Sam Fisher begynner å bli gammel og grå. Han gjør fortsatt en god jobb, ingen tvil om det, men kanskje det er på tide å slippe nye krefter til? Gabe Logan er en svært lovende kandidat i så måte. Han er nok ikke like rolig og kalkulerende som fiskeren, men Gabe er et stortalent når det kommer til å være spesialsoldat. Uansett vær og vind er Gabe beredt til å kverke skurker fra fjern og nær. Sammen med sin kvinnelige assistent Lian Xing er de USAs spydspiss mot all verdens utyske. Dessuten er det morsomt å styre våre venner i Syphon Filter: Dark Mirror (heretter bare Dark Mirror) – det er ikke noe man sier ofte om hovedpersoner i et skytespill på PSP.
Iskald action
Settingen er av de klassiske i Dark Mirror. Det er trøbbel i gjære og ugler i mosen i iskalde Alaska, rett under NORADs (North American Aerospace Defense Command) nese. Her nytter det ikke å dra en W. Bush, med store hærer og enda større bomber. To agenter blir sendt ut: nevnte Logan og Xing. Deres og USAs sikkerhet er dermed i dine hender, bokstavelig talt. Historien er kanskje full av klisjeer, men den makter så absolutt å engasjere og skape spenning. Etter hvert identifiserer du deg også med spillets hovedpersoner, noe som er viktig for at tittelen skal være interessant å fordrive tiden med.
Det er spesielt én faktor som har hindret actionspill i å blomstre på PSP tidligere: gode kontroller. I Dark Mirror er kontrollene solide, letthåndterlige og fleksible. De er riktignok litt uvante i starten, men når du får teken er det nesten som din PSP på magisk vis har fått to analoge styrespaker. Du kan nemlig bruke et styreoppsett som ligner veldig på det som har blitt normen for skytespill på konsoll. Den eneste forskjellen er at høyre styrespak er fire knapper, og dermed litt mindre fleksibel. Likevel fungerer kontrollene glimrende, med unntak av en knotete zoomefunksjon på skarpskytterriflene.
Likevel er nettopp den spesiallagde skarpskytterrifla din aller beste venn i Dark Mirror. Det er rett og slett et herlig våpen. Selv om siktet er så som så, er ammunisjonen såpass variert at det er et svært anvendelig våpen. Du har selvsagt vanlig ammo, men den er ikke lyddempet og er derfor ikke veldig attraktiv. De tre andre typene er derimot gull verdt. Her har du gassampuller, prosjektiler som gir støt og eksploderende kuler. Alle har hvert sitt bruk, avhengig av hvordan din spillestil er og hvor fienden er plassert i forhold til deg og hverandre. Hvis de er klynget sammen kan for eksempel eksplosiver gjøre susen. Om du skal ta ut en og en så stille som mulig, bør du gå for elektrisitet. Merk at denne typen ammunisjon er svært begrenset i antall, så våpenet kan ikke brukes så alt for ofte. Det er litt som fyrverkeri. Hadde du brukt det hver eneste dag, så hadde det saktens ikke vært så veldig morsomt heller.
Masse våpen
Metodene for å proppe slemminger fulle av bly er mange i Dark Mirror. Våpenutvalget er bredt og spennende. Du kan bære 4-5 våpen til enhver tid, i tillegg til at du kan utføre snikangrep med bare nevene eller kniv. Med unntak av skarpskytterriflene er det autosikte på alle skytevåpen, noe som fungerer veldig bra. Du treffer kanskje ikke med hvert eneste skudd, men autosikting er uansett en nødvendighet for å kunne nyte spillet fullt ut. Det finnes også rikelig med beskyttelse hvis du frykter for din egen sikkerhet. Rundt omkring på brettene finnes både medisinskrin og skuddsikre vester. Disse er spesielt nyttige om du velger en offensiv spillestil.
I Dark Mirror kan du nemlig velge to spillestiler, eller en kombinasjon av de to. Hvis dagsformen er litt John Rambo og du har rikelig ammo, så er det bare å plaffe løs. Du kan uansett plukke opp våpen og kuler fra falne fiender, så det er sjelden du går tom. Om du er litt mer tålmodig, kan du kjøre en Sam Fisher. De fleste brettene legger til rette for sniking og avretting med stille våpen. Det som er så fint er at du kan kombinere spillestilene. Du er ikke bundet opp til at du må snike eller skyte vilt rundt deg. Denne fleksibiliteten er befriende, siden du slipper irriterende restriksjoner.
