STOCKHOLM (Gamer.no): Storebror Marius ble ikke kjempebegeistret over at jeg la morrfingrene mine på tastaturet hans hver gang han dro på skolen under oppveksten vår, men det er en del av det å ha en lillebror. Jeg hadde i hvert fall aldri hatt denne jobben om jeg ikke hadde tilgang til det heftige spillbibilioteket hans, og Syndicate var et av høydepunktene på harddisken.
Jeg kunne krangle med meg selv i en halvtime før jeg bestemte meg for hvilken utrustning som skulle drasses med på oppdrag, og gjorde det stort sett like dårlig hver gang. Det var et brutalt vanskelig spill, og det er stort sett det eneste jeg kjenner igjen fra originalen i Starbreezes nyversjon. Svenskene spiller heldigvis på en del andre strenger også.
En prøvelse
Marius Jentoftsen har allerede utøvd magi fra Saltstrømmen på enspillerdelen av spillet, og jeg trår først og fremst på såpeeska for å preike om samarbeidsdelen. På verdens største spillkafé, Inferno Online i Stockholm, fikk jeg nemlig alliere meg med kollegaer fra NRK og Pressfire, samt en kis fra Italia, og forsøke å knekke koden som er flerspilleren i Syndicate.
Blant eimen av 200 ivrige, opphissede svenske tenåringer skulle vi komme til bunns i en samarbeidsdel som har rykte på seg for å være utilgivelig og vel så det. En dansk spilljournalist lå henslengt og skrøyt av at de var det eneste firspannet som hadde greid andreboss før vi fikk slå oss løs, og gjorde det følgelig umulig å ikke frese gjennom alle tre brettene utviklerne hadde i bagasjen.
Det rakk vi med kurant margin. Ikke fordi vi er voldsomt gode skytespillere, selv om vi selvsagt er det også, men fordi flerspilleren i Syndicate er en affære hvor kommunikasjon betyr mer enn noe som helst. Dette er mer Brink enn Modern Warfare 3, og det spiller sjeldent noen stor rolle at du er helt cowboy i vanlige skytespill.
Life's a breach
Fremgangen dreier nemlig rundt en mekanikk kalt «breaching», evnen til å manipulere databrikkene alle har fått smelt i hjernen i spillverdenen. Den kan sikkert brukes til mye lurt gjennom spillet, men i flerspillerdelen har funksjonen to sentrale bruksområder: å helbrede lagkompiser og å fjerne skjoldene til spesielle fiender.
Om man er innenfor en viss rekkevidde av hverandre, kan man altså gi hverandre liv ved å aktivere en ferdighet i et par sekunder. Spillet gjør deretter et poeng ut av å hive så mange og vanskelige fiender mot deg som mulig, slik at det blir en nødvendighet å alltid holde øye med medspillernes helse. Den er heldigvis godt representert i grensesnittet.
Om en spiller mister all helsen sin, til tross for bruken av spesialegenskaper og annet snadder, må startkabler til. Det vil si, det krever også en egen «breach». Nå må lagkompisene være enda nærmere, og sette seg selv ut av spill imens de spruter litt liv i kumpanen. Det er kjekt å ikke dø, altså.
Taktiske utfordringer
Det aggressive bruksområdet er først og fremst mot spesialfiender med høyere rang enn resten: typisk sersjanter og løytnanter. For å kunne skade dem må du pakke våpenet til sides og dedikere deg til å stå på stedet hvil i hackemodus en stund. Tiden det tar å senke skjoldet avhenger av hvor mange spillere som gjør det samtidig.
Deretter står du fritt frem til å hakke ned på den bløte kjernen til fienden en stund, før prosessen må gjentas en, to eller tre ganger til, bestemt av motstanderens rang. Når omgivelsene typisk krydres av en bande hodeløse skurker i tillegg, betyr dette nødvendigvis at man bør være kjappe med å bryte skjoldet sammen om man vil overleve.
Så har man oppdragsmoduser som gjør det hele enda litt vanskeligere. Et av brettene vi spilte gikk for eksempel ut på å frakte fire vevprøver fra et labratorium til et ventende helikopter. Den som bærer en koffert med menneskegørra i får kun bruke sidevåpenet, pistolen. Man skal være en temmelig robust kvartettet for å tekkes de hvasseste fiendene med fire pistoler.
