere musikken i omgivelsene sine, får Chai det meste ut av sine nye krefter.
På samme måte må du som spiller henge med på takten for å mestre de forskjellige strabasene spillet kaster etter deg. Hi-Fi Rush er i bunn og grunn et actionspill, og krever med det at du hopper over avgrunner, løser enkle gåter og denger fiender for å redde dagen.
Spillets natur vil det til at plattformer forsvinner og dukker opp på beaten, mens Chai gjør ekstra skade hvis du angriper i takt med musikken. Man får fortsatt slått godt fra seg hvis man er litt tonedøv, men de kraftigste kombinasjonsangrepene får man altså bare utført hvis man timer det riktig.
Hardtslående og fengslende
I likhet med sjangerfrender som Devil May Cry og Bayonetta, får man også poeng og karakterer avhengig av hvor godt man gjør det. Man belønnes for å varierere mellom angrep, ikke ta skade og hvor mye man er i takt med musikken.
Det er et meget givende system med hardtslående og fengslende kamper — særlig når man først begynner å få litt rytme i fingrene svinger det godt av de utallige sammenstøtene.
Jeg blir riktignok aldri helt fortrolig med de mange unike fiendene. Det er tidvis et svært stort antall hissige roboter som ønsker å ta rotta på deg, og mange av disse har både spesielle angrep og unike måter å kontre dem på. Er det bare fire-fem kjipinger å hamle opp med, klarer jeg meg som regel greit, men når spillet etter hvert pøser på med tosifrede antall drapsroboter blir det gjerne litt mye av det gode.
Jeg koser meg for all del, og stikker jevnlig av med A-er og S-er — som er de to beste karakterene — men følelsen av å kontrollere kaoset uteblir altså noe.
Lekker grafikk, enkel moro
Da er det godt at Hi-Fi Rush har flere bein å stå på, og noe av det første man legger merke til er den nydelige tegneserieaktige grafikken. Her snakker vi cel-shading med stor C, i et univers hvor alt fra buskas og støvsugerroboter, til underjordiske vulkaner og snakkende katter er med på å sette preg på opplevelsen.
Spillet ser gjennomgående ut som en tegneserie fra tidlig 2000-tallet, og det er ganske vilt hvordan stilarten rett og slett bare fungerer. Dette er videre med å forsterke rytmene, særlig når skjermen kontinuerlig fylles av effekter og stiliserte onomatopoetika som heier deg fram.
Ytterligere heiarop kommer i form av stadig nye medhjelpere, som ikke bare utfyller det fargerike rollegalleriet, men som også kan kalles på og benyttes i kampens hete. Ungjenta Peppermint kan for eksempel skyte i stykker barrierer og aktivere brytere på avstand, mens figurer man møter senere blant annet kan knuse vegger og blåse ut flammer.
Handlingen er for det meste av det lettfattelige slaget, og forteller kort og godt om et ondsinnet teknologi-konglomerat som må tas av dage ved hjelp av vennskap og musikkens kraft.
Konklusjon
Hi-Fi Rush byr på en fargesprakende og unik spillopplevelse som stadig engasjerer. Spillet minner meg delvis om fjorårets Metal: Hellsinger og det nydelige indiespillet Sayonara Wild Hearts, og det er jaggu ikke dårlig selskap å være med i.
Alt i alt synes jeg både spillet og historien godt kunne vært hakket kortere — de fleste baner er ganske lange og varer som regel mellom tre kvarter og en time, og særlig midtpartiet kunne gjort seg med en bane eller to mindre.
Da bøter Hi-Fi Rush heldigvis på skaden med spennende utfordringer, et fengslende kampsystem, unike sjefsfiender og genuint artig dialog fra start til slutt. Spillet baserer seg nesten utelukkende på floskler fra tegnefilmenes vidunderlige univers, men har så mye glimt i øyet at det er vanskelig å ikke bli glad i Chai og kompani i løpet av de drøyt ti timene eventyret varer.
Hi-Fi Rush er ute på Xbox Series X/S og Windows (testet).
