Cyberpunk er overalt! Deus Ex: Human Revolution og Hard Reset kom i fjor – i år venter vi på Prey 2 og mye omtalte Syndicate. Det kan se ut til at storstudioene endelig har gått litt lei moderne krigføring og postapokalypse, og går tilbake til den dystre fremtidsvirkeligheten skildret av bøker som Neuromancer og filmer som Blade Runner.
Jeg klager ikke. Både Neuromancer og Do Androids Dream of Electric Sheep har ligget på nattbordet mitt den siste tiden, og jeg synes fortsatt spillsjangeren har til gode å skildre slike univers ordentlig godt enda. Syndicate er kanskje det aller beste forsøket så langt, selv om det er uendelig langt unna det opprinnelige spillet fra 1993.
Vaskeekte plutokrati
Det er ikke et særlig dypt rammeverk som omringer mannen med tidenes mest idiotiske actionnavn, Miles Kilo. Faktisk er det vanskelig å i det hele tatt forstå hvorfor du skyter folk til tider. Dette er en helt vanlig, dum actionhistorie løst basert på det opprinnelige spillets konsept.
Jobben din er å ta ut skittentøysvasken til et av megaselskapene verden styres av, ved hjelp av nakkeknekking, hodeskudd og generelt morbide drapsteknikker. Vi styrer en superagent med heftige implantater som gjør oss sterkere, kjappere og glupere enn den vilkårlige tullingen med et håndvåpen. Det ploger løypa for en illsint og hurtig actionopplevelse.
Mye av årsaken til at du er så hvass er DART-brikken, en spesiell dataknott tilgjengelig for den halvparten av befolkningen som har råd til dem. For lekmenn gir den et litt kulere grensesnitt for virkeligheten, med lett tilgjengelig informasjon om omgivelsene og slikt. Vi agenter har selvsagt helt andre manøvre til disposisjon.
Skarp skolt
Jeg ser både litt Bulletstorm og en anelse Max Payne i Syndicate. Dekning er både utbredt og nødvendig, men du unngår den så langt du kan. I stedet er målet å finne en slags stilig John Woo-rytme, hvor kombinasjonen av seig tid gjennom DART-brikken og manipulering av andres databrikker så de begår selvmord eller dreper kompisene sine, gir deg følelsen av å være en livsfarlig rabagast.
Dekningen hentes frem når du blir overambisiøs og må la helsen hente seg inn automatisk. Etter hvert som du fullfører nye brett, får du også anledning til å oppgradere hodet ditt med triks som gir deg et ekstraliv om du dør, kjappere gjenvunnen helse eller mer ammunisjon. Alle er triks som lar deg danse krigsdansen enda litt lenger.
Det er kjempemorsomt. Starbreeze fortjener alt maset om at de er skytespilleksperter, og har en grunnleggende forståelse for hvilke grep som skal til for at noen storkoser seg med våpen i hendene. Belønninger for varierte drap eller mange på rad gjør at du alltid higer etter å være enda litt mer finessefull og utspekulert.
Hack hoder
Spesialagenter, for du er ikke alene, har også evnen til å tukle med databrikker fra avstand. Noen ganger må du løse veldig enkle gåter, for eksempel ved å tilkalle heiser eller aktivere maskiner, andre ganger må du hacke skjoldet til ekstra kraftige fiender før du får lov til å knerte dem. Som en bonus kan du også lure deg til kontroll over flyvende mitraljøser eller andre forsvarsverk, og bruke dem mot fiendene.
Du kan også hacke enda litt kjappere med god timing, a la ladingen i Gears of War. Her får du et aktivt element som alltid holder deg våken, og pisker litt liv i det som ellers kunne blitt en temmelig monoton drapsorgie. Og ja, jeg kaller dette bevisst en drapsorgie. Bak den åpenbare skytespilleken er det overraskende mye meningsløs vold vi aldri blir rasjonalisert eller forklart.
