Super Mario 3D Land er den første Mario-tittelen til Nintendos nye håndkonsoll, 3DS, og når rørleggeren nå vender tilbake, er det altså i stereoskopisk 3D.
Scenarioet er så velkjent at det nesten er overflødig å nevne det. Siden midten av åttitallet har erkeskurken Bowser kidnappet prinsesse Peach, og Mario har måttet kjempe seg gjennom uttallige fiender for å redde henne.
På redningsferden støter Mario på uttallige utysker man ikke vil treffe i en mørk bakgate, og stadig vekk tar den slu rørleggeren en avstikker gjennom spillverdenens kloakk.
Alt for å redde den mest irriterende, masete spillfiguren noen sinne.
Fersken, smersken
Hvorfor man i utgangspunktet skal bry seg med å redde spillverdenens svar på Jar Jar Binks kan jo være et tankekors, for spesielt motiverende er det absolutt ikke å tenke på at man får et gjensyn med den sytete, hjelpeløse rosadamen dersom man kommer seg gjennom spillet.
Men noen ganger er veien selve målet. I Super Mario 3D Land serveres vi nemlig et særdeles fornøyelig plattformeventyr. Det ene brettet etter det andre byr på en detaljrikdom og sjarme som bare Mario klarer.
Da er det ikke så nøye at man kanskje helst vil la prinsessa seile sin egen sjø.
Plattformmesteren
For er det noe Nintendo har stålgrep om, er det plattformsjangeren. Gang på gang har de bevist at de ikke bare behersker sjangeren – de eier den. Gjennom Mario har Nintendo gjentatte ganger regelrett funnet opp sjangeren på nytt.
Vi så det med Super Mario 64, hvor plattformsjangeren tok steget fra 2D til 3D, og i Super Mario Galaxy, hvor Nintendo vek fra standardoppskriften og isteden ga Mario et helt univers å leke seg i. Og selvsagt, Super Mario Bros. til NES satte jo en gang i tiden den opprinnelige standarden for plattformspillene.
Noen direkte revolusjon kan derimot ikke Super Mario 3D Land påstås å være. Men det er lett å tilgi, for selv om oppskriften er velkjent, gjør det lite når resultatet blir så velsmakende.
Klassisk
For å vinne tilbake prinsessa, må Mario kjempe seg gjennom åtte verdener med et knippe ulike brett i hver verden. Her blir det gjensyn både med undervannsbrett, ørkenbrett og de svevende krigsskipene til Bowser og kompani.
De fleste fiendene har vi også krysset korder med tidligere. De obligatoriske Goomba-ene er selvsagt med, det samme er de glefsende blomstene. Alt i alt er det snakk om så mange gjensyn at spillet fort kunne endt opp som en kopi av tidligere Mario-eventyr, hadde det ikke vært for at det er så sabla gøy.
Hvert nye brett byr på en ny opplevelse, ny spillmekanikk og nye hemmeligheter å oppdage. Der hvor du i ett brett benytter en propelldreven boks til å fly fra en gjenskapt Super Mario-figur til en annen, vil du i et annet brett forflytte deg ved å hoppe fra line til line som en annen sirkusartist.
Super Mario 3D Land er akkurat så fargerikt og livlig som det forventes av et plattformspill signert Nintendo. I en tid hvor mange spill holder seg til en bruntonet eller grå spillverden, er denne eksplosjonen av grunnfarger nesten litt i overkant. Men bare nesten. For kombinasjonen av de varierte brettene, og den herlige retrodesignen på navigasjonen mellom disse, er svært vellykket.
På mange måter gir spillet meg følelsen av å oppdage hele plattformsjangeren på nytt. Det er ikke voksne, kyniske Kjersti som spiller, men den åtteårige, entusiastiske ungen som spiller Super Mario-spillene for første gang. Så tok jeg da også meg selv gjentatte ganger i å flire som en annen tulling der jeg satt godt plantet i sofaen med 3DS-en.
