Spillhistorien er ikke fremmed for gladvold og spektakulære drap. Hellige håndgranater, «brutalities» og blodige motorsagmassakrer er en del av mediets hverdag, og vi spillere klapper fornøyd og ekstatisk i hendene når vi får se figurer bli kuttet opp i småbiter, eksplodere, eller rive ut hverandres ryggrad.
Om slik overdådig gladvold hadde vært synonymt med et godt spill hadde nok Swarm vært blant årets beste spill. Knapt ti sekunder går mellom hver gang de små blå swarmittene blir utsatt for dødelig elektrisitet, spinnende sagblad, lynnedslag, skarpe spyd eller piler. Men med en gang den første blodtørsten avtar blir det veldig tydelig at spillet egentlig ikke har mye kreativt å by på utover tendensiøs masseslakt.
Led svermen, drep svermen
I Swarm har en stor blå klump kræsj-landet på en nedslitt planet hvor restene etter sivilisasjon er det eneste som står igjen. Den store blå klumpen – som av de små blå kalles «Momma» – sender så ut en menge blå skapninger på leting etter molekyler og DNA-biter som vil få klumpen til å vokse og utvikle seg.
Swarm går altså ut på å lede en liten sverm med små blå vesener kalt swarmitter gjennom flere lineære brett som byr på utallige dødsfeller og hindringer. Ved starten av brettet har du 50 swarmitter, men nummeret vil synke etter hvert som du frivillig og ufrivillig ofrer swarmitter for å komme deg videre. Ved utallige punkter i brettene kan du likevel uhindret fylle opp svermen din til 50 igjen – noe som vitner om at swarmittenes individuelle tapte liv ikke akkurat er noe å gråte over.
Faktisk så belønner spillet deg med en rekke medaljer basert på hvor mange swarmitter som dør på spesifikke måter. Blir 50 swarmitter stekt til døde av elektrisitet? Værsågod, medalje. Har 150 swarmitter blitt spiddet av fallende piler? Værsågod, medalje. Det er egentlig ganske så fornøyelig å miste en liten bøling med swarmitter for så å bli belønnet for dødsfallene, men det har ingen direkte påvirkning på selve spillmekanikken.
Spillet har en god animasjonsfilm-estetikk som formelig renner over av kreativ voldshumor. Hvilke friske og oppegående mennesker humrer vel ikke over å se en stakkarslig liten blå skapning bli kuttet opp i småbiter, akkurat som en leireklump i en miksmaster? Det hele fremstår likevel mye mindre groteskt enn det høres ut som, og volden, kreativ som den er, blir ikke stort mer betenkelig enn Tom og Jerry på sitt verste.
Det er din oppgave å kontrollere når svermen bør være tettpakket som en liten klump, og når den bør spre seg ut for å dekke et størst mulig område. Du kan også – når svermen er tettpakket – stable swarmittene til et høyt og vinglete tårn for å komme til høyder du ikke ellers kan nå. Alle disse formene har hver sine bruksområder. Om du for eksempel ikke ønsker å miste halve svermen i en avgrunn mens du leder de over en smal bro, kan det nok lønne seg å samle de små krabatene til en massiv klump i stedet for å ha de spredt.
Evig poengjakt
For å kunne låse opp neste brett må du hanke inn en bestemt poengsum i det brettet du befinner deg i. Dette gjøres ved å samle inn små molekylbiter av ulik verdi mens du leder swarmittene fra start til slutt. Men for å få nådd poengmålet må du også klare å holde innsamlingstempoet jevnt for å oppnå stadig større multiplikatorer som betydelig øker poengsummen – bruker du for lang tid mellom hver molekylbit mister du multiplikatoreffekten, og du begynner på nytt nederst på en-gangen.
Dette gjør at du hele tiden forsøker å nå neste molekylbit før multiplikatoreffekten løper ut, og du ender derfor opp med å jage svermen så fort som mulig gjennom brettet. Effekten blir også holdt gående hvis en swarmitt dør, og det kan derfor lønne seg å la en av de små ta en støyt for laget.
Poengsummene blir lastet opp til rangeringstavler, og man kan alltid forsøke å forbedre poengsummen på hvert brett for å klatre oppover på listen. Når man spiller brettene igjen etter å ha nådd poengsummen får man også en ekstra multiplikator basert på hvor kjapt man klarer å løpe gjennom brettet.
Denne typen fartsfylt og intens spilling hadde fungert helt fint om du ikke også måtte samle inn fem DNA-biter – som låser opp sjefskampene – i hvert eneste brett. DNA-bitene er nemlig plassert rundt på steder i brettene der det blir nødvendig å stoppe opp i den manisk-paniske molekylinnsamlingen som resten av spillet er bygd rundt, og ender dermed opp med å bryte opp flyten.
I praksis betyr dette at det blir obligatorisk å spille gjennom samme brett to ganger: en gang for å få nok poeng til å låse opp neste brett, og en gang for å samle inn DNA-bitene. Dette hadde ikke vært noe betydelig problem om samlingen av de fem DNA-bitene hadde bydd på en eller annen form for utfordring. I stedet er de både svært lett å få øye på og lite vanskelige å få tak i, og de ender opp med å bli mer et distraherende element i stedet for å tilføye spillet den variasjonen det trenger.
For selv om det er mange måter å drepe de stakkars små uskyldsblå på er det ikke så mye annet å gjøre enn å samle, spre, bygge swarmitt-tårn, eller løpe for livet. Det er så mye mer man kunne gjort med et slikt grunnlag som er lagt her, men det virker som om utviklerne gikk tom for idéer tidlig i prosessen. Det tydeligste tegnet på dette er kanskje at spillet kun rommer ti brett og to sjefskamper, og at hele sulamitten er over på bare to til tre knappe timer.
De to sjefskampene er likevel høydepunker som det er verdt å nevne – de krever at du bruker de teknikkene du lærer i brettene, og byr på litt andre utfordringer enn de du ellers møter i spillets innsamlings-kåte brettdesign. Det føles godt å kunne konsentrere seg om å nedkjempe en stor og farlig skapning i stedet for å kun jage etter en stadig høyere poengsum hele tiden.
Konklusjon
I Swarm har utvikleren Hothead Games prøvd å lage et spillkonsept rundt kontrollering av en sverm og gladvold. Det lykkes de bare sånn halvveis med i begge tilfellene. Det å se swarmittene dø om og om igjen på kreative måter bringer lite til selve spillet, og er mer å regne som krydder enn som noe annet.
Det å faktisk styre svermen fungerer godt, men blir aldri særlig dypt. De få metodene og strategiene du bruker i de to første brettene er de samme som du kommer til å bruke gjennom de resterende åtte, mens de to sjefskampene heldigvis tilføyer det hele en mye trengt vri. Det virker som om utvikleren plutselig gikk tom for idéer, og heller bestemte seg for å avslutte spillet tidlig i stedet for å dra det hele ut med flere brett.
Spillet er tydelig basert rundt det å få en så høy poengsum som mulig ved å bestandig holde multiplikatoreffekten gående til stadig høyere tall, og det fungerer fint når du bare samler inn molekylbitene. Men det at man også må samle inn merkelig påslengte DNA-biter tilføyer spillet så å si ingenting bortsett fra en form for obligatorisk repetisjon av brettet før sjefskampen låses opp.
Selv om spillets animasjonsfilmaktige voldsestetikk er smått sjarmerende og artig, ender Swarm opp med å bli et repeterende og middelmådig spill med en god grunnleggende idé som dessverre aldri når sitt fulle potensiale.
Swarm kan kjøpes på Xbox Live Arcade (testet) eller PlayStation Network.