På et punkt går en av medagentene dine gjennom en togvogn på vei til loket, og likviderer hver eneste sivile passasjer på veien. Andre ganger må du se på at soldattropper stormer menneskemengder og henretter dem på åpen gate. Som en kommentar til noe kunne det kanskje ha blitt forsvart, men spillet forsøker aldri å sette det inn i en historiemessig kontekst, eller som et virkemiddel for å underbygge poeng. Det er bare vold.
Meningsløs brutalitet
Den samme brutaliteten gjenspeiles i spillet generelt. Minigun-våpenet deler målet i to når det treffer, nærangrep består som regel av en eller annen makaber vridning av nakken, spark i hodet eller skudd i fjeset. Når du dreper utvalgte agenter for å hente ut brikken deres, akkompagneres det gjerne av en voldsom sekvens hvor du stikker verktøy inn øret eller øyet.
Jeg blir rett og slett litt brydd av all volden i spillet, og har ikke for vane å la spill gå innpå meg på dette viset. Den manglende motviljen til å forklare nødvendigheten eller meningsløsheten av dette gjør det vanskelig å forsvare det, og som en ren kommentar til at vold og fascisme er meningsløst står det for isolert. Jeg vil vite hvorfor jeg kan skyte sivile i et spill som ellers er ultralineært og aldri forsøker å gjøre et poeng ut av frihet.
Heldigvis er volden akkurat så bisarr og absurd at du kjapt ser forbi den, og heller greier å fordype deg i det nydelige universet. Omgivelsene hilser fra både Blade Runner og Terminator, og blander det hele med en erketrendy og svensk (er det lov å si det?) estetikk som umiddelbart overbeviser om at det er sånn fremtiden ser ut.
Deilig univers
Oppdragene tar oss fra labre slumstrøk til dyre toppleiligheter, med sidespor til både tog og nattklubber. Det er gjort en imponerende jobb med å lafte rammene som utgjør det forholdsvis trange spillområdet, og verdenen man er en del av føles som om den alltid har vært der. Mye på grunn av en fantastisk blanding av tradisjonell cyberpunk-estetikk og hvass mote fra i dag, i stedet for at de lager dører som ser ut som vaginaer og toalettpapir i form av kamskjell.
Musikkvalget lener seg mer mot trailer-musikk anno 2012, altså hissig electro house og gyngete dubstep – men det fungerer faktisk veldig greit. Det føles ofte som om du deltar i den hjemmesnekra skrytefilmen til en tenåring som spiller Counter Strike, men jeg tror kanskje det er den stemningen Starbreeze har gått etter også.
Skulle universet virkelig fenge, kan du raske med deg alskens skrot og informasjon fra omgivelsene, og nyte dem i form av et bibliotek i spillet som gir deg litt bakgrunnshistorie om konsernkrigen og agentene som håndhever den. Jeg greide aldri å engasjere meg noe særlig, fordi historien aldri var videre interessant, men det er et artig grep for et skytespill.
Monoton moro
Kampanjedelen av spillet er ikke lenger enn at man fullfører den på en lang kveld, uten at den er for kort av den grunn. Opplevelsen er veldig intens, slik man har lært å forvente av andre aktuelle skytespill for tiden, og skuddvekslingene blir aldri så varierte at det blir ubegrenset moro å tekkes bølger av fiender.
En del av skytesekvensene kan fort føles som transportetapper, og Syndicate gjør ikke veldig mye for å variere opplevelsen etter at man har lært de grunnleggende triksene. Et oppdrag hvor man ligger og spionerer på en annen agent med et kamera er et herlig avbrekk det blir for få av, og her kunne spillet fort ha tjuvlånt perspektivbyttene fra andre spill i sjangeren.
Samtidig er det noen seige mekanikker som hjemsøker visse deler av opplevelsen. Det er for eksempel knappesekvenser på ulike punkter, hvor du må heise deg opp etter å ha falt eller åpne ekstra seige dører. Av en eller annen grunn, sikkert futuristisk superlim, ser det ut til at enhver lukket dør må røskes opp med febrilsk knotting av X-knappen. Slitsomt.
