Nyheten fra Lucasarts om at Monkey Island-serien skulle gjenoppstå ble først mottatt med reservert skepsis her i gården. 3D-Monkey Island, grøss, fans av serien husker kanskje seriens første forsøk på å entre den tredje dimensjonen. Escape from Monkey Island var kanskje et OK spill i bunnen, men de grovtegnede og kantete figurene klarte å fjerne ethvert fnugg av sjarmen de første spillene en gang kunne skilte med, og det med kirurgisk presisjon.
Nå som vi er godt inne i Guybrush sin ferskeste fortelling om levende-døde wannabe-konestjelere, barske apekatter og ikke fullt så barske pirater kan jeg si at min frykt var ugrunnet. De av dere som har spilt hvilken som helst av de tre utgitte episodene kan i det vesentlige være enig med meg: Telltale har gjort en god jobb i å bringe seriens sjel og stemning inn i den forhåpentligvis siste dimensjonen. Guybrush og gjengen har i mine øyne aldri sett bedre ut og gåtene har holdt en kvalitet Ron Gilbert, Tim Schafer og gjengen bør være fornøyde med.
I'm Guybrush Threepwood, Mighty Pirate
Den ferskeste episoden, Lair of the Leviathan, begynner hvor forrige episode konkluderte. Guybrush, Morgan LeFlay og styrmann Winslow har blitt svelget av en gigantisk sjøku. Uææ tenker du, og med god grunn – men et opphold i Casa De Sjøku viser seg å være langt mer trivelig enn man først skulle anta.
I en anmeldelse av en episode, som jo er et spill som per definisjon bare gir mer av det vi allerede har sett før, er det umulig å ikke røpe litt av handlingen til episoden. Har du enda ikke fått ut fingeren og spilt episoden, men har planer om å gjøre det vil jeg anbefale å kanskje skumlese de neste avsnittene.
Skjørbuk i buken av et monster
Guybrush og hans begrensede mini-mannskap er ikke de eneste som har fått seg et urfrivillig opphold nedi dypet av sjøkuens fordøyelsessystem. Også den berømte og smågale utforskeren Coronado De Cava, som har hatt et turbulent av og på-forhold med voodooheksa Guybrush har fått hjelp av ved mange anledninger, har lidd samme skjebne.
Fyren later til å være en eldre og sprøere versjon av Guybrush, og det oppstår lette latterhikst når Coronado fortvilet prøver å forsikre seg om at Guybrush ikke har tatt hans plass som løpegutt og marionett for den egentlig svært lite attraktive voodoo-kvinnen. Guybrush og den morderiske, men samtidige hengivne kvinnelige leiemorderen LeFlay må raskt i ilden for å bevise et falskt ekteskap og unngå en sakte død i sjøkuens indre organer.
Guybrush er på jakt etter en magisk sjøsvamp som kan kurerer ham selv og hans kone Elaine fra de forferdelige zombie-vannkoppene. Denne skjuler seg på havbunnen, nøyaktig på samme sted som sjøkuene møtes for å ha seg litt … reproduktiv hygge. Coronado, ekspert som han er, forteller at han hele tiden planla å bli spist av kjempedyret, slik at dette skulle føre ham rett til svampen. Dessverre mangler en del av dyrets indre øre, og retningssansen er såpass redusert at beistet har svømt i sirkel i flere år nå.
Permanent vay-cay
Og slik begynner en historie om brorskap, ørevoks og dater hvis høydepunkt er å bli kroppsvisitert på brutal måte. Ved et uhell befinner Guybrush seg etter hvert i mageområdet til det gigantiske sjøpattedyret. Her har Coronados påstått avdøde mannskap gjort det beste ut av situasjonen, de tre kompisene regelrett koser seg på det som på intelligent vis beskrives som en ”permanent vay-cay”, en permanent ferie.
Det viser seg kjapt at de tre savnede sjømennene med vilje har fjernet en del av sjøkuens øre, slik at den ensomme sjøkuen aldri vil nå sin destinasjon, og deres liv i tarmparadiset kan fortsette. De er heller ikke interesserte i å la den tyranniserende sjefen deres, Coronad De Cava, finne ut at de faktisk er i live.
