PlayStation 5 er nå lansert i Norge, og vi har lagt hele syv år med PlayStation 4 bak oss. Vi har festet setebeltet og dratt på en aldri så liten mimrereise, og har tenkt over hva konsollens styrker har vært, sett på dens største skuffelser, og hvordan 2010-tallet har endret våre spillevaner og satt sitt preg på spillserier som har røtter noen tiår tilbake før COVID-19.
En treg start
Det var ikke mange som fikk PlayStation 4 den første uken etter utgivelsen tilbake i november 2013 (Gud, det virker lenge siden), men heldigvis for min egen del fant jeg meg i den situasjonen at jeg hadde råd til å kjøpe en konsoll til en nokså god pris på amerikanske eBay fra en kar i Texas. Dette gjorde at jeg nok var en av de første i landet som faktisk fikk tak i en PS4 – ikke at det nødvendigvis var så veldig nyttig. Konsollen kom med nøyaktig to eksklusive spill som var nogen lunde verdt å spille – Killzone: Shadowfall og Resogun (nei, ikke Knack) – og den var søren meg heller ikke bakoverkompatibel med PlayStation 3-spill eller titler fra enda tidligere generasjoner. Vi måtte vente helt til mars 2014 for Infamous: Second Son,som for meg bare var sånn helt passe.
Dessuten ble spill etter spill utsatt og utsatt, deriblant Dragon Age: Inquisition, Watch Dogs og DriveClub, og den merkelige avgjørelsen ble gjort om å publisere nokså store spill – som South Park: The Stick of Truth og Final Fantasy XIII: Lightning’s Return – utelukkende på forrige generasjon så langt inn som i 2014. Det skulle ta ordentlig lang tid før PlayStation 4 fikk et spillbibliotek som kunne måle seg med det på PlayStation 3, og for å være ærlig vet jeg ikke om jeg synes det noen gang helt klarte å måle seg med utvalget på 2006s feite, men stilige Sony-konsoll.
Demningen som brast
Men så skjedde det noe. Vi måtte vente helt til 2016 før PlayStations slitne dager var forbi (selv om 2015 bød på Bloodborne og The Order 1886), men i og etter året da alt så ut til å gå galt for Vesten for øvrig, tok PlayStation 4 endelig et stort byks fremover. 2016 ga oss eksklusive stortitler som Uncharted 4: A Thief’s End, Persona 5, The Last Guardian og Ratchet and Clank. I 2017 kom Horizon Zero Dawn, Uncharted: The Lost Legacy og Gran Turismo Sport. 2018 bød på God of War, Shadow of the Colossus, Detroit: Become Human, og Spider-Man. Og selv om 2019 ble et rolig år for PlayStation 4-eksklusive stortitler, slo 2020 tilbake med kraftpakkene Final Fantasy VII Remake, The Last of Us Part 2, Ghost of Tsushima og Nioh 2.
Det som i begynnelsen var en konsoll som manglet det meste, har nå utviklet seg til å bli et økosystem som hovedkonkurrenten – Microsoft med sin Xbox One – aldri helt klarte å komme i nærheten av å utfordre.
Vi skal heller ikke glemme alle de ikke-eksklusive titlene som landet på konsollen og som huskes varmt; titler som Battlefield 1, Red Dead Redemption 2, Hellblade: Senua’s Sacrifice, Nier: Automata, Call of Duty: Modern Warfare og sist, men kanskje aller, aller størst: The Witcher 3: Wild Hunt.
Oppfølgerne som skuffet
Grafikken ble bedre og produksjonsverdien større, men jeg skal innrømme at tilnærmet samtlige oppfølgere av titler på PS4 som hadde en forgjenger på PlayStation 3 ikke levde opp til forventningene mine.