Det som gjør ulike spillestiler mulig, er brettdesignet. Her kan du lene deg inntil vegger og andre objekter, eller krabbe gjennom skjulte sjakter. Dører kan åpnes forsiktig eller sparkes ned om du er i det aggressive hjørne. Brettene varieres ved strategisk plasserte stiger og liner, slik at spillet aldri føles som en transportetappe fra a til b. Våpenet kan selvsagt alltid brukes, selv om du henger ti meter over bakken i en syltynn wire. Brettene er dessuten akkurat passe lange, du får aldri følelsen av at de blir dratt ut og at spenningen forsvinner. På hvert kart er det et par lagringspunkter, slik at du slipper å spille store deler om igjen hvis du dør. Videre gis det plusspoeng for at det enkelte ganger legges inn praktiske gåter underveis. Denne problemløsningen er sjelden veldig vanskelig, men skaper en fin variasjon.
Fiendene er også en viktig faktor i forhold til hvordan du spiller. Deres kunstige intelligens varierer fra det geniale til det dumdristige. Enkelte ganger gjemmer de seg smart bak objekter, før de stikker våpenet frem og fyrer av et par velplasserte skudd. Andre ganger kommer de styrtende i mot deg, og da er det en enkel jobb å likvidere utysket. Tidspunktet for når fienden dukker opp er skriptet, det betyr at kampen kan bli relativt forutsigbart. Dette er synd. Overraskelsesmomentet er undervurdert som ”spesialeffekt” i spill, så også her.
En skjønnhet
Av de spillene jeg har testet på PSP er Dark Mirror blant de desidert peneste. Miljøene er godt skildret med masse detaljer, og spesialeffektene sørger for mengder av smell og moro. Mellomsekvensene er veldig gode. De er ikke bare pene, men er også svært effektive i forhold til å drive den fine historien fremover. Utviklerne har også forsøkt seg på en liten dose fysikk i spillet. Denne er svært enkel, og merkes i all hovedsak når fienden blir utsatt fir voldsomme eksplosjoner. Til sist er det også svært positivt at flyten er så god som den er i Dark Mirror, hakking hører til sjeldenhetene. Men god grafikk har alltid sin pris, her er den prisen relativt lange lastetider. Disse blir likevel greit maskert med brifinger før hvert brett, og lastingen når du dør er atskillig kortere.
Øret har også noe å glede seg over i dette spiller. Stemmegivningen er god, da spesielt på våre to hovedpersoner. Fiendene har en tendens til å repetere seg selv, men det blir aldri et stort irritasjonsmoment. Videre er musikken glimrende, selv om lydsporet er begrenset. De søte toner passer perfekt til det som faktisk skjer på skjermen, og viser hvordan god lyddesign høyner en spillopplevelse. Det samme gjør miljøeffektene, med det hederlige unntaket av våpnene. Her etterlyser jeg litt mer trøkk når du fyrer av, smellene blir liksom ikke høye nok.
Siden enspillerdelen ikke er av de lengste, kan flerspiller være et godt alternativ for deg som blir raskt ferdig. Vi har dessverre ikke fått testet denne biten, men flerspiller virker lovende i Dark Mirror. Her kan opptil åtte stykker spille sammen eller mot hverandre. Det er støtte for stemmebruk og opprettelse av klaner. Du kan låse opp en mengde ekstramateriale til flerspillerbiten, hvis du er flink soldat når du spiller alene. Dessuten skal det være ranking- og vennelister når du spiller over nett. Nok av snacks i den sosiale verden også, med andre ord.
Konklusjon
Spillene til PSP-en har ikke gitt meg mange grunner til å ta konsollen med meg ut på farten siden lanseringen. Syphon Filter: Dark Mirror gjør nesten at jeg føler meg naken uten Sonys bærbare på lengre turer vekk fra spillhjemmet. Tittelen har høy spenningsfaktor, masse underholdning, og selvsagt action til den store gullmedaljen. Kontrollene er glimrende når du lærer dem å kjenne, og brettene er spennende og veldesignet. Svakheter er det ikke mange av, men enspillerdelen føles litt for kort i tillegg til av den kunstige intelligensen varierer kvalitetmessig. Hvis du har en PSP liggende et sted, gir dette spillet deg en god grunn til å tørke støvet av skjønnheten.
