Nye evner
De fire figurene du etterhvert kan velge blant, oppfører seg omtrent som forventet. Yoshi har beholdt sine evner fra Yoshi's Island, og kan fortsatt både legge egg og flakse litt lengre og høyere under et hopp. Wario er fet og treg, og benyttes mest for å knuse spesielt harde kasser og liknende. Mario beveger seg nøyaktig som før, mens Luigi her opptrer som en mer lettstyrt utgave av sin bror, med mulighet for å dale sakte i helikopter-spinn etter å ha tatt sats først. Denne evnen er såpass kraftig at man enkelt kan kortslutte flere oppdrag, og slik fullføre dem på en mye enklere måte enn hvis man hadde måttet bruke Mario. For eksempel kan det være Mario ville måttet skutt seg selv med kanon for å nå vanskelige plattformer, mens Luigi noen ganger er tilfreds med å ta en bakoversaltomortale og flyte behagelig ned dit.
Spillet har også ellers fått kuttet bort mange av de skarpeste kantene, muligens i et forsøk på å tilpasse spillet et bredere publikum. Det finnes en god del flere ekstraliv strødd rundt på brettene, figurene kan holde pusten lenger under vann, og en del av de mer frustrerende oppdragene er gjort lettere, ikke minst fordi stjernenes plassering angis på kartet som vises på den nederste DS-skjermen. Det at det totale antallet stjerner er vokst fra 120 til 150, mens det nødvendige for å runde spillet bare har vokst fra 70 til 80, sørger også for at alle bør kunne komme seg gjennom dette uten å bli skallede av hårrøskende frustrasjon.
Nintendo-forskjellen
Det beste med spillet er uansett fortsatt følelsen Nintendo har fått til. I Super Mario 64 DS er det å bevege seg rundt tilfredsstillende i seg selv - figurene er sjarmerende animert, musikken er himmelsk fengende og søt, grafikken er like grunnleggende fargesprakende og koselig som før, og nivåene er satt sammen av eksperter. I tillegg er spillstrukturen svært åpen, slik at det til enhver tid er en rekke muligheter for å komme seg videre. Man kan naturligvis lure på hvorfor dette ikke ble standard i sjangeren for all ettertid, men det er en annen diskusjon.
I trange områder hender det kameraet byr på litt ekstra utfordring, og dette er noe Nintendo burde rettet på før utgivelsen. Knappene for å styre kameraet er riktignok lett tilgjengelige, men det er fortsatt situasjoner hvor brukeren nektes å bevege kameraet fritt, eller hvor det glir ut av stilling av seg selv etter at du har plassert det slik du ønsker.
Lydkvaliteten synes også å være litt under hva man kunne ønske - noe som merkes spesielt godt ved bruk av hodetelefoner. På en del av lydeffektene kan man høre svak "spraking" - ikke ulik den man gjerne får på en radio. Dette ødelegger ikke opplevelsen, og både musikk og lyd er fortsatt til å bli i godt humør av, men det oppleves likevel som en unødvendig liten skuffelse.
Artig flerspiller
Super Mario 64 DS har i tillegg til det velkjente eventyret en flerspillermodus, hvor opp til fire spillere kan delta i jakten på stadig regenererende stjerner på et av kartene fra enspillerdelen. Dette er faktisk mer moro enn det høres ut, og selv om varigheten er laber, er det en finfin bonus. Det er dessuten mulig for medspillere uten SM64DS å delta, men den trådløse nedlastingsprosessen tar for lang tid til at det er en behagelig opplevelse - gjerne opp mot ti minutter - noe som ikke gjøres bedre av at alt må gjentas neste gang man slår på maskinen, siden ingenting lagres internt.
Som du sikkert har fått med deg, inneholder spillet også en rekke minispill, hvor målene kan være alt fra en stilisert versjon av "Finn Willy", via sortering av rosa og sorte bomber, til snøballrulling og puslespill. Samlingen består av 36 ulike småspill, hvorav omtrent halvparten er svært godt gjennomtenkt, og hvor den andre halvparten enten er variasjoner over de første spillene, eller ganske enkelt litt uinteressante. I begynnelsen har man imidlertid kun tilgang til åtte små spill, og opplåsingen av stadig nye spill bidrar som en god drivkraft for å utforske og mestre eventyrmodusen. Minispillene er dessuten den delen av spillet som virkelig demonstrerer hva den trykksensitive skjermen er god for, og vil sånn sett sannsynligvis være mer umiddelbart imponerende og interessante enn hoveddelen, for dem som alt er kjent med 1996-spillet.
Konklusjon
Super Mario 64 DS er en nær perfekt gjenskapning av en klassisk tittel. Kontrollene fungerer riktignok ikke like godt som de gjorde i originalspillet, men etter litt øvelse får man greit gjort det man skal. Det er også synd at Nintendo ikke satt sammen en helt ny Mario-tittel i stedet for å pusse opp denne gamle kjempen, men vi antar tiden ble knapp for å komme i havn før utgivelsen av Sonys PSP. I alle tilfelle er Super Mario 64 DS en raffinert, sjarmerende og variert plattformopplevelse, som ikke har sin like noen plass i den håndholdte verden. Den mest DS-tilpassede delen av tittelen er de nye minispillene, som både fungerer som premiering og avkobling, og selv om ingen av disse har den langvarige interessen til hovedspillet, er mange av dem verd en halvtime eller to med intens krig om de beste poengsummene. Alt i alt snakker vi om en pakke på over 25 timer med moro - plattformspillpensum, rett og slett.
