Da Ubisoft annonserte The Crew for første gang under E3-messen i fjor sommer, var det store løfter og kanskje enda større ambisjoner som fulgte med det sømløse bileventyret. Det var blant annet snakk om å revolusjonere en hel sjanger, først og fremst ved å skape et enestående og massivt univers, dernest ved å la spillere fra verden over kjøre sammen og alene, uten grenser mellom konkurranse, sololøp og samarbeid.
Halvannet år senere blir jeg kastet ut i Ubisofts digitale versjon av Nord-Amerika, og selv om det er lett å påstå at de bommet litt på revolusjonsspådommene, er det ingen tvil om at The Crew fremdeles er et av de beste bilspillene på flere år.
Se video: Vi viser deg 45 minutter fra The Crew »
Rask og illsint
Vårt eventyr begynner i en sliten pickup et stykke utenfor Detroit. Solen er i ferd med å gå ned over byen i det fjerne, men vår mann, Alex Taylor, har ikke tid til å kjøre rolig inn i solnedgangen – sånn er det når man blir jaget av politiet. Med et heidundrende åpningsløp setter spillet øyeblikkelig tonen for resten av opplevelsen, før det hele dabber litt av igjen idet man når fram til den lokale bilfestivalen.
Herfra tar det ikke lang tid før man blir anklaget for mord, for så å bli frigitt fem år senere, på den betingelsen at man infiltrerer gjengmiljøet som stod bak ugjerningen du ble fengslet for. Hevn står på timeplanen, og til å begynne med virker historien i The Crew som nok en kjedelig bilspillfortelling. I løpet av spillets gang utvikler man gjengen, eller «crewet» om du vil, med blant annet en fornem FBI-agent, en barsk mekaniker og en sexy hacker, før det hele når et slags klimaks mot slutten.
Som det meste ved The Crew, tar det litt tid før historien virkelig blir interessant. Man må bli ferdig med oppdragene i Detroit før man virkelig får kjenne den amerikanske landeveien på kroppen, og det tar cirka like lang tid før handlingen griper tak. Fortellingen kommer ikke med noe du antagelig ikke har sett før, men den står likevel for en solid dose spenning hele veien, og som en god Fast & Furious-film har handlingen et sterkt driv – det er dessuten ikke derfor man er her.
Det viktigste eventyret bidrar med, er og forblir et påskudd for å la spilleren kjøre bajas rundt omkring i USA, og dette gjør den med bravur. Handlingen er delt opp i fem deler, alle sentrert rundt hver sin bit av det kontinentale Nord-Amerika, hvor man må utføre oppdrag som sender deg høyere og høyere i bilgjengens hierarki.
Oppdragene kommer i en rekke varianter, og flesteparten er av det spennende slaget. I det ene øyeblikket knuser man en motstanders bil langs sandbanker i nærheten av Detroit, mens man i det neste prøver å slå bestetider i skogene utenfor San Francisco. Spillet prøver seg også på politijakter, men som i de fleste bilspill koker disse oppdragene ned til lange og smertelig frustrerende dueller med altfor hissige konstabler.
Heldigvis er møtet med onkel politi i mindretall – mesteparten av tiden går med på å kjøre om kapp med den kunstige intelligensen i spillets åpne verden, bak det virtuelle rattet i det virtuelle USA.
Skjønnheten og udyret
En ting The Crew virkelig mestrer er evnen til å vise hvor variert og vakkert det amerikanske landskapet faktisk kan være.
Jeg sier kan, fordi rent grafisk er dette kanskje et av de mest ustabile spillene på lenge. I det ene øyeblikket kjører man ned pappblomster i en grå og trist kornåker i Kansas, mens man i det neste tar innover seg mektigheten som ligger gjemt i en solsatt fjellkjede i nærheten av Salt Lake City. Mye står og faller på lyssettingen og hvordan landskapet er utformet, og det er merkelig å se hvordan opplevelsen går fra småstygt til smellvakkert på sekunder.
