Det raffinerte, men økonomiske utvalget spesialangrep har tydelige bruksområder, så det er få nok lure trekk motstanderen kan gjøre for å snu angrepet ditt til at du har en god sjanse til å gjette hva som kommer. Av og til, i kamp med riktig uerfarne eller naive spillere, føler du deg som en tankeleser. Veldig god følelse, veldig få spill som klarer å vekke den. Forløsningen for all denne spenningen, og ikke minst belønningen for å lykkes som tankeleser, er Street Fighter IVs konvensjonelle, men likevel kontroversielle midtpunkt.
Stjernen i showet
I takt med at du blir skadet, fylles ultrameteret. Det betyr at mens du er opptatt med å lese tanker og rundlure motstanderen din med en fiffig dans av uforutsigbare angrep, fyller du ultrameteret hans også. Det gir ham en sjanse til å vinne hvis du gjør noe overilt eller går i en felle. Du kan ikke ta seieren på forskudd, for før du vet ordet av det har du feilberegnet litt og da smeller det.
Tiden stanser og kameraet zoomer til det lure (eller sure, eller hovne) gliset hans, mens du, en fisk på land, gaper maktesløst, åpner øynene på vidt gap og ser det uunngåelige. Timingen, stillbildene som formidler styrken i slagene, den utsøkte animasjonen og – endelig! – ansiktene, omsider uttrykksfulle og levende. Ultrakomboene er monumentalt fete, og klarer – selv om du ser dem hele tiden – å forbli et høydepunkt samme hvor lenge du spiller.
Jada, det er bare et virkemiddel som gir slutten av kamper litt ekstra futt, men det blir fellesnevneren for hele opplevelsen – ultrakomboen er deltaktig i dine største seiere og pinligste tap. Mer nyanserte og kanskje også viktigere elementer, som fokusangrepene – et motangrep som kan parere et slag og sette motstanderen ut av spill i prosessen – føles mindre sentrale for opplevelsen.
Ultrakomboen oppsummerer Street Fighter IVs mange styrker. Den fortreffelige animasjonen som viser hver unike, vulgære og maleriske slåsskjempe fra sin beste side; det skjebnetunge øyeblikket kameraet sveiper inn, enten det er mot deg eller motstanderen og det lange sekundet hvor du ikke kan være sikker på utfallet.
Nettslagsmål
Street Fighter IVs største seier er at det konsekvent leverer skikkelig gode, utfordrende kamper uten at du trenger å trekke et kobbel fighting-entusiaster inn i stua. Det er lett å finne motstandere på nettet og selv om det forekommer nettverksforsinkelse er helhetsinntrykket veldig godt.
Enten du søker etter motstandere eller tar imot utfordringer fra nettet mens du spiller arkademodusen, kan du delta i urangerte kamper, rangerte kamper eller mesterskapskamper. Et utvalg statistikker og poengsystemer måler fremgangen din og rangerer deg i forhold til andre spillere, uten at jeg egentlig følte det gav meg så mye mer.
Du kan selvsagt bryne deg på en arkademodus og finpusse teknikken din med en rekke utfordringer, men det blir aldri mer enn trening eller forberedelse til basketak på nettet. Selv om den kunstige intelligensen er en helt ok motstander og blir riktig utfordrende på høyere vanskelighetsgrader, kan den ikke gjenskape følelsen av å spille mot en dreven kamphane som spiller for å vinne. Det er også verdt å nevne at bossen, Seth, ville fått Mor Teresa til å se rødt. Han er et skrekkelig, tikroneslukende beist designet for å tømme lommebøker og knekke viljen din og det er en skam at jeg måtte slåss mot ham flere ganger for å låse opp alle figurene i spillet.
Konklusjon
Slåssespillene har blitt en truet dyreart det siste tiåret, en overspesialisert og pussig levning etter nittitallets avdøde arkadekultur. Selv om Street Fighter IV ikke er først ute med nettslagsmål, er det det første slåssespillet som føles ut som om det hører til på nettet heller enn å ha slept seg dit med sine aller siste krefter.
Den intense konflikten jeg husker fra sofaoppgjørene oppstår hele tiden på nettet. Jeg har harde, gode kamper der utfallet er usikkert til siste sekund og hjertet mitt banker mens hjernen min drukner i lykkekjemikalier enten jeg vinner eller taper. Det er nå betraktelig mindre logistikk rundt slåssespill, og det i seg selv er grunn nok til å anbefale Street Fighter IV.
