Stranglehold er etterfølgeren til John Woo-klassikeren Hard Boiled, fra 1992. Her spiller du en politimann med det klengende kallenavnet Tequila, som er like akrobatisk som en russisk turner og like våpenglad som Charlton Heston. Selv om det har gått en del år siden sist gang han tok turen innom skjermene våre, er han fortsatt i overraskende god form. Resultatet er eksplosivt. I Stranglehold bruker han nok ammunisjon til å alene kunne holde Kongsberg Gruppen i drift i flere år, og i sporet hans finner vi nok lik til å fylle en håndfull kirkegårder.

Heftig!

Det bør med andre ord ikke være særlig stor tvil om hva slags spill dette er. Et actionbasert actionspill med omfattende actionelementer, ispedd en god porsjon action. Gameplayet fungerer omtrent som i Max Payne – Tequila sees bakfra, og hopper rundt som en levende drapsmaskin i spillets mange omgivelser. Ved å stupe fremover mens han skyter, eller utføre andre halsbrekkende manøvre, kan han få tiden til å gå saktere, noe som gjør det lettere å sikte samtidig som det ser temmelig kult ut. Max Payne kalte det «bullet time», her heter det «Tequila time».

Dagens teknologi er litt hissigere enn den vi fant på Max Paynes tid, noe Stranglehold utnytter seg godt av. Spesielt kommer dette til syne i forhold til omgivelsene, som kan knuses, splintres, knekkes og skytes sønder og sammen. Spillet holder faktisk orden på hvor mange penger du ødelegger for, og etter hvert kommer du sannsynligvis til et punkt hvor du rett og slett ikke kan gå forbi en vakker skulptur eller et uvurderlig dinosaurskjelett uten å åpne ild bare for moro skyld. Hvis noen skulle invitert meg med på kunstutstilling etter en lang økt med Stranglehold, tror jeg det hadde vært smartest av meg å takke nei. For samfunnets skyld.

I tillegg til at ødeleggelse simpelthen er moro, kan det også være veldig nyttig i mange situasjoner. Omgivelsene er nemlig fulle av ting som kan skytes, slik at de (eller det de eventuelt holder oppe) faller ned og knuser den eller de som måtte være så uheldige å befinne seg under. Når du tar ut en hel gruppe slemminger på denne måten, er det vanskelig å holde fliret unna. Det er også moro å skyte bensintønner og annet eksplosivt materiale, og se at forbipasserende slenges i alle retninger.

Interaktive omgivelser

En annen nyhet i forhold til Max Payne er muligheten til å bruke omgivelsene aktivt. Om du løper i et bord eller annet møbel, vil du ikke stoppes, men skli lekkert over det. Om du skal ned en trapp, kan du hoppe opp på gelenderet og skli utfor, og mens du gjør dette vil du automatisk gå over i «Tequila time» når du sikter på fiender. Stort sett fungerer disse tingene godt, men når det er mye rot i omgivelsene blir kontrollsystemet ofte litt forvirret. Det å stupe fremover i ekte Max Payne-stil gjøres for eksempel med akkurat samme knapp som du bruker til å hoppe opp på et gelender eller lignende, og det skjer ofte at du forsøker å gjøre det ene, men ender opp med å gjøre det andre.

Fiendene i Stranglehold er omtrent så hjerneløse som vi forventer i et spill utviklet i samarbeid med John Woo. De løper generelt rett inn i kuleregnet ditt, som om deres største ønske er å dø så raskt som mulig. Når du så har kvittet deg med en bølge av fiender, dukker det som oftest opp en til, fra samme dører og åpninger som de forrige kom fra. I tillegg til å være temmelig heftig, er Stranglehold nemlig også utrolig gammeldags. Fiendene kommer i grupper, og det er aldri mer enn en håndfull på skjermen samtidig, men så snart du har utryddet dem erstattes de av nye.

Noen ganger kan dette føles utrolig teit. Som når du labber rundt i et folketomt område, og plutselig trigger en hel bataljon med fiender som kommer nærmest ut av løse luften. Da blir man raskt minnet på at det kun er et spill, og at det som skjer er fullstendig kunstig. Når du dreper den ene gruppen etter den andre, og de bare fortsetter å komme, kan det til tider være fristende med et ukvemsord eller to. Riktignok fortsetter det ikke i det uendelige, men noen ganger trekker utviklerne dette elementet litt for langt til at tålmodigheten holder.

