Fraksjoner i fleng
Khitai er besatt av en hel drøss med nye fraksjoner, hvorav ti skal være tilgjengelige fra starten av og noen andre skal være skjulte. Disse byr på snertne belønninger om du spiller kortene dine riktig, men det forutsetter også at du er villig til å legge inn en innsats for å verne om deres interesser. Og vi loves at disse fraksjonene kan by på store mengder historieinnhold, spennende oppdrag og store mengder med substans som skal gi deg et tidsfordriv der du pløyer gjennom de nye spillområdene.
Noe av det mest sentrale disse fraksjonene kan by på er rustningesett, faktisk hele åtte stykker hver. Disse er delt inn i to primærsett, som igjen har fire ulike nivåer som man låser opp etter hvert som man opptjener lojalitet. Ikke bare er disse rustningene sannsynligvis blant de bedre man kan få tak i, de ser også sabla stilige ut. Vi fikk en liten gjennomgang av en rekke av de, og selv om det tilsynelatende var en hovedtyngde av tydelig samurai- og ninjainspirerte bekledninger så var de alle stilige som fy.
Gjennom andre oppdrag kan du også låse opp to helt nye dyrekompanjonger, henholdsvis ulver og tigre. Ved å utføre lange oppdragskjeder vil du omsider få deg et stadig mektigere kampdyr, og på ett tidspunkt blir du tvunget til å velge mellom å ha denne kruttønna som din følgesvenn eller å omskolere den etter hvert digre saken til et ridedyr. Disse to variantene av de fryktinngytende skapningene vil angivelig hver ha sine fordeler, og det er et fornøyelig trekk av Funcom å la spilleren ta et standpunkt selv, i tråd med hva som gagner figuren sin mest.
Kreative huler
Som de fleste med en viss erfaring med sjangeren vet, er det til syvende og sist det såkalte «end game» man ender opp med å investere mest tid i. Funcom, som veteraner i sjangeren, har selvsagt ikke oversett dette. Rise of The Godslayer byr på en mengde nye utfordrende huler og medfølgende sluttbosser, og vi fikk særlig et dypdykk i en av de, kalt Celestial Necropolis.
Her har utviklerne bestemt seg for å skyte andre utfordringer mot spilleren enn kun de tradisjonelle fiendene. Man møter nemlig på klynger med trykkbrytere med jevne mellomrom. Disse har billedlige inskripsjoner på overflaten, som refererer til ulike bevegelser og aktiviteter som spillfigurene kan utføre. Dette betyr for eksempel at tre gruppemedlemmer kan måtte danse, le en kaklende latter, sitte eller gjøre fornærmende håndgesturer samtidig.
Når man endelig knekker koden så aktiviteres ulike ting, for eksempel en bro over til neste del av spillområdet. Utfordringen ligger i at halve gruppen må stå på disse trykkbryterne og holde de aktivert for at de resterende medlemmene skal komme seg over. På den andre siden vanker selvsagt en rekke fiender sammen med tre nye brytere, som gjør at de første kan komme seg over. Dermed må man ikke bare finne ut hvordan man aktiverer bryterne, man må også gjøre en vurdering av hvilke gruppemedlemmer som kan klare de kampmessige brasene som venter.
Dette systemet videreføres også til sluttbosskampen vi får se, og dermed fungerer brorparten av hulen som et slags frampek og en introduksjon til hva man har i vente. Her må man utføre disse kommandoene i større skala og låse opp ulike faser av kampen.
Dette er knapt noen revolusjonering av hvordan slike huler som regel fungerer i disse spillene, men det ser virkelig ut til å være en frisk vinkling av den typiske varianten. Mange utviklere har en tendens til å gjøre disse hulene til rene maktkamper i form av at man alltid må drasse rundt på det beste utstyret eller til enhver tid optimalisere ferdighetsutvalget sitt slik at man kan stille rustet mot stadig større utfordringer. At Funcom har valgt å gi det hele en mer taktisk og kalkulert vri fortjener all honnør.
Konklusjon
Av erfaring vet jeg at det er vanskelig å gi noen god vurdering av tilleggsinnhold til massive onlinespill uten å selv investere et ikke ubetydelig antall timer i det, men her må man jobbe med det man har. Det jeg savnet mest med Age of Conan var innhold, innhold og atter innhold. Kampsystemet er fortsatt det beste i et slikt spill i mine øyne, oppdragene og historien holder jevnt over høy kvalitet og grafikken er førsteklasses.
Med denne utvidelsen har Funcom tydelig tatt til seg kritikk fra en rekke spillere som deler de samme tankene som meg, og resultatet er kanskje akkurat hva dette spillet trenger. Med en stort tilskudd av nye fraksjoner, spillområder og huler, samt en ny spillbar rase, er det egentlig en veldig tradisjonell MMO-utvidelse vi ser her. I så måte kan vel Age of Conans historie sies å være omvendt av andre spill i sjangeren, som gjerne begynner med et mangfold av disse elementene og ender opp med å implementere et mer effektivt kampsystem eller en ny grafikkmotor noen år etter utgivelse.
Jeg får tydelige World of Warcraft-vibber av Rise of The Godslayer, men det er på ingen som helst måte ment som en av disse banale, forutsigbare sammenligningene. Det ser bare ut som om Age of Conan endelig kan bli konkurransedyktig på innholdssiden, og det med en utvidelse som later til å by på taktiske utfordringer såvel som en nydelig og gjennomført asiatisk stil som ikke går på bekostning av Conan-essensen.
Age of Conan: Rise of The Godslayer kommer i salg i løpet av andre kvartal.
