Remastered, remake, reforged, remixed, og så videre og så videre. At spillverdenen har omfavnet praksisen med å ta noe gammelt og elsket, slenge et nytt malingslag over det og presentere det som noe spennende er ikke så rart egentlig. Nostalgi er en sterk følelse. Alt var jo bedre før, ikke sant?
Tja. Warcraft III: Reign of Chaos og utvidelsen The Frozen Throne nevnes fremdeles blant de ypperste spillene i sanntidsstrategisjangeren, selv om det er nesten 20 år siden spillene ble sluppet – kanskje fordi det var omtrent da sjangeren begynte å dale sakte ned fra tronen på PC-fjellet, mot å bli mer nisje enn toneangivende. Men pent kan man ikke si at spillet er i 2020.
At Blizzard derfor velger å svøpe Warcraft III i en ny oppusset drakt er ikke overraskende. Det som derimot er ganske overraskende er hvor middelmådig og mangelfullt resultatet har blitt.
Warcraft III er fremdeles Warcraft III
Warcraft III: Reforged inneholder kampanjedelene fra Warcraft III: Reign of Chaos og The Frozen Throne, samt prolog- og epilog-kampanjene Exodus of the Horde og The Founding of Durotar. Historien er den samme, stemmeskuespillet er det samme, og kun små endringer har blitt spikket på her og der.
Av en eller annen grunn har Blizzard valgt å beholde mellomsekvensene så å si uforandret også, med kameraet stort sett plassert i fugleperspektiv. Som vi vet fra avdukingen i 2018 var planen opprinnelig å gjøre om på disse og gi de en mer filmatisk tolkning, men dette har åpenbart blitt nedprioritert underveis i utviklingen (selv om de fremdeles reklamerer med «oppgraderte mellomsekvenser» på sine nettsider og lenker til 2018-traileren). Dette er et utrolig skuffende valg, siden verken mellomsekvensene eller stemmeskuespillet har holdt seg på noen som helst måte.
At Blizzard aldri har hatt de beste manusene er også noe som stikker seg mer ut i 2020 enn det nok gjorde i 2002. Alt er melodramatisk, storslagent, usubtilt og fullt av klisjeer. For veteraner som vil ha et gjensyn med historien hjelper nok nostalgi og gode minner mye, og World of Warcraft-spillere vil kanskje sette pris på å oppleve det som i stor grad er forhistorien til det massive nettrollespillet.
Oppdragsstrukturen i kampanjen handler som regel om å nedfelle en fiendebase eller en enhet. I tillegg, kan ta å gjøre ekstra oppdrag, inspirert av rollespill, og som regel er det snakk om å felle en drage eller redde fangede enheter, og belønningen er en gjenstand eller noen enheter. I 2002 var det interessant, men StarCraft II løste dette betydelig bedre åtte år senere. Derfor føles disse overflødige når de kun resulterer i noe som i det store og hele betyr lite, og særlig fordi historiene som fortelles her er uinteressante.
Filmsekvensene som dukker opp av og til er noe av det som har holdt seg bedre, og vitner om hvor bra Blizzard lå an her allerede rundt tusenårsskiftet. Et par av dem har også fått nye versjoner, men de fleste er uforandret.
Et litt annerledes sanntidsstrategispill
Grunnstammen i spillet er uforandret, og helt lik slik den var i 2002. I det store og hele fungerer kampanjedelene som en god kontekst for en rekke oppdrag på tvers av de fire spillbare rasene: Human, Undead, Orc og Night Elf. Det Warcraft III gjorde – og fremdeles gjør – bra er å by på fire forskjellige spillestiler og fokusområder.
Som de fleste sanntidsstrategispill fra denne tiden handler det om å sanke ressurser som gull og ved, bygge bygninger og enheter som kan kontre motstanderen. Forskjellene mellom rasene i Warcraft III er store nok til å sørge for at man må spille dette grunnleggende konseptet litt annerledes, men samtidig små nok til at det er mulig å balansere de opp mot hverandre. Dette gjør også at man gradvis lærer seg å bruke de individuelle rasenes forskjelligheter gjennom hele kampanjedelen, slik at man er bedre rustet til å bykse løs på motstandere online.
På mange måter er dette en viderebygging av tredelingen mellom rasene i StarCraft, som det er lett å se speilinger av her. Undead har mye til felles med alien-insektsrasen Zerg, mens den høybårne og metafysiske Protoss-rasen har fellestrekk med Night Elf. Men der StarCraft ofte hadde et fokus på å oversvømme fienden med enheter, velger Warcraft III å holde fokus på et mindre knippe enheter, og heller gjøre de mer distinkte og viktige hver for seg.
I can be your hero baby
Viktigst av enhetene er de unike heltene. Hver rase har et knippe forskjellige helteenheter som hver har magiformler eller auraer som gir enheter rundt dem ting som bedre beskyttelse eller regenerering av helse. Disse har mer helse, skader mer, og utvikler seg mens kampene pågår.
