Bare fire raser?
Et annet eksempel på at spillet er dypere enn det virker i utgangspunktet er de ulike rasene. Spillet har som sagt bare fire av dem, noe som sikkert har fått mange erfarne spillere til å fnyse. Denne typen spill bruker jo vanligvis å ha minst ti ulike raser, så hvordan skal Sword of the Stars klare å konkurrere med bare fire? Svaret er enkelt; de har gjort de fire rasene svært ulike. I motsetning til de andre spillene, er nemlig forskjellene på de ulike rasene mer enn en serie parametere. En av de største forskjellene har med hvordan de reiser mellom stjernene å gjøre.
Menneskene reiser mellom stjernene ved hjelp av faste ruter. Hver stjerne har en eller flere ruter til andre stjerner, som menneskenes skip kan benytte seg av. Reisene går rimelig kjapt og effektivt, men begrenses selvsagt av hvilke ruter som er tilgjengelig. De insektslignende Hivers benytter seg ikke av disse rutene, men de klarer ikke å reise raskere enn lyset, slik menneskenes skip gjør. Deres skip beveger seg ekstremt langsomt, men til gjengjeld kan de opprette portaler som de kan bruke til å teleportere skipene sine med. Portalskip er imidlertid dyre, og bør ikke sendes uten eskorte (uten at portalen er aktivert kan du nemlig bare glemme forsterkninger).
De krigerske Tarka kan også reise utenfor de fastlagte rutene, men deres skip klarer ikke å krysse like store avstander som de andre rasenes skip. Liir (en slags "delfiner i rommet"-aktig rase) kan reise mye lengre, men til gjengjeld må skipene deres slakke kraftig av på farten i det de er i ferd med å gå inn i et nytt solsystem, noe som øker sjansene for at de skal bli oppdaget (og gir eventuelle forsvarere tid til å organisere et forsvar) før de kommer frem.
Diplomati er som nevnt ikke særlig avansert, men vi får blant annet en spennende liten detalj. I starten forstår ingen av rasene de andres språk, og du kan først forske deg frem til en oversettelse etter at du har møtt rasen. Det vil si at når dere først treffes, kan dere ikke si "hei, vi kommer i fred, hva med en ikke-angrepsavtale?". I stedet møtes dere som i en vanlig sanntidsstrategikamp, men i utgangspunktet har skipene fått ordre om ikke å skyte. Her er alt opp til deg; tør du ta sjansen på at den andre rasen vil la skipene dine være i fred, eller føler du at det tryggeste er å åpne ild (og samtidig risikere å skyte ned alle muligheter for samarbeid i fremtiden) før de eventuelt får gjort det samme?
Mye å glede seg til
Det er egentlig veldig mye jeg kunne tenke meg å skrive om Sword of the Stars, men vi får vente til omtalen. Det er imidlertid et par ting som bør nevnes før konklusjonen. Det første er at i motsetning til de fleste andre spill i sjangeren, er stjernekartet i Sword of the Stars i full 3D. Det tar tid å venne seg til, men gir oss et ekstra strategisk lag som gjør gameplayet mer interessant. Frontlinjene blir mye mer uforutsigbare (da du faktisk kan bli angrepet fra alle retninger), og det blir også mye vanskeligere å gjette seg til hvor de andre nasjonene befinner seg.
Den andre saken som må nevnes er at spillet støtter flerspiller over nettverk, noe som er uvanlig i sjangeren. Jeg har dessverre ikke fått testet dette selv, men i praksis skal det fungere akkurat slik som enspillermodus, men med menneskelige motstandere i stedet for (eller i tillegg til) datastyrte spillere. Ulempen med flerspiller i et spill som blander turbasert strategi med sanntidsbasert kamp er selvsagt at vi må vente mens andre spillere kjemper seg imellom, men dette har utviklerne løst ved at spillerne kun kan kontrollere én kamp per tur, samtidig som spillere som ikke kjemper får mulighet til å gjøre andre ting mens medspillerne deres skyter hverandre i fillebiter.
Kampene tar i utgangspunktet maks fire minutter (dette kan stilles inn før du starter spillet), og de skipene som er igjen når tidsfristen løper ut må pent vente til neste tur før de får fortsette stridighetene. Akkurat dette er et viktig strategisk element også i enspiller, da det gir de stridende partene mulighet til å få inn forsterkninger eller stikke av. Store slag kan ta flere turer før de endelig avgjøres, noe som gjør at det lønner seg å planlegge fremover samtidig som strategien din er fleksibel nok til å kunne endres om situasjonen forandrer seg.
Konklusjon
Den første timen med sniktittversjonen av Sword of the Stars var preget av skuffelse over det tilsynelatende enkle gameplayet. Jo mer tid jeg fikk med spillet, jo større forståelse fikk jeg imidlertid for de mange finessene som skjuler seg bak den enkle fasaden, og hva det faktisk er Kerberos har prøvd å gjøre med dette spillet. Nå som jeg har spilt det i en uke, er jeg faktisk veldig imponert. Sword of the Stars er virkelig lovende. Det er nyskapende, det er langt dypere enn det virker og det er utrustet med skremmende intelligente motspillere. Kort sagt: Sword of the Stars er et spill alle strategientusiaster bør følge nøye med på. Dette kan bli en av årets største positive overraskelser.
Sword of the Stars ligger foreløpig an til en august-lansering her i Europa.