Bosskampene blir også vel monotone. Det er et par hederlige unntak, men du finner deg selv i å «hacke skjold, skyte litt, hacke skjold og skyte litt» for ofte. Konkurransen innad blant skytespillene har aldri vært hissigere, og Syndicate ender fort opp med å bli litt for tradisjonelt.
Oppvigleri med venner
I tillegg til enspillerdelen som tok en lang kveld, har spillet også støtte for samarbeidsspilling mellom fire hobbyagenter. Her får man alliere seg med venner eller fremmede i rollen som skurker, og denne delen kan kun spilles over Internett. Til gjengjeld kan man lage sitt eget syndikat og snekre en egen agent med ulike egenskaper og våpen, for så å konkurrere på ledertavlene mot andre bander.
Her trer vi inn irollen som skurk, i en veldig løs tolking av ni originaloppdrag fra klassiske Syndicate. Målet kan være alt fra å drepe samtlige datastyrte fiender, til å frakte vevprøver fra et laboratorium – felles for alle er at de er temmelig vanskelige og krever flittig samarbeid for å lykkes. Mye på grunn av at man kan og må helbrede lagkompiser når helsa svikter.
Suksess belønnes med poeng som kan investeres i våpenforskning og videreutvikling av agenten. Prestasjonene hives dessuten inn i en tolkning av Autolog-systemet fra Need for Speed: Hot Pursuit, hvor venners resultater ender opp med å bli direkte utfordringer. Samarbeidsdelen er fryktelig artig, og burde vare en god stund. Sammenlign den gjerne med en finpusset versjon av undervurderte Brink.
Windows-utgaven
Denne anmeldelsen er hovedsakelig basert på Xbox 360-versjonen av Syndicate, og vi fikk kun spille Windows-utgaven en liten time før vi mistet tilgang. Forskjellen på konsoll- og PC-utgavene er ikke så veldig store, og grafikkvalget i sistnevnte går mest på støtten for kantutjevning og høyere oppløsning.
Som mange andre EA-spill vil Syndicate måtte installeres gjennom Origin-tjenesten, og det må aktiveres på Internett før man får spille det. Ellers er spillet tilnærmet identisk på de to plattformene, hvor blant annet Xbox 360-funksjonalitet er standard i alle utgaver. Det betyr for eksempel at man dukker og løper ved å trykke på den respektive knappen, ikke holder den inne.
Grafikkmessig er PC-utgaven ganske tilbakeholden, og det har neppe vært hovedplattformen for utviklingen. Spillet er pent og benytter blant annet lys på en veldig kløktig måte, men ser ganske middels ut i forhold til andre Windows-skytespill. Xbox 360- og PlayStation 3-versjonene er derimot svært pene i forhold til mange andre utgivelser på konsollene.
Konklusjon
Jeg storkoste meg på vei gjennom cyberpunk-fremtiden, men blant neonlys, dubstep og febrilske skuddvekslinger er det lett å bli sliten. Da rulleteksten romlet av gårde etter en kveld med spilling, var jeg god og mett. Det tar på å sjonglere «bullet time» med glupe fiender og hektiske brett.
Starbreeze beviser igjen at de mester våpenfølelse og andre grunnleggende elementer ved skytespillsjangeren, og det er flåta Syndicate flyter på. Uinspirerte bosskamper og monotone skytesekvenser gjør at skytespillet hovedsakelig skiller seg ut med stilretningen og godt håndverk, men i et konkurransepreget marked kommer det neppe til å bli husket lenge.
Det er litt kjedelig, for spillet kan nok by på et formidabelt antall timer med underholdning via den gjennomførte samarbeidsdelen, og elementer som hodehackingen gjør at det oppleves som et okay avbrekk fra mange andre førstepersons skytespill når man først befinner seg i en ganske ensrettet sjanger. Med mer spennende våpen, flere og stiligere gåter eller mer varierte actionsekvenser kunne dette ha vært en et virkelig godt skytespill.
Til tross for at det er fylt til randen med helt meningsløs vold og at originalen ikke er noe sted å se.
Syndicate utgis til Windows, Xbox 360 og PlayStation 3 i morgen, 23. februar. Vi prøvde hovedsakelig Xbox 360-versjonen.
