Denne høsten er det endelig duket for et «skikkelig» Mario-spill igjen, på stasjonær konsoll. Super Mario Galaxy kommer til Wii 16. november, og er utvilsomt en diger gulrot for de som lurer på om de skal skaffe seg Nintendos hvite boks. Vi har prøvespilt en ferdig utgave av spillet, og den spirituelle oppfølgeren til Super Mario Sunshine fanger umiddelbart. Galaxy lokker deg inn med sine lystige toner og glade grafikk, hvis dette ikke er nok til å få deg til å smile har du et hjerte av gråstein.

Plattformglede

La oss feie all tvil til side. Super Mario Galaxy er et plattformspill i 3D. Da snakker jeg om skikkelig 3D, for her er gravitasjon og romorientering en helt sentral del av spillet. Den nusselige Prinsesse Peach har selvsagt havnet i trøbbel igjen. Erkeslemmingen Bowser vil at den kongelige skjønnheten skal bli en del av hans helt nye galakse – den brutale kidnappingen er et faktum. Marios oppgave er dermed soleklar: redd prinsessen og knus Bowsers planer om galaktisk herredømme.

Utgangspunktet for Marios utsvevende eventyr er et sentralt stjerneobservatorium. Her kan vår helt reise hvor han vil i galaksen, i hvert fall til planeter som er låst opp. Hver verden er delt opp i tre brett, og her skjuler det seg selvsagt flunkende nye gullstjerner på mer eller mindre obskure steder. Antallet slike stjerner du har skaffet deg avgjør hvilke planeter du kan reise til, dermed blir følelsen av progresjon naturlig og dynamisk. Med totalt 120 stjerner kan du selv tenke deg hvor stort dette spillet er, men så er det tross alt en hel galakse å utforske.

I begynnelsen er brettene ganske små og relativt lette, likevel klarer du ikke annet enn å nyte de vakre og muntre verdenene. Siden man er i rommet er det ikke alltid forskjell på opp og ned, noe som gir flere gylne øyeblikk. I enkelte seksjoner kan du nemlig løpe på vegger og tak på jakt etter mynter og skinnende steiner. Forvirrende, men ustyrtelig morsomt. Skinnende steiner er det overalt i galaksen, og disse kan faktisk brukes offensivt. Mario kan skyte oppsamlede steiner på fiender eller bruke dem til å hente inn mynter som er langt unna.

Fiendene er ikke alt for utfordrende i starten, de er nærmest mer søte der de vimser rundt i et nytteløst forsøk på å tukte deg. I tillegg til å skyte steiner, kan du også hoppe på eller slå de fleste fiendene. Når de en sjelden gang lykkes med å angripe deg mister du liv, representert ved et kakediagram. Nå kakestykkene fra diagrammet er helt «spist opp» er du død. Dermed skal det en del til før du må bite i det sure eplet, men jeg forventer at oppgavene blir langt tøffere utover i spillet.

Snakkis

I tillegg til å hoppe og sprette og bekjempe fiender, må du føre dialog med de mange vennene Mario har i galaksen. Det er flust med skapninger som kommer med tips og råd, ja enkelte har til og med vink om gjenstander du trenger for å komme deg videre. Du blir aldri stående å prate i timevis, men disse små samtalene gjør verdene mye mer levende. Hvis du sitter fast lønner det seg også å lese diverse skilt som står rundt om kring på brettene. Det er fascinerende å se at den enkle løsningen ofte den beste, også her.

Lett gåteløsninger gjennomsyrer spillet på en positiv måte, og her kommer de bevegelsesfølsomme kontrollene virkelig til sin rett. Du må blant annet snurre som en gal på Wii-moten for å utnytte lange blomsterstilker til din fordel. Mario spinner opp disse, for så å fly av sted. Spesielle stjernekatapulter fungerer på samme måte, og luftige svev kiler i magen så hele kroppen blir pirret.

Kontrollene er i det hele tatt svært solide, det merker du når du slår ut fiender med et lite «smekk» med fjernkontrollen. Det tar riktignok litt tid å bli vant til kombinasjonen av nunchuck og fjernkontroll i Galaxy, men når dette sitter er det en drøm å styre Mario.

På en av planetene fikk jeg oppleve den kuleste soppen i et Marios-spill noen sinne. En lodden sopp med gule og brune striper ga rørleggeren en smekker biedrakt. Dermed var det bare å ta vingene fatt. Det er begrenset hvor lenge du kan fly om gangen, og hvis bien Mario får vann på seg forsvinner drakten. Likevel var det en fryd å kunne løse brett med ekte vinger på ryggen. På bieplaneten hjalp jeg blant annet dronningbien med å finne biter til en gyllen stjerne i «pelsen» hennes. Denne typen lettbent gåteløsning er midt i blinken. Du slipper å knote rundt i evigheter, men det er samtidig utfordrende nok til at det ikke blir totalt walkover.

Visuelt er Super Mario Galaxy en søtnos av dimensjoner. Grafikken er fargesprakende uten å tippe over til vulgær. Detaljnivået er kanskje ikke overveldende, men fargepaletten gjør mer enn opp for dette. Jeg følte meg umiddelbart hjemme på de planetene jeg besøkte – dette er bare så koselig! Lyden bidrar også til hyggen, og øret får servert et herlig musikkspor – med mye gammelt og noe nytt. Enkle miljølyder bidrar også til innlevelsen, Galaxy er dermed vakkert både for øyne og ører.

Konklusjon

En liten time som Mario er dessverre ikke nok til å danne seg et fullstendig inntrykk av hvordan Super Mario Galaxy vil bli. Likevel er det ikke vanskelig å se at dette er lovende, svært lovende. Spillet fremstår på mange måter som en litt mindre masete utgave av Sunshine, der du bare koser deg glugg i hjel på de ulike planetene. Det er fantastisk å se hvordan man bruker gravitasjon og 3D på en bunnsolid måte for å gjøre eventyret så variert og spennende som overhode mulig. Dessuten er Galaxy skikkelig pent å se på, det smeltet nesten øyeeplene mine med sitt visuelle uttrykk. 16. november kan ikke komme raskt nok, jeg vil gjøre meg ferdig med å redde ulykksalige Peach!