Samtidig er det kanskje ikke så rart at det varierer så mye – spillets univers er jo tross alt ekstremt stort, noe det også må være for å kunne huse alt det The Crew skal by på.
Liksomutgaven av USA er som forventet utstyrt med en rekke severdigheter, landemerker og kjente byer. Frihetsgudinnen står stolt i utkanten av New York, Las Vegas bugner over av kasinoer og andre rariteter, mens Grand Canyon fungerer som tumleplass for offroad-biler. Landet er ikke gjengitt en-til-en, men universet oppleves fremdeles som en realistisk og representativ gjengivelse av alt Nord-Amerika har å by på.
Sol og strand venter i sør-øst, snø, fjell og skog herjer de nordlige himmelstrøk, mens de største byene ligger spredt utover. Selv har jeg bare vært i USA én gang, men jeg dro faktisk kjensel på ulike bygninger og steder i den forminskede utgaven av Los Angeles – jeg fant sågar igjen restauranten Gamer.no-gjengen frekventerte under årets E3-besøk.
Mikrokjøring
I garasjeavdelingen stiller The Crew med ekte bilmerker, deriblant Chevrolet og Dodge, og har man penger er man stort sett fri til å kjøpe kjøretøy av alle mulige slag. Penger betyr her to ting, for ved siden av å la deg tjene såkalte «bucks» i selve spillet, er muligheten også åpen for å kjøpe biler og visuelle endringer med ekte gryn, via mikrotransaksjoner. Jeg er i utgangspunktet ekstremt skeptisk til denne praksisen i det jeg ser på som «fullstendige» spill, hvor man egentlig burde fått alt servert i pakken.
Ved nærmere ettertanke kan jeg fortsatt ikke stille meg positivt til Ubisofts valg, men det må samtidig sies at man egentlig ikke kjøper bedre biler, da bilenes utførelse ligger skjult bak et kløktig nivåsystem. Her låser man opp nye deler etter hvert utførte oppdrag, og delene blir utdelt basert på hvor bra man gjør det i hvert enkelt tilfelle. Bilene blir merkbart raskere og smidigere, og skal man sette i stand en skikkelig fet doning må man derfor være forberedt på å kjøre løp og utfordringer om og om igjen.
Dette gjør jeg imidlertid gladelig, for ved spillets rot er The Crew et fabelaktig godt bilspill, med superraske biler og deilig kjørefølelse. Styringen er av den arkadeaktige sorten, og bilene oppfører seg deretter – vil du ha superrealistiske kjøreturer finnes det langt bedre alternativer. Her skal det imidlertid driftes og boostes til krampa tar deg, og for en som elsker spill av typen Burnout og Need for Speed, fant jeg meg fort til rette med The Crew.
Bilene føles lette, men ikke altfor lette; løsslupne, men ikke for løsslupne, og selv om kollisjonsfysikken av og til oppfører seg uforutsigbar og rar, merket jeg at kjørefølelsen ble mer og mer naturlig jo lenger jeg spilte. Jeg ble på mange måter ett med bilen min, og det å kjøre bedagelig rundt omkring i USA, enten man var på vei et sted eller bare bevegde seg på måfå, ble herlig og befriende.
Det er herlig å kjøre bil i The Crew.
Når jeg andre ganger faktisk er med på løp, merkes det at puls og spenning stiger i takt, mens bannskap og glede blandes i en syrlig rus. Det at de største løpene også kan vare i flere timer, med runder som strekker seg over hele det langstrakte kontinentet, er bare en bonus – det er herlig å kjøre bil i The Crew.
Ulendt terreng
Slik var det imidlertid ikke til å begynne med, spesielt når jeg prøvde å bevege meg utenfor den velkjente landeveien. Her oppdaget jeg fort at spillet opererer med fem forskjellige biltyper for en grunn, og hver og én av de har sine unike bruksområder. Gatebilen man begynner med gjør seg som forventet best gatelangs, mens man senere i spillet låser opp biler av typer som «Dirt» og «Raid», som da er litt mer tilpasningsdyktige.