Heltene stiger nemlig i nivå etter hvert som man enten dreper fiender, eller nedfeller de nøytrale fiendegruppene som finnes på kartene. Når man stiger i nivå kan man velge å sette poeng i en av de fire ferdighetene som helten har, hvordan man på nivå seks får en særdeles kraftig ferdighet som påvirker spillet mye. Heltene kan også holde på opp til seks gjenstander, for eksempel ting som kan gi bedre angrep, en formelrull som helbreder enheter ved et klikk eller helse- og manadrikker. Man kan kjøpe slike gjenstander – samt nøytrale enheter og helter – rundt om i butikker på kartene.
De fleste vet vel allerede at disse heltene er grobunnen for Dota og League of Legends, og det å gå tilbake til Warcraft III nå føles på mange måter ut som å bivåne opprinnelsen til MOBA-sjangeren.
Fokuset på færre men kraftigere enheter gir en tregere opplevelse enn StarCraft, men som stoler mer på bruk av individuelle ferdigheter, gir et spill der man sjonglerer mer mellom enheter og utforsker og bruker flere deler av kartet. Man bør alltid være på reisefot for å sanke erfaringspoeng til heltene, og for å ekspandere til nye ressursfelt. Dette resulterer i en variert spillflyt som engasjerer, og som alltid holder deg på tå hev.
Men det er ikke i grunnstammen at denne nyversjonen skuffer.
Ut med det gamle, inn med … ja, hva da?
Problemet med Warcraft III: Reforged er at oppussingen til 4K stort sett er kosmetisk – og selv der er endringene middelmådige. De nye enhetene er fine nok, men de står i sterk kontrast til omgivelsene som føles flate og livløse. Det blir veldig tydelig at vi snakker om ny grafikk klistret på et gammelt grunnlag. Animasjonene er heller ikke veldig mye annerledes, men er hakket bedre enn de gamle. Det er rett og slett veldig lite.
Antageligvis skyldes mye av dette at Blizzard valgte å lage oppussingen direkte oppå den gamle versjonen av spillet. Man kan faktisk selv velge å skifte mellom den gamle og nye grafikkstilen om man ønsker det, og den gamle versjonen av spillet har blitt oppdatert slik at den skal være helt kompatibel med den nye. Dersom man allerede eier spillet betaler man altså her for bedre grafikk og lite annet.
Verre er det at utviklerne i prosessen faktisk har nappet ut en del av det som allerede var i den gamle versjonen av spillet. Rangert spilling er borte, noe som betyr at man ikke har noen form for progresjon mellom nettkamper. «Custom campaigns» (som ikke må forveksles med «custom games») er borte, noe som setter en stopper for mange gamle brukerskapte fortellinger. LAN-spilling er borte. Automatiserte turneringer er borte. Ingenting av dette har blitt erstattet med bedre løsninger. Og hva verre er: alt dette er røsket ut av den gamle versjonen av spillet også.
Noe av dette skal visstnok legges inn senere gjennom oppdateringer, men med tanke på at det tok nesten et år før oppussingsforløperen StarCraft: Remastered fikk rangert spilling ser vi det neppe med det første.
«Custom games» er fremdeles på plass, og siden alt er bygget på grunnmuren skal så å si alle kart være kompatible med de allerede eksisterende kartene. De vi har prøvd fungerer, men vi ser at andre sliter med feil og problemer. Nye retningslinjer setter dog en stopper for bruk av kopibeskyttet materiale i kart, og det er verdt å merke seg at Blizzard nå har sikret seg at de eier alt du lager med kartverktøyene – kort oppsummert: Blizzard vil ikke la et nytt Dota få slippe unna.
På slippdagen opplevde vi også en feil på et av oppdragene der vi ble kastet ut av kampanjedelen fordi vi «tapte», uten at vi hadde fått spilt et sekund på kartet. Vi har ikke opplevd det siden, og det kan hende det hadde noe med brannmurinnstillinger å gjøre, men det virker å være en kjent feil for andre også.
Konklusjon
Warcraft III: Reforged byr på et malingslag og små endringer her og der, men til syvende og sist er det svært lite nytt og spennende å hente. At Blizzard åpenbart også senket ambisjonene midtveis i utviklingen gir en ekstra bismak. Når denne nyversjonen i tillegg makter å fjerne flere funksjoner, som profilsider, rangert spill og muligheten til å spille hjemmesnekrede kampanjedeler i prosessen, surner det hele ytterligere.
Grunnstammen i Warcraft III er fremdeles Warcraft III. Det byr på en underholdende og variert kampanjedel, og et godt flerspilleralternativ til StarCraft II. Det er bare synd at Blizzard ikke så sitt snitt til å oppdatere spillet mer i tråd med StarCraft II med tanke på funksjonalitet og små endringer i kampanjedelene.
Så da står vi igjen med Warcraft III, bare med litt penere figurmodeller og omgivelser, og en liten haug med fjernede elementer. Har man det gamle spillet fra før av, er det vanskelig å si at denne oppussingen er verdt pengene. Og når alt som er borte i Reforged i tillegg er fjernet fra den gamle versjonen av spillet, er det vanskelig å ikke klø seg i hodet og lure på hva vi betaler for. Hva er poenget?
Warcraft III: Reforged er tilgjengelig på PC og Mac via Battle.net-klienten.