Red Dead Redemption 2, til tross for å være et av de beste spillene denne generasjonen, bød på en fantastisk verden, men en mye mindre interessant fortelling enn forgjengeren. Metal Gear Solid V var for meg en utvannet og uengasjerende oppfølger til det helt enestående Metal Gear Solid 4. Killzone: Shadowfall klarte ikke måle seg med Killzone 2. Call of Duty-serien ble kjedeligere og kjedeligere frem til Modern Warfare-remaken i 2019, og levde aldri helt opp til de første tre titlene på PlayStation 3 som begynte med Call of Duty 4: Modern Warfare. Det samme kan sies om Assassin’s Creed-serien, som så sine glansdager med Ezio Auditore da Firenze i renessanse-Italia. Jeg mener også Dark Souls slår Dark Souls 3, at Final Fantasy XIII med enkelhet danker ut Final Fantasy XV, at The Last of Us står sterkere enn The Last of Us Part 2, Mafia II var bedre enn Mafia III, jeg holder Fallout 3 høyere enn Fallout 4, det første spillet i den nye Tomb Raider-serien overrasket så det sang, LittleBigPlanet 1 og 2 til PS3 slår nummer 3 på PS4, og jeg verdsetter Dragon Age: Origins høyere enn Dragon Age: Inquisition.
I tillegg skal vi huske på noe ganske interessant – at flere serier som på PlayStation 3 fikk flere innslag, fikk enten bare én eller ingen nye titler på PlayStation 4. Ratchet and Clank-serien fikk fire titler til PS3, men bare én til PS4. Uncharted-serien så tre spill lande på PS3, men bare én (og en halv) tittel til PS4. Fra Elder Scrolls-serien fikk vi både giganten Oblivion og titanen Skyrim, mens PS4-generasjon så ikke ett eneste nytt Elder Scrolls-spill (og nei, jeg regner ikke med MMO-spill her). Grand Theft Auto-serien fikk nr 4 og 5 inn på PS3, men bare nyutgaver av gamle titler landet på PS4. Vi fikk ett ordentlig Final Fantasy-spill (nummer XV, som sugde), mot hele XIII-serien (tre store spill) på PS3.
Samtidig skal det nevnes at jeg bare var 13 år gammel da PlayStation 3 kom i hus, og jeg var 20 da den ble faset ut; sannsynligvis de mest formative årene i livet mitt. Titler som Motorstorm og The Elder Scrolls IV: Oblivion blåste meg vekk med nydelig grafikk og uante muligheter, både off- og online. Warhawk viste meg en gang for alle hvor mye gøy man kunne ha det sammen over nettet, og unike titler som Heavenly Sword, Supersonic Acrobatic Rocket-Powered Battle-Cars (som ledet til det enda bedre Rocket League på PS4), Pixeljunk Monsters, Prince of Persia 2008, Battlefield: Bad Company, L.A Noir, Deus Ex: Human Revolution, og LittleBigPlanet satt stempel på konsollen og tilbød opplevelser jeg alltid vil huske.
For meg var det PlayStation 3 som introduserte meg for en virtuell verden hvor fremmede over hele verden fantes, og som for alvor føltes ut som «nestegenerasjon». Sannsynligvis har det mye å si hvor gammel jeg var for hvor mye jeg føler en viss mengde nostalgi for spillene jeg spilte og tiden jeg levde i; en tid som virket enklere, i en verden som fremstod som sikrere – en verden hvis internett var i en relativt uskyldig og ung fase, der YouTube gikk fra å være mellomstort til altoppslukende, men som enda ikke var befolket med massive «influensere», hvor Facebook var et trygt og morsomt sted som ennå ikke ble brukt til å hjernevaske massene, og Twitter var bare for de spesielt interesserte. Men søren heller om ikke spillene jeg har nevnt fortsatt er fantastiske, selv uten en dæsj nostalgi.
