Det er merkelig hvor fort tiden går, og hvor langsomt det hele kan føles på en og samme tid. Det er nå fem år siden Total War: Warhammer II så dagens lys, med alver og levende døde som møttes på slagmarken og satt hardt mot hardt. Total War: Warhammer III tar oss med til et helt annet sted, et mørkere sted, der kaos-monstrene er normalkost og menneskene kjemper en daglig kamp for overlevelse. Dette er muligens det siste storspillet i Warhammer-trilogien, men går serien ut med et pang?
En verden i oppløsning
Total War: Warhammer-serien er ikke akkurat kjent for å være lystig, som seg hør og bør ettersom spillene har vært flinke til å ta etter kildematerialet. Her har vi kjempet som menneskelige og monstrøse imperier om hverandre, og om det er kaos-invasjoner eller vortex-spiraler som dukker opp, har det aldri vært ordentlig fred å få som innbygger i denne verdenen. Warhammer III er ikke noe mindre mørk; snarere tvert i mot er nok dette det mørkeste spillet i serien, spesielt sett fra menneskenes øyne. I nord har vi den fragmenterte Kislev-nasjonen som ser på seg selv som menneskehetens voktere. Inspirert av øst-europeisk kultur både bor og kjemper de i harde, kalde områder, rir på isbjørner og benytter seg av skytevåpen og sverd for å holde fienden unna. På samme tid har vi Cathay på andre siden av kontinentet, som inspirert av kinesisk kultur bevokter en massiv mur som er alt som står mellom menneskene og kaos-monstrene. Begge kulturene er fragmenterte og delt opp i krigende høvdinger, som gjerne gjør det vanskelig å skape en samlet front mot mørket.
For mørket er definitivt til stede – og du kan spille som dem. Her har du djevler og demoner som gjør alt de kan for å korrumpere menneskenes verden, være det lyst-demonen Slaanesh, de ekle demonene fra Nurgle, eller følgerne av Khorne selv, som sammen med kaos-legionen ser ut som ondskapen selv. Disse er i tillegg nå så godt gjengitt på slagmarken at man må måpe litt når man ser skapningene i egne høye person, for noen av disse er ordentlig ekle.
Dette er som sagt en ordentlig mørk verden, noe som blir gjort enda mer åpenbart av at den bokstavelig talt nærmest smelter sammen med kaos-rikene når magiske portaler åpner seg ved jevne mellomrom. Her er nemlig alle verdens ledere på jakt etter mektige sjeler som bare finnes i kaos-verdenen, og dette er slettes ingen vennlig konkurranse.
Det unike som stempel
Total War: Warhammer-serien har markert seg som spillene i serien som for alvor har gjort fraksjonene unike fra hverandre. Her ser de ikke bare annerledes ut – noen ganger fullstendig annerledes, faktisk – men være det på slagmarken eller kampanjekartet får hver og en av dem helt unike mekanismer som fører til at hver kampanje spilles på forskjellige premisser. Som religiøse Kislev skal du blant annet forene et splittet folk ved å holde troen på gudene oppe, og samtidig skal du samle følgere som støtter din rett til makten over hele Kislev-nasjonen og oppnå mange nok av dem før motstanderen din, The Great Orthodoxy, gjør det før deg.
Spiller du som The Northern Provinces – en del av Grand Cathay-nasjonen – må du ikke bare tenke på å skulle forsvare The Great Bastion, den enorme muren, men du skal også balansere yin og yang for å skaffe mektige bonuseffekter, og sende karavaner til vesten for noen gode penger. Her skal du også forsøke å samle Cathay-nasjonen til ett folk, som gjerne krever en del kriging.
Dette betyr at man som menneske-fraksjonene fortsatt har en haug med ting å tenke på, og spesielt Grand Cathay overrasker med sin unike geografi. I tillegg er det givende å balansere yin og yang, for så godt som alle bygninger og hærledere man rekruttere vil tynge skalaen i den ene eller andre veien, hvilket betyr at det er mye man skal tenke på samtidig. Samtidig skal cathayanske soldater balanseres på slagmarken, og hvis sverd- og artilleri-infanteri står sammen, gir de hverandre sterke bonuser ettersom de begge tilhører henholdsvis yang og yin og sammen oppnår harmoni.
Å lede kaos-rasene er kanskje ikke like innviklet, men også her skal du ha flere tanker i hodet samtidig. Selv om hver demon tilbyr ulike utfordringer, som at Khorne krever at du aldri stopper å utkjempe slag for å ikke tørste ut blodguden (ja, han drikker blod), er kanskje den mest interessante av dem daemon-prinsen som leder kaos-legionene. Her skal du nemlig oppnå godviljen med alle kaos-gudene samtidig, og jo mer godvilje, jo bedre og flottere våpen og kroppsdeler får man byttet ut. Med andre ord er det mye her som ligger knyttet tett opptil fraksjonslederen selv, som bringer en interessant vri til både kaos-gudenes tilstedeværelse og hvor mye en leder kan ha å si for nasjonen som helhet – hvis man kan kalle en gjeng monstre en «nasjon».