Og man merker virkelig forskjell når man kjører: «Raid»-biler er for eksempel langt tregere enn vanlige løpsbiler på motorveiene, men til gjengjeld er det et levende mareritt å skulle kjøre offroad med sistnevnte.
På et tidspunkt ender man uansett opp med å kjøre komfortabelt samme hva slags bil man sitter i, og dette er også viktig hvis man skal lykkes i duell med andre bilister.
Som det tiltenkte MMO-et The Crew faktisk er, farter det nemlig også andre spillere omkring i verdenen rundt deg, og disse vil av og til by opp til dans. Dette skjer derimot ikke like ofte som det bør, og på mange måter kan nettdelen fort bli en baktanke. Man er ofte alene, spesielt hvis man kun går fra oppdrag til oppdrag – det er først når man har kjørt en stund på veiene at andre spillere dukker opp, og da har de en slags innvirkning på opplevelsen.
Plutselig befinner man seg i en klynge av andre spillere, og det å kjøre sammen som en gruppe på tre-fire stykk inviterer til råning og drifting av en annen verden. Selv endte jeg flere ganger opp sammen med en-to fremmede, hvorpå vi utførte et par historieoppdrag sammen og kjørte litt lekent om kapp i utkanten av de store byene, før vi skilte lag. Et enkelt og anonymt, men betydningsfullt møte – litt som i Journey.
Andre ganger kan man bare melde seg på et flerspillerløp av den gode, gamle sorten. Man må innom en lobby først, men så braker det løs med heseblesende racing for opptil åtte spillere.
Sånn sett er nettdelen av The Crew en todelt opplevelse, og avhengig av hvor mange folk man møter kan det være både kjempemorsomt og nitrist. Har man derimot en gruppe på to-tre racingglade venner, vet jeg for øyeblikket ikke om et bilspill som legger mer opp til timesvis med bilmoro enn The Crew. Samtidig er det ingenting i veien for å kjøre alene, og store deler av spillet tilbragte jeg nettopp på egenhånd, mest fordi det bare ble slik.
Konklusjon
The Crew gir ikke fra seg det beste førsteinntrykket, og de første par timene fremstår i ettertid som helt greie, men sammenlignet med resten av opplevelsen, litt kjedelige stunder. Det er nemlig først når man har kommet seg ut av Detroit at ting virkelig åpner seg opp, bokstavelig talt.
Den ellers så klisjéfylte historien begynner å sparke fra seg, og holder drivet i gang stort sett helt til siste sekund; bilene man får kjøre blir stadig bedre og bedre, merkbart sådan; og verdenen blir større, mer variert og vakrere jo mer man får utforske den. Jeg merket også at jeg ble stadig mer vant med kjørefølelsen, og etter en liten stund var det bare deilig å cruise rundt i USA.
Spillet ser ikke alltid like lekkert ut, men på sitt peneste er det virkelig pent. Ubisofts univers klarer også å fange de mange aspektene ved det nord-amerikanske kontinent, og det å legge ut på over en timelang kjøretur fra Los Angeles i vest til Miami i sør, byr på mange forskjellige inntrykk. Enda flere får man hvis man begir seg ut på det lengste løpet spillet har å by på, nemlig en nesten fire timer lang tour de force.
Spillet har også et par andre små irritasjonsmomenter, og ved siden av småklønete kollisjonsfysikk var det kanskje de tilsynelatende endeløse politijaktene som irriterte aller mest.
Dette ødela derimot ikke særlig mye for helhetsinntrykket, og de få små manglene klarer ikke å ødelegge for det The Crew har skapt med sin digre, varierte verden, fabelaktige kjørefølelse og spennende billøp. Det er kanskje ingen revolusjon, men etter snart 30 timer med The Crew er jeg ikke redd for å påstå at dette er et av de beste bilspillene på flere år.
Har du lyst på flere gode bilspill med åpne verdener, er både Forza Horizon 2 og Burnout Paradise gode alternativer.
