Få spillserier har vært elsket over så lang tid, over så mange spill og av så mange fans som The Elder Scrolls. Spillene har vært kritikerroste, hyllet av fans og vunnet så mange priser at selv premieskapet til Barcelona og Real Madrid hadde bleknet i forhold.
Spill som Morrowind, Oblivion og Skyrim, som er det siste spillet i den kjente serien, er navn å leve opp til. Lista ble dermed lagt skyhøyt for Zenimax da de tok på seg oppgaven å ikke bare lage et spill med merkevarenavnet Elder Scrolls knyttet til seg, men i tillegg til dette lage det som et massivt online rollespill. Dette er en sjanger som i seg selv har et kravstort publikum, samtidig som det ikke nødvendigvis er et publikum som er kjent med, eller har lyst til å spille et nettspill. Selvsagt finnes det unntak til dette, men til nå har spill i denne serien vært solospill, mens du nå kan dele opplevelsen med andre.
Samme universet
Over to helger har jeg rukket å bruke et tjuetalls timer på The Elder Scrolls Online. Jeg har utforsket grotter, beundret vakre landskap og gjort alt fra å kjempe mot store demoner til å skremme rotter bort fra en plantasje. Jeg har vært frustrert og imponert om hverandre. En ting er imidlertid sikkert, og det er at jeg er mindre skeptisk til The Elder Scrolls Online etter å ha testet det selv, sammenlignet med hva jeg var før betatesten.
Det føles rett og slett som om jeg befinner meg i det samme, kjente universet, til tross for de mange MMO-elementene. Jeg tvilte aldri på om jeg spilte et Elder Scrolls-spill eller ikke. De ulike områdene, figurene jeg møtte underveis, oppdragene og historien så langt jeg opplevde den hadde den rette følelsen.
Du begynner eventyret med å lage din figur. Her kan du velge mellom ni ulike raser, fire klasser og tre allianser. Til hver allianse er det tre raser, og du kan ikke gå utenom dette. Klassene kan spilles av alle rasene, så der står du fritt til å velge hva du vil. Valg av allianse har noe å si på startområde du starter i, på samme måte som i for eksempel World of Warcraft.
Magi og bue
For ikke lenge siden kom nyheten om at Zenimax har en tiende rase, Imperial, som du kan få spille hvis du forhåndsbestiller spillet nå. Denne rasen kan spille alle alliansene, men ved å forhåndsbestille en samlerutgave åpner du for at alle rasene kan spille på den alliansen de selv ønsker. Dermed vil ikke disse alliansene være like låst som man tidligere trodde.
I betatesten var ikke dette implementert, og valget mitt falt til slutt på en høyalv som tilhører Aldmeri Dominion, klassevalget ble til slutt Templar. Jeg har alltid spilt Elder Scrolls-spill med en svær øks, et sverd eller hammer og svingt løs det remmer og tøy holder. Stikk i strid med dette ville jeg nå spille en figur som bruker magi og distansevåpen, samt ha muligheten til å gi kameratene mine tilbake helse.
Klassevalget virker kanskje lite, men det er et veldig åpent system i likhet med tidligere spill i serien. Min templar kan spilles som en «tank», en figur som tar imot skade fra fiender, den kan spesialiseres til å gjøre masse skade med både tohåndsvåpen, bue eller magistaver, eller den kan spilles som en ren magiker. Alternativene er mange, og kompleksiteten i hvordan man skal bygge en god spillefigur kan nok være vanskelig for nye MMO-spillere å lære seg. Heldigvis er systemet intuitivt lagt opp, man får god informasjon om hvilke egenskaper og angrep som gjør hva, slik at man blir god til det man vil.
Etter en litt kjedelig åpningssekvens der man lærer seg det grunnleggende i spillet havner man i startområde. Det finnes en hovedhistorie som drar deg videre, men samtidig finnes det en hel del sideoppdrag som er valgfrie, men som definitivt krydrer spillopplevelsen. Mye av det som blir presentert har stemmeskuespill, i hvert fall de større oppdragene og hovedhistorien, og det holder et generelt høyt nivå.
God historie
Historiene du møter på ute i verdenen er varierte, og det er færre typiske MMO-oppdrag å finne her enn mange andre spill i denne sjangeren. Man får en historie som rettferdiggjør handlingene du sendes for å gjøre, og man får en kontekst til alt man gjør. Noen av historiene er morsomme, andre er tragiske og noen gir til og med spillerne noen vanskelige valg underveis. Et eksempel på dette er at man i slutten av et oppdrag må velge om den gamle, vise magikeren skal ofre seg, eller om den unge lærlingen skal få ta hans plass. Begge argumenterer for at den andre skal leve, og det er opp til deg å ta valget. I denne sjangeren er man ikke alltid bortskjemt med en engasjerende og variert historie bak alle oppdrag man gjør, men det jeg har sett av The Elder Scrolls Online så langt er over gjennomsnittet bra.
Mange av områdene kan imidlertid oppleves som tomme. De er mer eller mindre transportetapper der det skjer veldig lite. Visse områder snubler man over et oppdrag eller det skjer noe, mens det i andre er mer eller mindre dødt. Det er jo villmark, så jeg forventer ikke hus og mennesker overalt, men det var til tider litt store områder som bare var der, og de hadde en veldig tomhetsfølelse over seg. Jeg vet ikke om dette skyldes en mangel på spillere i betatesten eller om det planlegges mer innhold på visse plasser. Det kjentes ikke fullt så levende sammenlignet med for eksempel Skyrim.
