Smårusk i maskineriet
Kampsekvensene er ikke de eneste stedene hvor Sword of the Stars sliter litt. Brukergrensesnittet kan ved flere anledninger være litt stressende (teknologitreet er for eksempel helt briljant designet, men det å navigere seg gjennom det er alt for tidkrevende), samtidig som spillet har en lei tendens til å skjule informasjon for deg. Etter en kamp skulle jeg for eksempel gjerne hatt en detaljert beskrivelse av hvilke skip jeg mistet, hvilke skip motstanderen mistet, og så videre, men det får jeg ikke. I stedet fortelles det hvor bare mange skip jeg mistet, og så må jeg selv studere flåten min for å se hva som eventuelt mangler.
Et annet problem har med design av nye skip å gjøre – det kan nemlig være litt vanskelig å se hvor godt skipene fungerer i praksis, før du faktisk sender dem i kamp mot fienden (og plutselig blir klar over kritiske problemer). En kampsimulator, slik vi finner i for eksempel Space Empires-spillene, hadde løst dette. Det hadde også vært veldig greit om det hadde vært mulig å oppgradere gamle skip til nyere modeller, etter som du som oftest får nye og bedre versjoner av eksisterende våpen og komponenter etter hvert.
Flott detaljrikdom
Sword of the Stars har faktisk ganske mange små problemer, og om jeg hadde vært gretten kunne jeg ha brukt mye mer plass på å kommentere dem. Det hadde imidlertid vært veldig urettferdig, for de aller fleste problemene er av typen du lærer deg å leve med etter litt tilvenning, samtidig som tingene Sword of the Stars gjør godt totalt overskygger de tingene det gjør dårlig. La det ikke være noe tvil om dette: Sword of the Stars er et herlig spill. Det er ikke så glattpolert som et større utviklingsbudsjett forhåpentligvis hadde gjort det, men det er (advarsel: trett klisjé følger) et spill med "hjartet på rette staden".
Takket være en litt mangelfull øvingsdel er det lett å få inntrykk av at Sword of the Stars er et i overkant enkelt spill, med få strategiske muligheter. Etter hvert som du spiller det skjønner du at det ikke er tilfelle – faktisk er den store strategiske og taktiske variasjonen en av spillets største fordeler. Det at du får total kontroll over skipene dine fra komponentene deres er på forskningsstadiet til skipene faktisk skyter løs på ondsinnede romvesener gir deg en mulighet til å utvikle skip med spesifikke kamptaktikker i bakhodet helt fra starten av.
En ting som vitner om utviklernes store kjærlighet til spillet sitt er de tilfeldige hendelsene som skjer underveis – de er både detaljerte og varierte, og betyr faktisk noe for hvordan spillet utvikler seg. Her har vi alt fra svermer av små, levende romuhyrer som reiser rundt og terroriserer planeter til ekstremt farlige "ting" (sensurert for å unngå spoilere) som kan forandre den strategiske situasjonen totalt om du ikke er forberedt. Forskning er også et risikofylt område, spesielt hvis du investerer mye penger i å få fortgang i prosessene - vitenskapsmenn kan gjøre feil de også, og når du for eksempel prøver å forske deg frem til et altutryddende biologisk våpen lønner det seg ikke å stresse dem.
Sword of the Stars er proppfullt med slike detaljer, og det som kan ramme deg kan også ramme motstanderne. Plutselig kan du for eksempel risikere at den hardeste motstanderen din har forsket seg frem til tenkende roboter, som så har gjort opprør i ekte Terminator-stil. Slikt kan du utnytte deg av (samtidig som du tar med deg en nyttig lærdom: Det er kanskje ikke så lurt å leke Gud, så hold deg unna KI-teknologier med mindre du er villig til å ta de potensielle konsekvensene). Disse "tilfeldige" hendelsene gir oss et spill hvor det alltid er noe nytt og spennende å oppleve.
Spillet kommer også med omfattende flerspillermuligheter over LAN og Internett, noe som er uvanlig i denne sjangeren. Dette fungerer godt, og kan være svært spennende med de riktige motstanderne og forutsetningene. Et potensielt problem, hvis det er mange spillere, er at man må vente på at andre spillere utkjemper kampene sine, noe som vanligvis tar flere minutter. Du kan riktignok gjøre litt mens du venter, men det kan likevel være en tålmodighetsprøve. I tillegg er Sword of the Stars et generelt tidkrevende spill, noe som kan være et problem om du ikke har mulighet til lange flerspillerøkter. Både dette og ventetidene mens motstanderne kjemper kan til en viss grad løses ved å velge små galakser og et lavt antall menneskelige spillere. Om du må hoppe ut av et halvferdig spill kan datamaskinen ta over for deg, enten for godt eller i en periode.
Konklusjon
Sword of the Stars bærer tydelig preg av at det er utviklet av et selskap som virkelig bryr seg om det de gjør. Det er friskt og nytenkende, og fullstappet av detaljer. Dessverre bærer det også et visst preg av å være et lavbudsjettsspill. Det har mange småproblemer (spesielt i forhold til brukergrensesnittet), elendig stemmeskuespill og billig musikk. Grafikken er heller ikke spesielt bemerkelsesverdig, men den er funksjonell og skipene til spillets fire raser er distinkte og kule. Spillets kompromissløse fokus på romskip og krigføring kan kanskje avskrekke noen, men samtidig fører det til at du får et imperium som er rimelig enkelt å håndtere selv når det har et titalls planeter. Liker du strategispill bør du kjøpe Sword of the Stars – det er ikke problemfritt, men det er fortsatt et herlig spill.
