Det finnes to forskjellige kontorer i FIFA-filialen til EA. På det ene sitter folka som jobber med de store, langsiktige gameplay-endringene det tar lenger tid å implementere enn seriens årssyklus tillater. På det andre kontoret sitter de som jobber med én kontinuerlig deadline som alltid bare er «neste år».
Nyvinningene som virkelig endrer spillopplevelsen i FIFA 15, kan ved første øyekast virke som arbeidet til sistnevnte kontor. For det er ikke én massiv omveltning i årets utgave. Der FIFA 12 gjorde om på absolutt hele forsvarssystemet, FIFA 13 introduserte det uforståelig populære Ultimate Team, og FIFA 14 kjørte på ny konsollgenerasjon med flunka ny motor, er det vanskelig å peke ut den ene definerende revolusjonen i FIFA 15.
Og likevel er dette den aller beste utgaven på lenge.
E pluribus unum
For i her er det de mange små justeringene og detaljene som utgjør den store forskjellen. Selve gameplayet vil være ganske så gjenkjennelig.
Læringskurven er dermed ganske så flat om du allerede har FIFA i blodet. Der innføringen av for eksempel Tactical Defending i FIFA 12 hadde voldsomme ringvirkninger for hele spillopplevelsen og man nærmest måtte lære å forsvare seg helt på nytt, er det nå mer eller mindre bare å hoppe rett inn.
EA ser nemlig ut til å ha hatt fokus på alle de små tingene, samt hele pakka som omgir alle de hundrevis av kampene man spiller. Da sier det seg selv at det ikke trengs én stor, men mange små til middels store forandringer.
Et av de store fokusområdene har vært stemning og kontinuitet, spesielt når det gjelder karrieremodusen Manager Mode.
En større kontekst
Følelsen av å spille i en liga, at hver kamp er en gradvis utvikling av et større slags narrativ, er nå virkelig satset på. I stedet for bare å spille en rekke separate kamper, får man nå følelsen av å faktisk fortsette der man slapp etter den forrige.
Og igjen, denne forandringen skjer ikke ved ett grep som har et punchy navn som Tactical Defending som jo alle umiddelbart skjønner hva er. Her er det mange faktorer i sving.
For eksempel vil nå kommentator Martin Tyler kunne legge merke til hvilket stopperpar du har gått for, hvem som spiller spiss, og at den egentlige toppscoreren din, som var banens beste i forrige kamp, nettopp er tilbake fra en mindre skade og derfor starter på benken. Så kuttes det til et nærbilde av nevnte toppscorer som sitter og småprater med lagkompisene sine mens Tyler forteller om hvordan spilleren allerede har fått heltestatus blant fansen, før motstanderens nysignering presenteres mens han nervøst står og småhopper, klar til å starte.
Alle kampene som i tidligere utgaver kunne oppleves fragmenterte og forutsigbare er bundet sammen i én herlig gjenkjennelig og organisk fotballpakke.
Spiller du i Premier League, vil du også kjenne igjen grafikken oppe i hjørnet, de innledende oversiktsbildene av stadionene, City-fansen som gjør «The Poznan», eller «You'll Never Walk Alone» rungende fra The Kop før start, og om Liverpool skulle lede, selvfølgelig også rungende et par minutter før slutt.
Det er mange slike grep som tilsammen gjør at det løper en kontinuitet gjennom sesongen, og dermed blir alle disse kampene som i tidligere utgaver kunne oppleves fragmenterte og forutsigbare heller bundet sammen i én herlig gjenkjennelig og organisk fotballpakke.
Emosjonell intelligens
I tillegg er det gjort flere finpussinger på hvordan selve kampene spilles. For det aller første er det haugevis av nye animasjoner (hvor av mange debuterte allerede i fjorårets utgave på de nye konsollene), som alle er betraktelig mer realistiske enn de gamle og som dermed får hele opplevelsen til rett og slett se mer ekte ut, en effekt det ikke helt går an å riktig forklare betydningen av før man faktisk sitter der og spiller.