Irritasjonen over dette kan bli verre av at det flere ganger er langt mellom hver gang spillet lagres. Når du ikke bare må skyte bort det som føles som den samme gruppen fiender flere ganger (fordi erstatningene tar posisjonene til de drepte motstanderne), og så dør etter å ha gjort dette litt for mange ganger, kan det til tider være fristende å hive kontrolleren i fjernsynet i stedet for å begynne det hele på nytt. Men etter hvert kommer du nok videre, og da tar det ikke lang tid før Stranglehold blir morsomt igjen.

Kunstige elementer

Dette er imidlertid ikke det eneste kunstige elementet som skriker «jeg er et spill!» i trynet på deg. Hva kommer det for eksempel av at enkelte personer tåler hundrevis av kuler i hodet bare fordi de er litt høyt på strå i den kriminelle organisasjonen sin? Er udødelighet et gode visse yrkesgrupper kan nyte godt av, akkurat som folk i andre yrker kan få fordeler som firmabil eller gratis Internett? Greit, dette er å pirke, og spillet forsøker ikke akkurat å være realistisk, men jeg lar meg uansett ergre litt av slik gammeldags og ulogisk spilldesign.

Stranglehold er også, som oftest, et temmelig lineært spill. Det er enkelte unntak, men stort sett beveger du deg fra det ene fiendefylte området til det andre, og det foregår omtrent slik: Gå inn i et rom, skyt alle de hjerneløse klonene du finner der, skyt alle vennene deres som kommer inn i rommet etter at de har blitt skutt, skyt alle vennene deres igjen, gå gjennom den eneste åpne døren (som på magisk vis lukkes og låses når du har passert) og gjenta det hele i neste rom.

Det er gammeldags, men det fungerer. Og det fungerer faktisk overraskende godt. Stranglehold har mange små irritasjonsmomenter, men de er lette å glemme når du turner rundt i sakte film uten å gi avtrekkeren så mye som en liten pustepause. Jeg har sagt det før, men det tåler å sies igjen: Stranglehold er heftig. Det er så heftig at du tilgir det når det viser seg fra sine litt svakere sider.

Lekkert og eksplosivt

Grafikken er imidlertid en av spillets sterkere sider. Det første området du må gjennom er ganske kjedelig, men så tar det seg kraftig opp, med suspekte fiskerlandsbyer, glitrende kasinoer, rike kunstsamlinger og museer fulle av uvurderlige skatter. Stranglehold er langt fra det peneste Unreal 3-baserte spillet så langt, men det ser fortsatt temmelig flott ut i aksjon. Selvsagt er det den dynamiske ødeleggelsen som er stjernen i showet, men noen ganger er det fristende å vente litt med håndgranatene, bare for å studere omgivelsene i detalj før du gruser dem.

Historien fungerer helt greit. Den er full av klisjeer, og «overraskelsene» forutser du antageligvis flere timer før de kommer, men den fungerer likevel som et fint bakteppe for skytingen. Enspillerkampanjen i Stranglehold er litt som en heftig berg-og-dalbane, og tar oss med på en eksplosiv ferd til en haug av spennende og eksotiske steder. Mange av disse stedene er dessuten ganske friske, da de er basert på steder som ikke har blitt brukt spesielt ofte i spill.

Spillet har også en flerspillermodus, men denne føles egentlig mer som en ekstrafunksjon slengt inn for å kunne skryte av Xbox Live-støtte enn en integrert del av spillet som utviklerne har brukt mye tid på. Her får vi enkel «deathmatch» og «team deathmatch» i relativt små arenaer (som oftest hentet fra enspillerdelen), og det er det. Nå som flerspillerfokuserte spill blir mer og mer populære også på konsoll, håper jeg vi snart kan vinke farvel den tiden der utviklere føler seg tvunget til å implementere enkel flerspiller i alt som kan krype og gå av spill.

Konklusjon

Stranglehold har ikke et eneste originalt bein i filledukke-kroppen sin, og det føles noen ganger som kontrollene mangler litt av den skråsikre presisjonen som gjorde Max Payne-spillene så gode, men det leverer likevel en heftig og eksplosiv spillopplevelse. Noen vil nok ergre seg over det enkle og til tider repetitive gameplayet, men om du gir det en sjanse vil det ikke ha store problemer med å rive deg med. Stranglehold er ganske enkelt moro å spille. At det i tillegg ser temmelig lekkert ut, gjør selvsagt ikke situasjonen noe verre. Endelig har Max Payne fått en verdig utfordrer – vi gleder oss til å se hvordan den amerikanske purken har tenkt å slå tilbake.