Det er kanskje best å begynne med en liten advarsel; Super Monkey Ball Deluxe er søtt. Det er så søtt at det nesten er ekkelt - søtere enn teletubbiene og sukkerspinn til sammen. Så søtt at du risikerer å få vondt i tennene av å spille det. Historien i kampanjedelen er som følger: Slemme Dr. Bad-Boon er forelsket i nusselige lille Mee-Mee, og for å tvinge henne til å gifte seg med ham stjeler han alle bananene fra Mee-Mee og vennene hennes. Nå må de fire vennene AiAi, Mee-Mee, Baby og GonGon benytte seg av en magisk trylleformel (det magiske ordet er "Ei-Ei-Poo") for å få superapekrefter, slik at de kan få tilbake bananene og sørge for at Bad-Boon ender opp bak lås og slå.
Marble Madness på bananer
Hvis du klarer å komme forbi den ufyselig søte historien og presentasjonen, venter det et herlig lite spill. Super Monkey Ball-konseptet kan best beskrives som en moderne versjon av Atari-klassikeren Marble Madness, men siden over halvparten av dere sannsynligvis ikke har den ringeste anelse om hva Marble Madness er for noe, er det nok best å beskrive gameplayet. Du spiller en apekatt inne i en ball, og må styre denne ballen gjennom en serie mer og mer intrikate brett innen tidsfristen går ut og uten å falle av selve banen. Underveis kan du plukke med deg noen bananer om du vil.
Så enkelt er det altså, men det å faktisk fullføre disse brettene viser seg raskt å være langt fra like enkelt. Det kreves etter hvert full kontroll over den lille apekulen din, samt ikke så rent lite planlegging og logisk tenkning. Banene blir mer og mer kompliserte, og kommer etter hvert med massevis av bevegelige deler og hindringer. Mens du i starten kunne rulle gjennom et brett på første forsøk, kan du etter hvert regne med å måtte starte på nytt både ti og tjue ganger før du til slutt fullfører et brett. Heldigvis er ikke dette like ille som det høres ut; kontrollene er rimelig presise og kartene er stort sett designet slik at når du ikke lykkes, vet du at du kan gjøre det litt bedre neste gang.
Dette gjør Super Monkey Ball til et avhengighetsskapende spill. Når du først har satt deg ned med et brett er det vanskelig å gi slipp før du faktisk har fullført det, selv når den lille fjotten av en ape faller ned i avgrunnen for førtiandre gang på akkurat samme sted. Frustrasjonsfaktoren stiger imidlertid jevnt og trutt, og etter hvert som du kommer til de virkelig vanskelig brettene skal det godt gjøres å holde tilbake ukvemsordene, selv med et så søtt og tilsynelatende uskyldig spill som dette. Det hjelper ikke at kameraet av og til skaper problemer og at enkelte brett later til å belønne flaks i stedet for evner.
Mye innhold, lite sjel
Kampanjen kommer med 300 brett totalt (114 brett fra Super Monkey Ball, 140 brett fra Super Monkey Ball 2 og 46 helt nye brett). Disse er delt inn i en serie verdener, som hver inneholder en serie brett som kan spilles i hvilken rekkefølge som helst. Det fine her er at du kun behøver å fullføre 10 av kartene før du kan hoppe til neste verden. Dette kommer ekstra godt med etter hvert som vanskelighetsgraden stiger og du møter på brett som virker helt umulige å fullføre. Før du velger hvilket brett du vil spille får du se et lite oversiktsbilde og litt informasjon om hvor vanskelig det er, noe som gjør det lettere å velge hvilke brett du skal spille og hvilke du skal hoppe over.
Med 300 brett er det klart at Super Monkey Ball Deluxe kommer med temmelig mye innhold. Brettene er dessuten varierte, og hvert av dem prøver å gi deg sin egen unike utfordring. Det som imidlertid mangler er litt "sjel". Alt ser nemlig fryktelig likt ut, uansett hvor i spillet du befinner deg. Her er det fristende å bruke den gamle klisjeen om kvantitet og kvalitet - jeg skulle gjerne sett at utviklerne hadde ofret noen av brettene og heller konsentrert seg om å lage litt mer liv og spenning på de brettene som ble igjen. Hvis Sega noengang lager Super Monkey Ball 3, bør de ta en titt på den hvordan knøttlille Raptisoft gjorde hvert eneste brett i fabelaktige Hamsterball til en unik visuell og gameplaymessig opplevelse.