Som et eksempel: Om spissen din får et hardt innlegg langs bakken ved bakerste stolpe og bare skal poache inn 3-0 på åpent mål, ville han i FIFA 14 kanskje harve avgårde ei suser som om han skulle utligne på overtid fra femogtjue meter.
Nå styrer han derimot bare ballen nonchalant inn i nettet og liksom fortsetter bevegelsen inn i en rolig finger-i-været-feiring, bare for å illustrere at joda, kampen er ferdig den. Og dette er kun ett av mange mulige eksempler som alle er med på virkelig å løfte opplevelsen av kampen.
Her er vi også inne på noe som kalles emotional intelligence, og som gjør at spillerne rett og slett oppfører seg etter forholdene. De dytter og kjefter på hverandre, ber om frispark, kaster seg oppå spissen som nettopp satte vinnermålet i cupfinalen eller omstendelig feirer en nydelig scoring for så å snu seg og oppdage offsideflagget.
Alt bare ser så mye bedre ut. Alt bare er så mye mer ekte.
Alt bare ser så mye bedre ut. Alt bare er så mye mer ekte. Drit i den ene, store nyheten – slike mange små er mye bedre.
Dermed, når du leder 5-0 etter første kvalifiseringskamp til Europaligaen (eller Euro League som EA av rettighetsmessige årsaker kaller den) mot et eller annet skotsk drittlag og setter utpå et reservepreget mannskap til returoppgjøret, setter den litt kjipe regntung-Europaliga-torsdag-stemninga inn når ingen helt gidder juble på 1 og 2-0.
Taktikkjusteringer
Det er dermed lett å kjenne seg igjen i for de som har sett Europaligakamper i midtuka bare for å sjekke hvordan de unge B-spillerne gjør det. Og når du først skal sette innpå alle B-spillerne dine, trenger du ikke lenger ødelegge hovedoppstillingen din heller.
For en rekke andre forbedringer er også lagt til, som muligheten for å lage såkalte team sheets slik at man kan sette opp forskjellige strategier og mannskap for så enkelt å bytte mellom disse avhengig av motstanden du møter i neste kamp.
I tillegg kan du nå instruere hver enkelt spiller på banen hvordan han skal oppføre seg. Spiller du for eksempel med to dyptliggende midtbanespillere foran forsvarsfireren din, à la Matic og Fàbregas, kan du nå be Matic holde seg tilbake under angrep og samtidig gi Fàbregas melding om å bli med fremover.
Så, når Schürrle får beskjed om å bryte inn bak forsvaret og Hazard gis frihet til å bevege seg som han vil, har du plutselig en tydeligere strategi å spille på.
Keeperne har også fått seg en overhaling, og vil nå skjønne mye bedre når de skal ut og Neuer-sweepe og når de skal holde seg på krittet. De kan til og med ombestemme seg og slenge ut en fot hvis ballen for eksempel skulle få en retningsforandring.
Hvorvidt det blir redning eller mål er nå også mye mer dynamisk og ikke like animasjonsavhengig som før.
Når også spissene har mange forskjellige nye måter å avslutte på, vil vi dermed kunne se en rekke nye typer mål der skudd for eksempel går mellom beina på keeper.
Gjenkjennelsesfaktor
Likevel er det som sagt nærmest ingen læringskurve for FIFA-fansen der ute, som sannsynligvis kommer til bare å kunne plukke opp kontrollen og kaste seg uti det. Selve gameplay-følelsen ligger nemlig ganske så tett opptil lillebror FIFA 14, tross nye animasjoner og ny motor.
Dette er i det hele tatt et mer realistisk FIFA, pakket inn i en dypere opplevelse. Sklitaklingsmerker blir liggende igjen i gresset, regnvær kan avta utover i matchen, spillerne skjærer grimaser og det ser ut til at fargemetningen er satt noe ned til fordel for en mer jordnær og livaktig gjengivelse av de faktiske TV-bildene.
