Mario er tydeligvis ikke alltid god nok som han er, og variantene har med tiden blitt mer og mer bisarre. I Super Mario Ball har han uten tvil vært gjennom Mushroom Kingdoms egne "ekstrem forvandling" for å rustes til nye utfordringer. Spillet dreier seg om pinball, og innlysende nok har derfor Mario blitt presset sammen til en ball. Og hvorfor går han gjennom denne forandringen? Jo, han skal jo selvfølgelig redde prinsessen.
Eventyrflipper
Opp i gjennom årene har det kommet flere mer eller mindre realistiske flippersimulatorer. Spill som fokuserer på at ballen skal ha riktig vekt og riktig bevegelse, at kollisjonene skal få realistiske utfall, at sidedunkene skal være realistiske og så videre. Super Mario Ball fokuserer ikke på dette, men forsøker heller å være et flipperbasert eventyrspill. Idéen er at eventyrfaktorer implenteres i et flipperspill for å lage en innovativ spillopplevelse, men dessverre er den ikke spesielt godt utført.
Spillet er bygget opp av statiske pinballbrett med de to flipperne i bunnen og diverse åpninger i toppen. Hver verden inneholder omlag 4-5 brett. På alle brettene finnes det ulike fiender som må bekjempes, og i de aller fleste tilfeller får man en stjerne som belønning. Åpningene øverst på brettet er som oftest dører videre til nye brett, og disse dørene er markert med tallkodede stjerner. Med andre ord må man ha et visst antall stjerner for å passere de respektive dørene. Akkurat dette minner faktisk ganske mye om Super Mario 64.
Fiendene kommer i forskjellig form og farge, men i bunn og grunn er de meget like. Ulikheten er stort sett kun antall nødvendige treff før beistene tar kvelden. Det finnes også forskjellige hindringer på brettet, men ensformigheten er uungåelig. At temaet endres fra gress til snø - som forresten ikke har noen innvirkning på spillldynamikken – er ikke nok variasjon.
Et grusomt dejá vu
På slutten av hver verden finnes det en kjempe. Når man overvinner denne får man en nøkkel, og man trenger alle nøklene for å komme inn i Bowsers slott. Noen av kjempene er litt vanskelige, men generelt sett er heller ikke disse en særlig utfordring. Spillet hadde egentlig vært ganske så enkelt og fornøyelig å gjennomføre, hadde det ikke vært for én faktor. Denne faktoren som gjør spillet dårligere enn middelmådig, denne faktoren som er spillets bane:
Som nevnt er det mange åpninger på hvert brett. I toppen har du åpningene som leder videre til nye brett, og de brettene som inneholder en kjempe har også en inngang til kjempens bosted. Med en meget begrenset kontroll over Mario - delvis på grunn av dårlig fysikk, og delvis på grunn av at pinball rett og slett ikke egner seg til ville eventyr, det er for vanskelig å presisere bevegelsene - skal det ikke mye til før ball-Mario har havnet på avveie. Utallige ganger vil man rulle inn i åpninger man ikke hadde noen intensjon om å befinne seg i. "Greit nok", sier du. "Jeg bare ruller ut igjen og fortsetter på oppgaven min."
Den gang ei. Når du har kommet deg ut igjen viser det seg at hele brettet er tilbakestilt som om du aldri har vært der, og alt må gjøres om igjen! Flere ganger har undertegnede så godt som gjennomført et brett, kun for å se at Mario ved en tilfeldighet ruller inn i et nytt brett, og dermed gjør alt det tidligere arbeidet unyttig. Hvilken tilfredsstillelse. Verst er kanskje det faktum at når man først greier et brett så skaper det lite glede. Man er allerede for irritert.
Dette får Super Mario Ball til og føles som en ganske miserabel spillopplevelse. I de tidene hvor man greier å unngå dette elementet, er spillet faktisk underholdende, men dessverre er det altfor sjeldent det skjer. Flere steder i spillet kan man også støte på Toad, og dermed bringes man inn i en butikk. Her kan man kjøpe saker og ting, det ene mer unødvendig enn det andre. Og gjett hva? Når man kommer ut av butikken, har brettet blitt tilbakestilt. Denne tilbakestillingen er med på å øke lengden til spillet betraktelig. Dog, de aller fleste vil vel heller ha en kortvarig glede enn en langvarig kjedsommelighet.
I det minste én god side
La oss ta en pust i bakken fra negativiteten, og heller pøse på med litt godord, for Super Mario Ball er meget pent. Få GBA-spill leverer like skarp og detaljert grafikk. At brettene er statiske er kanskje noe av grunnen, men uansett kan en ikke nekte for at spillet er praktfullt. Særlig fiendene - men også Mario og omgivelsene - ser fine ut, og animasjonene er gjennomførte og flytende. Super Mario Ball passer vel best til utstillingsvinduet.
Spillets musikk er heller ikke å kimse ad, men den stiller ikke like sterkt som grafikken. I stedet for å kjøre på med Mario-klassikere vi alle med glede hører igjen, har utviklerne valgt å bruke sirkusinspirert musikk. Denne kan til tider opptre litt for banal, men den er godt variert på de ulike områdene.
Konklusjon
Super Mario Ball kunne blitt bra, men momentene som gjør at alt må gjøres om og om igjen gjør det hele til en lite gjennomført spillopplevelse. Spillet er det perfekte eksempel på forskjellen mellom holdbarhet og lengde. Joda, spillet kan ta en stund å gjennomføre, men det betyr ikke nødvendigvis at man orker. I de tider hvor problemer ikke er tilstedeværende evner spillet faktisk å underholde bra, men dessverre er dette så altfor sjeldent tilfelle. Det kunne blitt bra, men spillidéen har blitt knotet til, og resultatet er en ganske slitsom pinball-parodi.