En ny industri og helt nye fenomen
Der PlayStation 3 åpnet for nettspilling for massene, har PlayStation 4-generasjonen sett flere massive fenomen finne sted. For det første fikk vi en hel industri knyttet til produksjonen av nyutgaver av «gamle» spill – gamle i gåseøyne fordi disse spillene ofte bare var noen få år unge. Dette har medført at jeg har kjøpt det samme spillet opptil flere ganger bare fordi jeg er en tåpe for finere kanter og raskere bildefrekvenser, og jeg er nok ikke alene. Dette var også en grunn til at vi fikk et mellomledd denne generasjonen gjennom PlayStation 4 Pro, en kraftigere versjon av den samme konsollen som bød på enda litt flere hestekrefter, men ikke nok til å skape en helt ny konsollgenerasjon.
Men kanskje enda større og viktigere ble de massive flerspillene som satte internett i brann. Spill som PlayerUnknown’s Battlegrounds, Fortnite, Apex Legends og Call of Duty’s Warzone som lot hundre spillere kjempe mot hverandre på det samme kartet til siste mann eller dame stod, i en kamp mot klokka og en sirkel av død som sakte, men sikkert gjorde spillerommet mindre og mindre.
Vi fikk for alvor «looter-shooterne» som Destiny, Tom Clancy’s The Division og Anthem, og «mikrotransaksjonene» som inntok både en- og flerspillene, der små (og store) summer ekte penger kunne bli brukt på å kjøpe kule kostymer, nye våpen, og til og med snarveier, ofte gjennom sesongkort som kostet like mye som spillet selv. Tusenvis av spillere streamer daglig via applikasjoner som Twitch, og små og store spill har vunnet popularitet gjennom dette. På godt og vondt vil nok disse trendene fortsette inn i neste generasjon.
Konsoller som kommer, og konsoller som går
Jeg var bare 13 da PlayStation 3 landet under TV-en min. Jeg bodde på «rommet» med min tre år yngre bror, og Barack Obama hadde enda ikke rukket å bli president i USA. Jeg var 20 da jeg fikk PlayStation 4, var blitt ferdig med videregående og på vei til å begynne på min bachelorgrad i et land langt, langt unna, kjent bare som Ca-na-da. Nå som PlayStation 5 lusker rett rundt hjørnet, er jeg blitt 27 – og snart et halvt. Jeg hadde ikke engang begynt på videregående da jeg for første gang snek meg ut av fengselet i Imperial City; nå, bare noen dager før jeg atter en gang baner meg vei gjennom levende døde for å samle sjeler, har jeg fullført en mastergrad, bodd over fire år i utlandet, skrevet for Norges beste spillnettsted i fem år, og feiret tiårsjubileum med en nydelig kvinne. Hvor gammel man er setter preg på opplevelser, og former våre tanker om, tross alt, noe så enkelt som spill.
Jeg aner ikke hva neste generasjon med spillkonsoller kommer til å bringe i løpet av det neste tiåret. Sannsynligvis vil trendene vi har opplevd denne generasjonen fortsette, med alle opp- og nedturene de bringer med seg.
Det jeg likevel kan si meg trygg på, er at jeg har og fortsetter å glede meg til helt ny generasjon PlayStation. Ikke bare for bedre grafikk og kjappere bildefrekvenser, ikke utelukkende for nye mekanismer og revolusjonerende måter å spille på, men for minnene jeg vil skape, og for personene jeg kommer til å dele dem sammen med.
Jeg vet ikke hvor jeg kommer til å være når PlayStation 5s dager er talte og PlayStation 6 bare er dager unna. Jeg håper bare jeg kan tenke tilbake på samme måte som jeg gjør nå, og vite at brorparten av alle de timene foran TV-en med en god venn – enten om de sitter i sofaen med meg eller på andre siden av verden – at alle de øyeblikkene foran skjermen når jeg egentlig burde gjøre noe annet, at alle de sene kveldene – nei, tidlig morgenene – ja, at de var verdt det. Med mindre vi snakker om timene jeg brukte på Kingdom Hearts III. De var definitivt ikke verdt det.
Vel blåst, PlayStation 4. «Takk for fine år», som han ene fyren sa i den Norvegia-reklamen for mange år tilbake. Du var deg selv på godt og vondt, og heldigvis lever du videre gjennom din arvtager.