Spillerne ser ikke lenger ut som masse små figurer med forskjellige hårfarger, men som ekte mennesker som springer rundt der ute i en levende liga.
Når du kjøper en ny midtbanemaestro kjøper du ikke lenger bare en rekke tall knyttet løselig til en eller annen fjesløs playmomann – du investerer i et menneske som peker hvor han vil ha ballen, som skjærer grimaser når han bommer på åpent mål, og som tar flere og mer realistiske berøringer på ballen.
Ingen revolusjon
I god FIFA-ånd er årets utgave mer en fortsettelse av de foregående års utgivelser enn noen revolusjon. De største hovedsalgspunktene som EA pusher i markedsføringen sin er blant annet fokuset på stemning, ny keeperoppførsel og denne emosjonelle intelligensen, ingen av hvilke er spesielt kontroversielle omveltninger.
Det er også en rekke ting å forbedre på i FIFA 15, så EA skal likevel ikke bekymre seg for å ha nådd fotballspillets uforbederlige apeks riktig enda.
Det er for eksempel en rekke uoverhoppbare mellomsekvenser (som tilsynelatende ikke skal dekke over noe lastetid heller), spillere misforstår nå og da hvem det er jeg vil sentre til, og kommentatorene blir litt lakoniske og sliter med å opprettholde stemninga når man nærmer seg mål (de kan for eksempel finne på å komme med et litt prosaisk «that was a great chance» etter at det absolutte mayhem nettopp har utspilt seg inne i femmetern med tre tilhørende stolpetreff og et straffespark).
I tillegg har EA valgt å beholde de noe forvirrende menysystemene, karrieremodusen er ganske så gjenkjennelig, og onlinedelen er med få unntak den samme (du har lånealternativer i Ultimate Team, samt muligheten til å spille friendly seasons med kompiser og andre detaljer).Publikum, til tross for å høres veldig bra ut, ser også fortsatt ut som dritt. De er fortsatt kloner av hverandre og utfører de samme standardiserte klonebevegelsene med kloneskjerfene og kloneklærne sine.
Konklusjon
FIFA 15 er den mest polerte og gjennomførte utgaven i serien til nå. Med nye animasjoner, mer realistisk ballkontakt, ny emosjonell intelligens, ny keepermekanikk, og bedre stemning skaper FIFA 15 den mest jordnære og gjenkjennelige fotballopplevelsen, lagd for, og tilsynelatende også av, ekte supportere.
Likevel er selve gameplayet gjenkjennelig, og det tar ikke lang tid (om noe tid i det hele tatt) før man er tilbake i FIFA-modus uten nærmest noe omstilling.
FIFA 15s største bragd er selve innpakkingen; samtlige Premier League-baner er inkludert, med gjenkjennelige kameravinkler, skjermgrafikk, pluss alt fra «This is Anfield»-skiltet i spillertunnelen på Anfield til «Forever Blowing Bubbles» sunget for full hals på Upton Park.
Tross sine mangler er FIFA 15 en jordnær gjengivelse av den TV-virkeligheten fotballfansen kjenner, og leverer en detaljrikhet og atmosfære vi ikke tidligere har sett i serien.
Selv uten de store flaggskipforandringene som revolusjonerer eller ellers radikalt endrer opplevelsen, er det de mange mindre nyvinningene som til slutt utgjør den større helheten. Dette har muligens vært vanskelig for EAs PR-kontor å gjøre rede for i korte, snappy setninger, men for den som har fulgt serien en stund skinner det lett gjennom i selve spillopplevelsen. FIFA 15 suger deg inn i fotballens verden i større grad enn noen gang. Serien ser med det ut til å være på vei i riktig retning, og vi får håpe EA skjønner det samme.