Likevel var det givende å utforske verdenen. Jeg fant en rekke interessante og morsomme sideoppdrag og historier ved å utforske miljøene grundig. Det er ikke gitt at man får informasjon om alle stedene man kan gå, eller alle oppdrag man kan gjøre via en by eller landsby. Mange ganger snublet jeg over noe som første meg en helt annen vei enn det jeg opprinnelig hadde fore, noe jeg likte veldig godt.
Utfordrende innhold
Mange av oppdragene innebar også at jeg måtte kjempe mot en rekke ulike fiender. Her var det pirater, merkelige beist, store slanger og demoner fra Molag Bals rike. Variasjonen var stor, og det kunne til tider også by på en riktig utfordring. Ikke alle fiendene falt etter tre sekunder, og det var flere tilfeller der jeg måtte prøve flere ganger før jeg til slutt fikk tatt fienden.
På statiske plasser rundt omkring i verdenen har Molag Bal og demonene festet et anker fra sin verden og over i vår. Her har demonene funnet en portal, og de strømmer gjennom både mannsterke og kraftige. Disse greier du ikke å rense unna på egenhånd, og du må få med deg andre i kampen mot demonene. Disse kampene er hektiske og morsomme, og gir et fint avbrekk til solospillingen og historieinnholdet. Når et slikt ankerpunkt er renset, tar det litt tid igjen for portalen åpnes på nytt, og demonen atter en gang kommer igjennom portalen.
Kampsystemet ligger mye nærmere Guild Wars 2 enn World of Warcraft. Det er dynamisk og actionpreget, og du må hele tiden bevege deg, blokke og unngå fiendens angrep samtidig som du hakker løs med magi eller våpen. Min figur hadde etter hvert evnen til å felle både en og to fiender ganske raskt, men med en tom «magicka»-måler måtte jeg ty til angrep med bue en stund før jeg igjen kunne bruke magi. Blokker du fiendens angrep til rett tid ryster du han, slik at du får noen sekunders pause fra et konstant angrep.
Uansett hvilken klasse du velger, har du kun seks aktive evner du kan bruke til enhver tid. Dette kan være evner knyttet til din klasse, eller det kan være evner fra våpenet du bruker. Du får også evner utifra hvilken rase du velger, samt ulike grupper du møter på i spillet. Når du når nivå 15 kan du i tillegg bytte på mellom to ulike våpen, slik at du i teorien kan få to helt ulike måter å spille din figur på. Et så åpent system som dette har jeg aldri sett lignende til i et MMO, og jeg er veldig spent på alle mulige løsninger som spillere kommer til å bruke.
Jeg likte også dynamikken i kampsystemet godt, spesielt når man møter tøffere fiender ved ankerpunkt, eller i en av gruppeområdene som kommer etter hvert. Man er alltid veldig aktiv, og hvis man vil være en nyttig del av en gruppe så må man nyttegjøre seg de aller fleste evner og angrep man har. En som leger andre kan likevel gjøre mye skade på fienden om han holder seg aktiv, noe jeg likte veldig godt. Kampsystemet kombinert med den enorme friheten man får i hvordan man velger å spille sin figur gjør at denne dynamikken blir veldig spennende.
Etter nivå ti har du også muligheten til å kjempe mot andre spillere i et eget, stort område laget for akkurat dette. Her kjemper de tre ulike alliansene mot hverandre, på mange måter veldig likt systemet i Guild Wars 2. Her skal man ta over ulike fort og andre områder, kjempe store kamper mot spillere og kontrollere kartet. Jeg liker å måle styrken mot andre spillere, og jeg koste meg den tiden jeg fikk gjøre dette i The Elder Scrolls Online.
Som alltid i spill som dette er samarbeid i eget lag avgjørende. Vi fikk etter hvert organisert oss godt, noen hoppet inn med svære slagvåpen, mens andre som meg stod lenger bak og leget og gjorde masse skade. Det actionfylte kampsystemet gjorde at kampene var morsomme og begivenhetsrike.
Konklusjon
Det jeg har sett av The Elder Scrolls Online er svært lovende, og jeg ser virkelig frem til lansering. Skepsisen som var rundt spillet har forsvunnet, mye takket være det faktum at Zenimax har greid å beholde følelsen av at dette er et spill i samme serie som Skyrim, Oblivion og Morrowind. Det er imidlertid ikke et spill i samme sjanger som de tre nevnte storspillene.
Dette er et massivt online rollespill, ikke et spill du koser deg med alene. Den enorme friheten er ikke like stor, og det er mange elementer og systemer som er forenklet og forandret for å passe i den store skalaen et MMO har. Endringen har imidlertid blitt gjort på en vellykket og god måte, og gjør at spillet føles autentisk og bra.
En av de store styrkene til dette spillet sammenlignet med andre online rollespill er nettopp merkevaren, og at utvikleren har greid å beholde stemningen og følelsen fra tidligere spill i serien. Til tross for kompromisser og endringer som må gjøres for at det skal fungere som et MMO, tvilte jeg aldri på hva slags serie dette spillet tilhørte. Det griper merkevaren ved nakken, holder seg tro til den og utnytter det på en veldig god måte.
Kampsystemet er dynamisk og actionfylt, og en god variasjon på fiendetyper og antallet du møter gjør at det er utfordringer underveis. Historien er et godt bakteppe hele veien, og holder sedvanlig Elder Scrolls-stil. Rent teknisk ser spillet veldig bra ut, og med grafikkinnstillinger skrudd helt opp ser verdenen flott ut.
Hvis Zenimax greier å levere like godt innhold fram til høyeste nivå, samt gir spillerne noe å gjøre etter dette, tror jeg både fans av MMO-spill og Elder Scrolls-tilhengere kan finne mye glede her.
The Elder Scrolls Online kommer i salg 4. april 2014 for Windows og Mac. Versjoner for Xbox One og PlayStation 4 er ventet senere i år.