3D-krøll
Stort sett fungerer Super Mario 3D Land knirkefritt. I og med at spillverdenen er åpen for bevegelser langs alle akser, hender det innimellom at perspektivet forvirrer noe. Man kan fort bomme på noe man trodde man hadde siktet seg inn på, for eksempel.
Og dette er før 3D-funksjonen skrus på. Jeg tilhører den delen av spillerbefolkningen som stort sett har denne funksjonen skrudd av når jeg spiller på 3DS-en. Jeg syns rett og slett ikke funksjonen er god nok når man samtidig benytter seg av konsollens innebygde gyroskop. Det blir for mye dobbeltsyn, og for lite reell nytte.
Heller ikke i Super Mario 3D Land syns jeg 3D-funksjonen til konsollen fungerer tilfredsstillende, og jeg endte opp med å skru av denne i ren frustrasjon de gangene jeg forsøkte å spille med funksjonen aktivert.
Men all den tid 3D-effekten er valgfri, har dette ikke hatt noen innvirkning på karakteren spillet får. 3D-problemene er et konsollproblem for enkelte spillere, meg selv inkludert, ikke et spesifikt problem med dette spillet.
En gang til
Ved første øyekast kan Super Mario 3D Land virke en anelse kort med sine åtte verdener. Da er det greit å vite at man låser opp en rekke spesialversjoner av brettene når man runder det. Brettene har blant annet flere og mer utfordrende fiender.
Et annet aspekt er gjenspillbarheten. Selv har jeg egentlig aldri vært en petimetersk støvsugerspiller, men dette spillet gir meg lyst til å saumfare hvert et brett for å få med meg alle hemmelighetene.
Hvert brett byr på tre stjernemynter som må finnes, og antagelig et uttall andre overraskelser også. Noen har jeg allerede sporet opp, men jeg er overbevist om at det finnes flere der ute også.
Hjelpemiddelsentralen
Spesielt vanskelig kan jeg ikke anklage Super Mario 3D Land for å være. Der hvor New Super Mario Bros. Wii til tider var så brutalt at det fikk frem tårer av rent sinne, holder Mario deg denne gangen i hånda dersom du tabber deg ut for mange ganger.
Helt konkret er det snakk om en egen variant av Marios «Tanooki»-drakt, en vaskebjørndrakt som lar rørleggeren sveve lengre og denge fiender med halen sin. Spesialversjonen av drakta har i tillegg til standardegenskapene også samme effekt som stjernen har. Med andre ord blir Mario udødelig – så sant du ikke hopper utfor en kant.
Men selv uten spesialdrakta, starter spillet svært pent og pyntelig. Vanskelighetsgraden følger en veldig human kurve utover i spillet, og selv om brettene til slutt blir temmelig hårete, føles det aldri helt uoverkommelig.
Konklusjon
Mario er tilbake i toppform! I Super Mario 3D Land serveres vi et plattformeventyr av den gode, gamle sorten. Det blir et gjensyn med både Bowser, Goomba-er og alle de andre kjente, kjære Mario-figurene.
På klassisk Mario-vis spiller du deg gjennom åtte verdener, og de enkelte brettene er både varierte og detaljrike. Mens et brett kan by på sveving fra plattform til plattform, kan det neste utfordre deg med en berg- og dalbane hvor du må unngå ildkuler mens du suser av gårde gjennom lava.
Spillet er aldri utilgivelig vanskelig, men byr på en gradvis større utfordring som føles akkurat passe overkommelig. Og skulle du få problemer underveis, har Mario et par triks i ermet for å hjelpe deg.
3D-effekten i spillet lider derimot av samme problem som andre 3DS-titler har hatt. Med en gang man beveger på konsollen, har den en lei tendens til å ty til dobbeltsyn. Men all den tid man kan skru av denne effekten, oppleves ikke dette som et stort problem for spillopplevelsen.
Super Mario 3D Land er den første Mario-tittelen til 3DS, men blir garantert ikke den siste. For dette er et spill det er vanskelig å ikke smile av. Mer av dette, takk!
