Til tross for en årrekke med fartsfylte og spennende spillefilmer, har det lenge vært manko på storspill basert på det stadig voksende Marvel-universet. Ikke siden den spede begynnelsen av filmuniversets første fase, har det kommet typiske actionspill basert på Iron Man, Hulken og resten av den fargesprakende gjengen med superhelter.
Som for å bøte for dette, slår Square Enix og Crystal Dynamics nå på stortromma og lager like så godt et massivt Avengers-spill. Her får vi servert seks unike helter og en overraskende fornøyelig historie i et spill som til tider blir litt for mye av det gode.
Godhet er noe man gjør
Som forventet er ikke Marvel's Avengers direkte knyttet til noen av de eksisterende eventyrene fra Marvels kinofilmer, men forteller i stedet en ny fortelling om den titulære superheltgruppen. Spillet begynner idet kjeltringen Taskmaster skaper ugagn langs Golden Gate-broen i San Francisco, og det blir opp til de typiske helteskikkelsene å redde dagen.
Alt går likevel ikke helt som det skal, slik at vi etter en kort prolog spoler fem år fram i tid. Avengers er oppløst, supermennesker blir jaktet på og internert av et nytt teknologikonglomerat, og igjen sitter vi som ungjenta Kamala Khan. Hun har følgelig også fått superkrefter, og etter litt om og men blir det opp til henne å spore opp og gjenforene superheltene.
Hovedpersonene er omtrent de samme som i den første Avengers-filmen, med Iron Man, Hulken, Black Widow, Captain America og Thor i de viktigste rollene. Med på kjøpet får vi også den tidligere nevnte Kamala, også kjent som Ms. Marvel. Hun stiller ikke bare med armer og bein som kan vokse og strekke seg ved behov, men også en enorm ståpåvilje som gjør henne ideell for å drive historien framover.
Hun er historiens hjerte og sjel.
Kamala portretteres glimrende av unge lovende Sandra Saad, som sammen med det visuelle designet virkelig bringer figuren til live. Jeg kjøper nesten øyeblikkelig den smittende gleden Kamala viser i møte med heltene hun har lest om og sett opp til hele livet, og jeg lar meg tilsvarende rive med når hun må kjempe med nebb og klør for det hun tror på. Kamala er rett og slett en strålende figur som gir spillet hjerte og sjel det sårt trenger.
Dette sprer seg også videre til mange av de andre figurene og forholdene som får tid til å skinne i Marvel's Avengers, og jeg lar meg stadig overraske over hvor genuine og ekte mange av historiens viktigste øyeblikk fremstår. Eventyret er selvfølgelig ikke uten skrupler, deriblant en litt for brå avslutning og de typiske superheltklisjeene, men jeg liker likevel veldig mye av det Crystal Dynamics gjør med figurene i løpet av de 10-12 timene det tar å fullføre kampanjen.
Kor e alle helter hen?
I løpet av den tiden flakker man fram og tilbake på kloden for å finne ut hvor de forhenværende heltene skjuler seg, samtidig som man unngår klørne til de uortodokse slemmingene i AIM. Disse klørne kommer i mange former og fasonger, men er stort sett av det lettere robotiske slaget, og slik har det seg at man denger løs på android, droner og diverse dødelige drapsroboter i Utah, Sibir og et par andre steder rundt omkring i verden.
Oppdragene foregår i halvåpne soner som man kan løpe rundt i, men akkurat denne delen av spillet er ikke mye å skrive hjem om. Til det er omgivelsene altfor intetsigende, kjedelige og like hverandre, med flere seksjoner som er som klippet og limt fra andre steder i spillet. Her lukter det latmannsarbeid lang vei, noe som gjør at universet står som en stor kontrast til de ekstremt forseggjorte figurene.
De ulike superheltene får man sakte, men sikkert tilgang på i løpet av kampanjen, og hver av de seks medfølgende hovedpersonene har ganske ulike måter å kjempe på.
Kamala kan som sagt slå fra seg med armer og bein som kan vokse seg store ved behov, og er således litt som i samme gate som Hulken i den forstand at de denger løs på alt som rører seg med kaotisk iver. På motsatt side finner vi de mer taktiske slåsskjempene Black Widow og Iron Man, som legger større vekt på langdistansevåpen og presise håndgemeng, mens Captain America og Thor faller et sted midt imellom de to motpolene.
Hver og en har også en rekke unike egenskaper og ferdigheter som kan låses opp over tid: Hulken kan for eksempel lære seg å rive løs stadig større steinblokker fra omgivelsene sine; Thor vil etter hvert kunne aktivere Odins kraft oftere i løpet av basketakene; Captain America kan komme til å sparke skjoldet sitt for å angripe alle fiender i nærheten av seg; og Black Widow kan etter en stund slenge seg lenger med gripekroken sin.
Utover dette har også samtlige helter innebygde langdistansevåpen og en unik form for å kaste seg gjennom omgivelsene. Iron Man og Thor kan for eksempel fly, mens Hulken og Captain America kan hoppe på vegger og litt attåt – sistnevnte i rene Titanfall-stil.
Det er en omfattende og svært variert ansamling av krefter og evner, noe er med på å gjøre de forskjellige figurene svært ulike når man først kaster seg ut i kamp.