Warhammer III stiller med andre ord med fraksjoner som har lite til felles og mye man skal lære. Samtidig skal det sies at dette er et Warhammer-spill, og spillestilen er sånn sett enkel å kjenne igjen fra de forrige titlene. Her er det nye mekanismer for hver fraksjon, men det er ingen nye eller returnerende «dypere» mekanismer som har å gjøre med administrasjon som sådan. Dette gjør at Warhammer forblir en serie som fokuserer på makro-nivået og det «overfladiske», og som fortsatt velger å utelate befolkningstall, guvernører og familietrær (der det ville vært passelig), og andre lignende «mikro»-mekanismer i denne sammenheng. Heldigvis benytter Warhammer III seg av et diplomati som tar inspirasjon fra systemet i Three Kingdoms, som lar oss se nøyaktig hvorfor AI-en velger å akseptere eller slå ned forslagene du sender dem. Det gjør for et mer forutsigbart og forståelig diplomati.
Optimaliseringen som forsvant
Total War: Warhammer III er et imponerende stort spill som tilbyr unike fraksjoner på et enormt kampanjekart hvor tilsynelatende alt kan skje, der demoner dukker opp fra underjordiske ganger og hvor portaler tar deg med til et annet univers. Warhammer III ser i tillegg en del penere ut enn Warhammer II, noe det også burde gjøre ettersom sistnevnte kom i 2017. Likevel er det ikke alt som er perfekt. Total War-serien har nemlig slitt med optimaliseringen av spillene sine helt siden Total War: Rome II, selv om de med A Total War: Saga Troy virkelig klarte å skape et enestående vakkert og smør-glatt-kjørende spill.
Ettersom Warhammer IIIs visuelle effekter minnet om de fra Total War: Three Kingdoms, som også kjørte ganske så bra, hadde jeg håpet på en lignende oppgradering her. Dessverre er det motsatte faktum. Her sliter jeg nemlig med å holde bildefrekvensen på over 40-50 på kampanjekartet, og av og til halter ting så mye at jeg ikke skjønner hva som har gått galt. Det er en stor nedtur når man endelig følte at man hadde nådd et nytt kapittel i Total Wars optimaliseringshistorie, men kanskje kan vi håpe på at ting blir fikset litt på i ettertid av utgivelsen.
En spennende fremtid for flerspilleren
Samtidig prøver Warhammer III seg på noe veldig nytt og spennende hva flerspillerkampanjer angår. For er det ett punkt Total War virkelig har stått stille på siden 2010, er det online-kampanjene sine. De siste 12 årene har eneste mulighet vært å spille én mot én, som i en verden der Paradox-spill eksisterer – som tillater flerspillermuligheter med titalls spillere om gangen – har begynt å virke ganske så patetisk.
Nå tillater imidlertid Warhammer III-kampanjen opptil 8 spillere samtidig, som i praksis betyr at alle fraksjonene kan bli styrt av mennesker i en og samme kampanje. I tillegg har Creative Assembly stelt i stand kampanjer som er ment å være mer fokuserte for denne typen flerspilling, og det er kjempemorsomt å se. Forhåpentligvis betyr dette at utvikleren vil bringe lignende moduser til sine neste historiske spill også.
Konklusjon
Det gjenstår å se om Total War: Warhammer III blir det siste spillet i denne populære serien, men om det skulle være det, er det et verdig siste innslag. For ikke bare viser universet seg fra en svært spennende side, med kamper og situasjoner som er mer spennende og krevende enn tidligere, men det tilbyr også helt nye typer kamper som foregår i kaos-riket og unike mekanismer som er enkle å like. Det er imidlertid mye å utsette på spillets optimalisering, og om du er en Total War-spiller som foretrekker å ta det med ro og bygge deg opp sakte men sikkert, er det svært lite trøst å få her. Når man også tar med at dette er et Wahammer-spill, hvilket betyr at det virkelig hjelper å være glad i universet, er det mange biter som skal falle på plass før dette blir ens favoritt-Total War-spill.
Likevel, Warhammer III ender opp som et svært mektig og kompetent innslag, som har vist hvor fantasifulle og dedikerte utviklerne har vært med å tilpasse dette universet til sin egen spillserie, og som tilsynelatende aldri har gått tom for morsomme ideer å tilføye hver eneste fraksjon – selv om det av og til går på bekostning av de mer jordnære mekanismene vi kjenner fra historie-spillene. Når vi også husker at Mortal Empires-kampanjen, som skal samle alle de tidligere fraksjonene og områdene på ett enormt kart slippes i løpet av de neste månedene, er det fortsatt mye å glede seg til.
Total War: Warhammer III er tilgjengelig på Windows, Linux og Mac. Det er også tilgjengelig på PC Game Pass-tjenesten ved lansering.