Det kan altså være verdt å ta to turer ut til helikopteret, og la et par av agentene beholde originalvåpnene sine med litt mer futt i. Noe som igjen betyr at man må være mer vågal med «breachingen» av storskurkene, ettersom de trege koffertbærerne ikke har noe tid å miste. Sånt utfordrer hvilepulsen med en kombinasjon av samhold og stressa krangling.
Lite spennende
Bak fasaden ligger det likevel et ganske lite spennende skytespill. Man kan investere i nye våpen fra et arsenal uten allverdens særpreg, og grunnstammen er saker som pistoler, maskinpistoler, angrepsrifler og skarpskytterrifler. Så har du noen litt heftigere dingser, slik som en sjokkbatong som lamslår fienden og skader samtidig, og granatkastere.
Starbreeze er et kompetent skytespillstudio og det er ikke noe å utsette på den evig vage «skytefølelsen». Problemet er heller at innpakningen ikke gjør stort for å skille dette fra alle de andre gjennomproduserte paddehattene på skytespillplenen. Omgivelsene er akkurat like steril neon som sci-fi-filmen i gata, og jeg fant aldri insentiver til å stoppe opp og bry meg om det rundt meg.
Vi loves for øvrig at samarbeidsoppdragene skal være tungt inspirerte av utformingen til originaloppdragene fra 1993. Jeg kan ikke påstå at jeg kjente meg igjen da jeg spilte Argentina eller Western Europe, to oppdrag jeg vet at jeg har spilt et titalls ganger i originalen, og jeg kjenner meg ikke igjen når jeg ser Youtube-videoer av de gamle brettene heller.
Opp og ned
Dermed sitter man igjen med noe sånt som nok et kneipbrød av et skytespill, ispedd en temmelig stilig mekanikk («breaching») og den alltid relevante gleden av å maltraktere folk med gode venner. Samarbeid mellom fire mennesker vil alltid bli et sabla spetakkel, sannsynligvis herlig moro, og jeg skal ærlig innrømme at jeg storkoste meg med de tre brettene.
Jeg sliter mer med å se for meg at dette skal være noe jeg er i stand til å nyte med fremmede, og den figurutviklingen som er teipet fast som en gulrot fikk det ikke til å krible noen plass. Ferdighetspoeng investeres i spesialtriks, som evnen til å helbrede laget på direkten, eller drepe svake fiender umiddelbart med et virus, men det har vi sett på bedre vis i Brink.
Den taktiske utfordringen var likevel spennende, i det minste innledningsvis. Man tvinges til å bruke dekning kreativt, og man er ingen savant som treffer fiender i hodet fra to hundre meter. Hjernen brynes jevnt og trutt, og det blir stadig vekk sjansen til å kjefte litt taktikk. Jeg skulle bare ønske at det var like artig å skyte ting.
Konklusjon
Dere lurer vel først og fremst på om dette er særlig Syndicate, og nei, det er det ikke. Det kan godt være at enspilleren bærer Bullfrog-klassikeren videre med stolthet, men det betydelige utdraget vi fikk spille av samarbeidsdelen har lite med originalen å gjøre. Selv lovnaden om at brettene skal være utformet på grunnlag av 1993-brettene bør tas med en munnfull salt.
Jeg har også vanskelig med å bli videre engasjert i selve skytespillet. Det er et pent våpenbonanza med en kurant skytefølelse, men det er en lite belønnende opplevelse. Evnen til å hacke hodet til venner og fiender gir spillet en deilig taktisk brodd, og redder dette fra å være kjedelige saker, men den generelle innpakningen gjør meg ikke kjempebegeistret.
Til tross for det så er dette velpolert samarbeidsspiling mellom fire spillere, forhåpentligvis gode venner, og jeg storkoste meg gjennom de tre brettene vi ble utfordret med. Om alt annet rakner så kan Starbreeze i det minste slå i bordet med et skytespill som gir et firspann med skyteglade raringer en boltreplass for galskapen sin.
Syndicate kommer til Windows, Xbox 360 og PlayStation 3 den 23. februar. Originalen får du tak i på Good Old Games.
Vi spilte Syndicate hos EA i Stockholm. Turen dit og oppholdet ble betalt av dem.
