Super Mario Bros.
Det skal nevnes at den testede utgaven er en oppgradert versjon laget spesielt for Super Mario All-Stars-pakken. Av nevneverdige endringer er hovedsaklig en betydelig grafikkoppgradering. Den grafiske stilen er beholdt, mens farger og bakgrunner har fått en overhaling.
Vår helt er den allerede nevnte italienske rørleggeren Mario, og om to spillere deler på opplevelsen er hans bror Luigi også med. I spillets introduksjon er Mario allerede begynt på sitt oppdrag, som etter hvert avsløres å være en redningsaksjon for prinsesse Toadstool, senere kjent som Peach.
Super Mario Bros. har lenge vært et av spillene som er med på å definere plattform-sjangeren, og det er ikke uten grunn. Spillet går i bunn og grunn ut på å manøvrere seg fra A til Å ved klatring, løping og hopping, og forsere de hindringer som er lagt ut på veien. Det er noe grunnleggende underholdende i akkurat det, som gleder oss på samme måte som nyere spill i samme sjanger gjør.
En horisont som beveger seg uavhengig av forgrunnen bidrar til en tre-dimensjonal dybdeeffekt, men Mario kan kun bevege seg i to dimensjoner av den fargerike og fantasifulle spillverdenen. På sin vei møter han all slags rare skapninger. De fleste er varianter av de små, brune og sopplignende Goombaene og de langhalsede Koopa-skilpaddene, men kjøttetende planter og en rekke fiskearter dukker også opp. Store, grønne rør stikker opp av jorden både her og der, mens kvadratiske mursteinsblokker henger stille i luften og bidrar til det generelt surrealistiske, men sjarmerende miljøet. Et gjennomgående tema er sopp - enten det er soppfolk, sopptrær eller sopp som gir superkrefter. Man kan lure på om seriens skaper Shigeru Miyamoto hadde tatt seg noen magiske sopper selv når han designet dette. Kreativiteten er det i hvert fall lite å si på.
Farlige omgivelser
Til å begynne med er fiendene ganske nøytrale til deg. De spaserer rundt om kring, og om du skulle være så uheldig å løpe på dem, da er det tross alt din egen feil at du dør. For å unngå dette må man hoppe over dem og holde seg unna. For de ikke fullt så pasifistiske er det mulig å fremkalle fiendenes endelikt ved å hoppe på dem.
Desto farligere er omgivelsene. Mario hindres av en rekke stup han må hoppe over. For ikke å forsvinne ned i avgrunnen er det ofte nødvendig å time hoppene riktig. Noen ganger er en trampoline nødvendig for å hoppe høyt nok, mens andre ganger må han hoppe fra platform til platform. Noen av platformene beveger på seg, mens andre løsner og faller ned så snart han lander på dem. Det er ikke alltid like enkelt for Mario å holde seg i live. Man kan gå så langt som å si at spillet er nådeløst. Det er ikke noen Elika her for å redde Mario når han snubler. Men på den annen side, desto større er mestringsfølelsen når man klarer det.
Det kan nå til dags være uvant å spille et spill uten helsemåler eller andre sikkerhetsnett. Men Mario er ikke fullstendig hjelpeløs. Ved å spise en spesiell type sopp vokser Mario seg større, og tåler sammenstøt med én fiende (noe som resulterer i at han blir liten igjen). Og på tross av faren for at Mario dør er spillet veldig lett forståelig. Dette er ikke et spill som tar en mannsalder med pugging av tastekombinasjoner for å mestre. Her er det bare to knapper å forholde seg til i tillegg til pilene som styrer Marios bevegelsesretning. Det burde være forståelig nok for både lillesøster og bestefar.
Senere i spillet virker det som om fiendene har fått nye instrukser fra Koopa-kongen Bowser om å hindre Mario fra å redde prinsessen. Goombaene utstyres med hjelmer og rir gjerne på en sky, mens de noe mer nevenyttige Koopa-elitesoldatene har uante mengder hammere som de kaster i retning rørleggeren.
Kameleonen Mario
Noen av fiendene kan man ikke lenger hoppe på, for eksempel de som er blitt utstyrt med pigger. Da må man gjerne hoppe opp i dem fra undersiden (hvis de står på en platform), eller skyte dem med ildkuler. Mario har nemlig noen ekstra ess i ermet. I tillegg til nevnte lille-Mario og store-Mario kan han også bli til ild-Mario og stjerne-Mario.
Om man skulle være så heldig å finne en ildblomst skifter Mario selebukse og evner plutselig å kaste noe som ligner mest på tennisballer som er dyppet i tennvæske og antent. Enda sjeldnere er stjernene. Når Mario gomler i seg en slik blir han nærmest udødelig. Fiendene dør bare han er borti dem, og den eneste feilen han da kan gjøre er å falle utfor et stup.
I løpet av spillets gang får man besøke åtte verdener, fra uteområder både om sommeren og vinteren, til skyverdener, undervannsområder og underjordiske tunneler. Til og med i et så pass gammelt spill som dette finner vi begrensede fysikkeffekter, når undersjøiske strømmer drar Mario mot dypere farvann.
I utgangspunktet har Mario fem liv, som kan suppleres ved å finne ekstraliv. Hver verden er delt opp i flere brett, og hvert brett har mellomlagringspunkter man begynner på nytt fra når man dør. Om man derimot mister alle livene må man begynne hele verdenen på nytt, fra det første brettet. Hver verden avsluttes med et vanskeligere siste brett, i hvert av Bowsers slott. Disse slottene er fylt av feller, lavafylte hull, kanoner og ildkuler. På toppen av det hele venter Bowser på slutten av slottet.
Heldigvis har Bowser vært grei og stilt seg lagelig til for hugg. Hver gang Mario møter ham står han på en platform over en lavasjø, og ved å komme seg forbi Bowser kan man utløse en mekanisme som feller platformen, slik at Bowser kastes i lavaen. Kampene mot Bowser er litt skuffende sammenlignet til resten. De blir aldri de største høydepunktene, og er mer en formalitet når man har klart å komme seg gjennom hele resten av brettet.
Spillets generelle vanskelighetsgrad er ganske balansert, men man må være forberedt på å repetere verdenene noen ganger før man lykkes. Slik var spill i gamle dager.
Konklusjon
Det første Super Mario Bros.-spillet er en tidløs klassiker som kan gi mye glede den dag i dag. Ikke er det avansert, og ikke er det spesielt variert. Men spillbarheten jeg forelsket meg i i barndommen har holdt seg godt. Det føles slett ikke primitivt eller utdatert tross den høye alderen. Tvert imot føles det friskt og imøtekommende.
Det er liten tvil om at dette har ekstra verdi for de av oss som har kjære minner knyttet til det. Den velkjente Mario-musikken og den særegne visuelle stilen er nær ved å føre til en liten nostalgi-overdose. Men det er likevel all grunn til å tro at spillet kan underholde også dem som ikke har vært borti det før. I sammenligning med mange spill som gis ut nå til dags krever Super Mario Bros. lite av spilleren. Alle forstår raskt hva det går ut på, og med bare noen få knapper å forholde seg til er det en idéell inngangsport til spillverdenen. Det er en grunn til at det finnes mange, mange Mario-kloner der ute, både blant fullpris-spillene, og ikke minst nettspillene.
PS. Den originale NES-versjonen av Super Mario Bros. er tilgjengelig gjennom Wiis Virtual Console-butikk.
