Forza Motorsport 2 la lista høyt for konkurrentene når det kom ut i juni 2007, så høyt at det fortsatt besitter en ubestridt plass blant de absolutt beste bilspillene, uansett konsoll. Turn 10 har imidlertid blitt bedre kjent med Microsofts konsoll siden den gang, og tar mål av seg til å overgå forrige spill på så godt som alle områder med Forza 3.
Du skal ikke lenger enn til menyene før du skjønner at de mener alvor. De er særdeles minimalistiske og innbydende, og spillet er langt raskere å navigere rundt i enn Forza 2. Teknisk er det også mye å glede seg over. Vi snakker fortsatt 60 bilder per sekund, men fysikkmotoren kjører nå hele 360 oppdateringer i sekundet. Bilene er dessuten betydelig mer detaljerte og samtlige kommer med modellert interiør. Over 400 biler og 100 banevariasjoner er heller ikke tall å kimse av.
Essensen av kjøreglede
Alt dette høres flott ut, men det hadde selvfølgelig vært helt verdiløst om ikke kjørefølelsen var god. Det er den. Faktisk er fysikkmotoren enda et par hakk heftigere enn i forgjengeren. Det er en fryd å presse det maksimale ut av bilen. Bilene gjør nøyaktig det du ber dem om, akkurat når du ber dem om det. Det betyr ikke at alle biler oppfører seg likt, snarere tvert i mot. Kjørestilen må tilpasses etter bilene, men spillet sørger hele tiden for at de oppfører seg troverdig. Det blir aldri en kamp om å takle fysikkmotoren, men om å mestre hver enkelt bils særegenheter.
I Forza 2 ble enkelte biler presentert litt urettferdig, på grunn av svakheter i den ellers imponerende fysikkmotoren. Et eksempel på dette er Porsche 944 Turbo, som var en nokså klumpete og usmidig doning. I virkeligheten går dette for å være en meget lettkjørt og velbalansert bil, noe Forza 3 gjenspeiler langt bedre.
Det er vanskelig å sette fingeren på hvor forskjellen ligger, men trolig bør den nye dekkfysikken ha mye av æren. Ikke bare simuleres temperaturutvikling på forskjellige steder i dekket og hvordan dette påvirker lufttrykket, men nå simuleres det også hvordan dekkveggene bøyer seg i forhold til felgene. På bakgrunn av dette kan friksjonen mot asfalten gjennom kurver beregnes mer nøyaktig.
Flere grener, én fysikkmotor
Vanlige løp er vel og bra, men Forza 3 byr også på et par nyheter. Dragløp er nå på plass, en gren som stiller ganske andre krav til bil og teknikk enn en runde på Nürburgring. Automatgir er en mulighet også her, men manuell giring anbefales for perfeksjonister. Som i andre løpsformer er det dessuten mulig å benytte clutch. Dersom dette aktiveres, tar girkassen skade av uclutchet giring, men til gjengjeld er det svært tilfredsstillende når teknikken sitter. Du kan også velge å spesialisere deg på sladding, en aktivitet du kan bedrive nær sagt hvor og når som helst. Så snart du slenger ut rompa, belønnes du med poeng. Det holdes kontroll med poeng per runde og totalt i løpet. Også dette finnes det egne topplister for. At den samme fysikkmotoren fungerer så godt i svært ulike sammenhenger, er et kvalitetstegn.
For første gang i Forza Motorsport-serien er interiør på plass i bilene. Det er selvsagt artig å kunne nyte drømmebilen også innvendig, men i mange spill tar interiøret opp så mye plass på skjermen at det føles hemmende å kjøre med. Det er heldigvis ikke tilfelle i Forza 3. Kameravinkelen er faktisk så effektiv at den er et reelt alternativ til støtfangerkameraet. Interiøret mangler kanskje noen smådetaljer her og der, men førermiljøene er stort sett godt modellert. Du vil utvilsomt kjenne deg igjen.
Visuelt er ikke skademodellen spesielt imponerende. På tross av at bilene nå kan velte, begrenser skadene seg stort sett til bulker og riper. Det betyr på ingen måte at du bør leke villmann, skader på bilen kan gjøre drastiske utslag på kjøreegenskapene. I det store og hele virker denne biten relativt uendret fra Forza 2. Det samme gjelder motorlydene. Det er ofte mulig å kjenne igjen en bil på lyden, en boxer-motor høres for eksempel ut som en boxer-motor. Slik sett gjør de en god jobb, men litt mer trøkk hadde ikke vært å forakte.
Enormt bilutvalg
Bilutvalget spenner fra gamle klassikere via nye familiebiller til moderne sportsbiler, men fokuset ligger hovedsaklig på de råere kjøretøyene. Du finner rikelig med modeller fra Porsche og Ferrari, amerikanske muskelbiler og asiatiske ungdomsfavoritter, men hvis du hadde håpet på å få blodtrimme en gammel Ford Granada eller Opel Manta, vil du bli skuffet.
Valgmulighetene er gode også når det gjelder baner. Foruten de obligatoriske, lisensierte banene, byr spillet på en rekke svingete landeveier, inspirert av fantastiske områder som Amalfi-kysten og japanske fjelloverganger. Mange av banene kommer i flere variasjoner, men bredden er likevel svært imponerende.
Foruten en åpen modus, hvor du fritt kan velge bil og bane, for så å kaste deg rett ut i et løp, kommer spillet med en massiv karrieredel. Til å begynne med har du kun råd til en relativt beskjeden kjerre, men så snart du begynner å vinne løp, renner premiepengene inn. Etter relativt få løp, kan du investere i langt heftigere kjøretøy. Ulempen med dette, er at du aldri har noe reelt behov for å oppgradere de første bilene du kjøper. Kanskje hadde det smakt ekstra godt å skaffe seg en råere bil om du ble tvunget til å jobbe litt mer med den første. Samtlige biler er tilgjengelig helt fra starten av, så fremt du har råd til dem.
