Om du ikke har sovet under en kampestein de siste fem årene må du være både blind og døv for å ha gått glipp av Guitar Hero og Rock Band – de svært populære rytmespillene hvor du med et plastinstrument i hendene kan slå deg løs og rocke på den digitale scenen.
Du skal være kulturelt tilbakestående eller under 10 år for å ikke ha hørt om The Beatles, det legendariske bandet som regjerte hitlistene på 60-tallet og som den dag i dag regnes som et av de største bandene noensinne.
I The Beatles: Rock Band forenes de to bautaene i et spill som både imponerer og skuffer på samme tid.
I Feel Fine
Siden jeg går ut i fra at du kjenner til hva Rock Band går ut på skal jeg ikke kaste bort tid og plass med å forklare hvordan det fungerer, men heller fokusere hva som er unikt med The Beatles: Rock Band.
Dette er først og fremst det første spillet i serien med direkte tilknytning til et band. Spillet er likevel ikke det første i sitt slag. Guitar Hero-serien har allerede to spill dedikert til henholdsvis Aerosmith og Metallica, men jeg tør påstå at ingen av dem gir samme helhetlige opplevelse av et band som det ferske spillet om gutta som en gang påsto at de var større enn Jesus. Man skulle kanskje tro at dette er det samme gamle Rock Band med Beatles-låter på repertoaret, men det er så langt unna sannheten man kan komme. Det føles mer som å få skutt The Beatles direkte i blodårene – med fare for overdose. Deilig!
Fra et teknisk perspektiv er spillet uhyre gjennomført. Fra det spillmekaniske til den visuelle presentasjonen til lydkvaliten – alt er polert til døde med Turtlewax Extreme og ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Man kan nesten begynne å lure på om de avsindige utgiftene til rettighetene er et drypp i havet av den totale produksjonskostnaden, for her ser det ikke ut til å være spart på noe.
Den visuelle presentasjonen i spillet er definitivt den beste jeg har sett i et spill i denne sjangeren. Milevis foran sine egne søsken i Rock Band-familien og søskenbarna i Guitar Hero står The Beatles: Rock Band fram som sukkertøy for øyet. Menyene er enkle, stilrene og pene, og oser av personlighet. Finpolert vektorgrafikk i alle regnbuens farger regjerer, og de står godt i stil med imaget Beatles hadde og musikken de skrev.
With a Little Help From My Friends
I god Rock Band-ånd er det samspill og konkurranse som står i høysetet. Du kan ta med deg vennegjengen gjennom historiemodusen, eller du kan utfordre dem til duell. De forskjellige modusene har altså ikke forandret seg siden sist, men det har jeg ingen problemer med. Hvorfor endre på noe som fungerer?
Som seg hør og bør tar du på deg skoene til Paul, John, George og Ringo og trakterer bass, gitar og trommer. Du kan også ta mikrofonen fatt, noe som er mer fristende enn noen gang, først og fremst fordi The Beatles har en bunke med hitlåter man kan både melodien og teksten på fra før. Jeg knep ofte meg selv i å synge selv om oppgaven min for øyeblikket var å spille et instrument.
Derfor er det ikke dumt at opptil tre stykker kan synge på samme tid. Eier du SingStar eller Lips har du allerede utstyret du trenger. Man får utfordret musikaliteten og stemmeprakten så til de grader, for om flere synger sammen må man synge flerstemt. Det er ikke rent lite utfordrende å synge andre eller tredjestemme, men belønningen man får i form av tilfredstillelse når man først får det til er ubetalelig.
Across the Universe
The Beatles: Rock Band presenterer et stykke musikkhistorie, og det gjør det på mesterlig vis. Når du først fyrer spillet i gang blir du møtt av en introduksjonsfilm som fikk nakkehårene mine til å stritte i alle retninger. Sekvensen er animert med en herlig distinkt stil som mikser 2D og 3D. Det hele er selvfølgelig akkompagnert av en medley av kjente og kjære Beatles-melodier. Vi ser først bandet på en undergrunnsscene før de skysses videre til et tv-studio og deretter en stadiumkonsert. Det hele avsluttes i et prangende og psykedeliske fantasiunivers hvor de rir på marsjerende fabeldyr. Det er pretensiøst. Det er storslagent. Det er The Beatles.
Historiemodusen forsøker å fortsette i samme stil. Som i de første Guitar Hero-spillene må man klare alle låtene i hver bolk for å komme videre til neste, og mellom hver av dem blir man belønnet med en ny animert videosnutt. Klippene er korte og egentlig ganske intetsigende, selv om de som introen er et prakteksempel på godt håndtverk.
Man følger bandets historie kronologisk, fra de tidligere årene på nattklubber i Liverpool, via en opptreden på TV og en arenakonsert, til årene i studio mot slutten av karrieren. Det hele avsluttes med den legendariske opptredenen på taket av Apple Corps-bygget i London, kjent som gruppas siste konsert. Det gir en god opplevelse å oppleve bandets historie på denne måten, selv om den presenteres på en i overkant overfladisk og lettbent måte.