Lair of the Leviathan vil for min del fremfor alt huskes som en svært morsom episode. Mitt store ankepunkt ved de to første episodene var nettopp humoren. Det er mulig at jeg har blitt gammel og kynisk, men Guybrush sine vimsete kommentarer og replikker klarte aldri å slå home-run for min egen del. Humoren var rett og slett litt for prepubertal og simpel.
But manatees don't have blowholes!
I Lair of the Leviathan derimot treffer humoren meg rett i lattermuskelen, om noe sånt eksisterer i den menneskelige anatomi. Dette er mye takket være et hysterisk karaktergalleri. Stereotyper er enkle å forholde seg til, og dette har Telltale tydeligvis skjønt.
Den fregnede og brillekledde nerden Noogie fyller på sett og vis en egen kvote i seg selv, mens festmannen Moose inspirerer til godstemning med sine festbrøl og generelt ”rad” oppførsel. Disse to spesielt lirer av seg morsomme replikker i hytt og pine, og det er bare settingen i seg selv som bidrar i større grad til at Lair of the Leviathan blir en større komisk suksess enn sine forgjengere.
Hvem er det som kompenserer for kroppslige mangler ved å plotte verdens undergang?
De nye karakterene har alle sin egen sjel og sjarm, men også eldre kjenninger gjør opptredener. Jeg skal ikke røpe annet enn at vedkommende er stolt innehaver av det jeg regner som tidenes beste ”onde latter”, og at denne personen har en vane for å dukke opp hvor og når man minst venter det.
Rent handlingsmessig går store deler av episoden på tomgang, og den helt store finalen som man bare må se fortsettelsen på uteble for min del. Dette området er det eneste episoden skuffer litt på, Lair of the Leviathan preges i en viss grad av at plottet tar ett steg frem, og to tilbake. Spillet har en lite cliffhanger helt på slutten, men den er dessverre ganske oppbrukt og kjedelig
Handlingsforløpet blir litt sirkulært rett og slett, det virker som om Telltale har prioritert humor foran spenning i Lair of the Leviathan. Litt av appellen til episodebaserte spill ligger jo i at man helst bare ”må” se hva som skjer videre. Slik det er nå vil jeg gjerne spille de resterende episodene, men ikke så mye for å se hvordan det hele ender, men fordi jeg liker selve spillene.
Gjennomtenkt hodekløing
Lair of the Leviathan holder samme høye standard vi har lært å forvente når det gjelder gåter. Enten forstår man umiddelbart hva som skal gjøres, eller så blir det et ”ahh, såklart!”-øyeblikk når løsningen faller ned i hodet på en etter litt hodekløing.
Logikk i den virkelige verden stemmer ikke alltid overens med apekattøyverdenens tankesett, men man lærer raskt å tenke som herr Threepwood selv. Løsningene på gåtene er som oftest både kreative og intelligente, og ofte latterbringende å se i praksis.
Vanskelighetsgraden er kanskje senket et lite hakk i forhold til de foregående innslagene, men dette tjener egentlig spillet bare på. Tempo og fordelingen av høydepunkt og suksesser virker mer gjennomtenkt i Lair of the Leviathan, og episoden oppleves som mer raffinert og gjennomgående gøyal, spesielt sammenlignet med den småskuffende Siege of Spinner Cay. Når det er sagt, flere av gåtene er utfordrende nok, men ikke frustrerende så.
Konklusjon
Lair of the Leviathan er den beste episoden i Tales of Monkey Island-serien til nå, uten tvil. Den introduserer nye elskbare karakterer som jeg bare kan håpe å få se igjen, i tillegg til at vi får gjensyn med gamle favoritter.
Humoren har stått i høysetet til fordel for spennende plottvister og ”må se”-slutter, men etter min mening lider ikke episoden nevneverdige av dette. For min del har Monkey Island alltid handlet om fornøyelighet og humor, og på mange måter er den tredje episoden i enda større grad en pekefinger mot seriens røtter enn sine to foregående episoder.