Selv koste jeg meg aller mest som Black Widow og Captain America, som begge har spillestiler som er mindre «beat 'em up» og mer Batman: Arkham Asylum. Ingen av figurene oppnår riktignok den samme fintfølelsen og eksplosive slagkraften som det man har i Rocksteadys Batman-spill – det er alltid litt upresist – men det fungerer stort sett godt.
Jo flere, jo bedre?
Spillet mister imidlertid enda mer finesse når man etter hvert får med seg flere figurer på laget. Marvel's Avengers er nemlig lagt opp som et spill som kan spilles med opptil tre andre spillere, og særlig når alle fire denger løs på de samme fiendene innenfor det samme området, blir det mye kaos. Dette ødelegger ikke bare for flyten i slåssingen, men går også tidvis utover det tekniske.
Dette er et svært og pent spill hvor det skjer mye til enhver tid, noe som av og til fører til at ytelsen på min stakkars alminnelige PlayStation 4 virkelig får kjørt seg. Det er ikke ekstremt forstyrrende, men en sjelden gang faller bildefrekvensen såpass lavt at det blir litt som å bevege seg i sakte film (helt til man får tynnet ut bølingen med fiender).
Det samme gjelder også hvis man spiller alene, for da er det datastyrte figurer som tar plassen til de andre spillerne. Den kunstige intelligensen er dessverre ikke mye å skryte av, der datafigurene veksler mellom å ikke vite hvor de skal gå, hvilke fiender de bør fokusere angrepene sine på og hvordan de kan hjelpe deg med å aktivere brytere, hacke datamaskiner og rive ned dører ved behov.
Likevel er flerspillerdelen solid, og har man gode bekjente å dele moroa med, ser jeg for meg at dette kan være et spill man kan komme til å kose seg med i lang tid framover.
Spillets fremtid
For det er nemlig det Marvel's Avengers ønsker å bli: Et levende spill hvor stadig tilførsel av nye figurer, ferske oppdrag, omgivelser og stadig bedre «loot» kan holde spillere engasjert i lang, lang tid framover. Og jeg ser definitivt at det finnes stort potensial her: Den grunnleggende spill-loopen, hvor man kaster seg ut på oppdrag, banker fiender, løser noen superenkle gåter og låser opp bedre utstyr og nye evner, er unektelig engasjerende.
Særlig spennende blir det å se hvordan utviklerne kommer til å løse de nye heltene som er på vei gratis til spillet.
Fra før av vet vi at Hawkeye, min personlige favoritt, kommer like etter lansering, mens det også har blitt annonsert at PlayStation-spillere skal få svinge seg rundt som Spider-Man tidlig neste år. Jeg har ingen som helst tvil om at dette vil være figurer det blir gøyalt å spille som, men skal dette virkelig være trekkplasteret utviklerne drømmer om, må vi også få servert nye, detaljerte historier underveis.
Det å sanke «loot» i Marvel's Avengers bare for «loot»-et skyld er nemlig ikke helt nok, all den tid dette er rene tallendringer som ikke henspeiler seg visuelt på figuren man spiller seg. Hva som skiller en av Black Widows skuddsikre vester fra den neste er da bare hvorvidt man får bedre forsvars- eller angrepsstyrke, og det er ikke særlig givende hvis man sammenligner spillet med de mest vellykkede «loot»-spillene på markedet.
En del av dette er antagelig det faktum at utviklerne i stedet vil selge kostymer og andre kosmetiske gjenstander. Selv om det er helt valgfritt å kjøpe disse godsakene, gir det meg likefremt en litt ekkel smak i munnen når det presenteres slik som her og tydelig har påvirket «loot»-systemet til en viss grad.
Konklusjon
Marvel's Avengers er et gigantisk spill som til tider kunne hatt godt av å tenke litt mindre. I forsøket på å være alt mulig på en og samme tid – deriblant en omfattende kampanje, «loot»-drevet flerspillermoro, sesongbasert kosmetikkbutikk og samarbeids-«beat 'em up» – kløner det mye til for seg selv underveis.
Det er for eksempel umulig å ikke legge merke til klipp-og-lim-holdningen som gjennomsyrer omgivelsene man utforsker, mens jeg stadig lar meg irritere over spillets smått kaotiske brukergrensesnitt, den litt upresise styringen, de tekniske blemmene og det intetsigende utstyret som ikke har noen visuell representasjon i spillet.
Storheten er imidlertid ikke bare i veien, for ved siden av å by på en genuint engasjerende og storslått historie, med åpenbart enorme produksjonsverdier, har Marvel's Avengers spennende innhold i lange baner.
Hver av de seks medfølgende figurene har alle interessante og unike egenskaper, og det er meget tilfredsstillende å låse opp og eksperimentere med de mange ulike kreftene etter hvert som man når nye nivåer. Dette, sammen med det grunnleggende solide kampsystemet gir spillet en flott «gameplay-loop» som gjør opplevelsen vel verdt å sjekke ut.
Potensialet for nytt og tiltalende gratisinnhold i tiden framover er også massivt, og hvis de kommende heltene alle har fascinerende historier å fortelle og spennende evner å benytte seg av, ser jeg ikke bort fra at Marvel's Avengers kan glede mange actionfrelste spillere i lang tid framover. Ellers er det jaggu ikke godt å si hvor lenge dette superhelteventyret kan vare.
Vil du ha flere spennende actionspill, kan vi trygt anbefale Astral Chain for Nintendo Switch-eiere og Resident Evil 3 for alle andre. For Marvel-interesserte med PlayStation VR, kan vi også legge inn et godt ord for Iron Man VR.
