Siden spillets annonsering i 2020 har det vært mye ståhei rundt Black Myth: Wukong. Naturlig nok, når man tar i betraktning hvordan spillet ble presentert den gang: med et vell av måter å spille på, tonnevis av rare skapninger å bli kjent med og fantastisk pen grafikk å bli lamslått av.
LES OGSÅ: Black Myth: Wukong er blant de vakreste spillene noensinne
Utrolig nok er alle disse aspektene fortsatt på plass i den endelige utgaven av spillet – Black Myth: Wukong er storslagent, merkelig og lekkert fra start til slutt. Og dessverre også litt sjelløst.
Apestreker med mytologisk snert
Spillet fungerer som en frittstående fortsettelse av det tradisjonelle kinesiske verket Journey to the West, og forteller om hvordan den myteomspunne apekrigeren Sun Wukong lider et massivt nederlag, splitter sjelen sin i seks like deler og fordufter fra jordens overflate.
Tiden går, og mange hundre år senere inntar man rollen som en tilsynelatende alminnelig ape som legger ut på leting etter nevnte Wukong. Figuren vi spiller som er til forveksling lik den mytologiske helten, og det tar ikke lang tid før skapningene man møter begynner å hviske og tiske om «den skjebnebestemte», «den utvalgte».
Hovedpersonen er en stum og stillferdig type, og det er da hovedsakelig figurene rundt oss som driver handlingen framover. Spillet har et bredt og interessant rollegalleri, men klarer likevel ikke å fortelle en veldig spennende historie. Det blir litt for oppstykket underveis, med sjelløse figurer og et tidvis helt usammenhengende plott.
Eventyrets seks kapitler fungerer som mer eller mindre frittstående fortellinger, hvor man i det ene øyeblikket lefler med edderkopp-prinsesser og grisebryllup, før man i det neste roter seg borti oksekonger og brannfarlig familiedrama – uten at jeg noensinne rekker å bry meg nevneverdig om det som skjer.
Dialogen er spesielt rotete, og jeg mistenker at mye av sjarmen har forsvunnet i oversettelsen fra kinesisk.
Fantastisk fin fantasy
Selve universet er likevel spennende å utforske, til dels takket være de seks kapitlene som alle er satt til forskjellige deler av et massivt fantasy-univers. Reisen går fra dunkle skoger og blåsbort-ørkener, til snødekte fjelltopper og underjordiske monsterkrypinn, og spillet er stort sett veldig, veldig pent.
Black Myth: Wukong så allerede sprekt ut da det ble vist fram for første gang, og har siden det egentlig bare blitt penere, spesielt etter overgangen til Unreal Engine 5.
Dette kommer aller best fram gjennom figurene: Ørkenen er for eksempel hjem for kjemperotter, steinmonstre og blodtørstige tigere, mens skogen er yngleplassen til slangemennesker og bandittulver.
Spillet er fylt til randen med disse underlige skapningene og enda noen til: mange tydelig basert på merkelig mytologi og mange så underlige at jeg har vanskelig for å beskrive dem med ord. Black Myth: Wukong fremstiller dem likevel med enorm selvtillit, og jeg lar meg regelmessig imponere og sjokkere over stadig nye, mer overnaturlige vesener.
Selvtilliten skyldes heller ikke bare det grafiske, men kommer også i form en dyptgående journal hvor strofer på rim, anekdoter og nøye detaljerte bakgrunnshistorier er en fryd å lese. Her kommer mytologien virkelig til sin rett, og det er spennende å koble fortellinger opp mot hverandre og oppdage sammenhenger mellom de unike skapningene.
Sjefsfiender på samlebånd?
Brorparten av skapningene man møter fungerer som fiender i spillet, og mange av disse er sjefsfiender. Det er faktisk en tilsynelatende uendelig mengde av dem, med i overkant av 90 små og store sammenstøt designet for å sette deg på prøve i løpet av de snaut 40 timene spillet varer.
Enkel matte tilsier at man dermed snubler over i overkant av to bosser i timen, og det er rett og slett litt i meste laget. Mye av det man møter er som sagt interessante skapninger med godt design, men enda noen fremstår også som litt pregløse, lagd mest for å fylle en unaturlig stor kvote.
Som et resultat varierer kampene ganske stort i både kvalitet og vanskelighetsgrad, fra omfattende dueller med flammende kjempebjørner, til ganske alminnelige bruduljer med sverdfektende makaker. Flere oppgjør er i overkant enkle, mens andre fiender fremstår som overdrevent sterke, med altfor mange helsepoeng.
Mangler det lille ekstra
I likhet med andre moderne actionspill, lærer man hver fiende bedre å kjenne jo flere ganger man slåss med den, men jeg føler aldri at jeg får hundre prosent taket på kampsystemet her.
Den utvalgte apekrigeren er for så vidt enkel å kontrollere, og jeg liker både den fantastisk animerte staven man slår med og den tidvis enorme slagkraften man har. Hovedpersonen kjemper med en frenetisk intensitet som skiller seg fra mye annet i sjangeren, men dette fører også til at ting føles litt for kaotiske for sitt eget beste.
Jeg savner den tydelige, metodiske tilnærmingen fra spill som Sekiro: Shadows Die Twice; Stellar Blade fra tidligere i år har mer forseggjorte og engasjerende komboer; mens det fremragende Lies of P har sjefsfiender som er mye mer minneverdige og givende å hamle opp med.
Til sammenligning «klikker» det aldri på samme måte i Black Myth: Wukong – jeg får riktignok flere spennende åpenbaringer underveis, og mange kamper er både storslagne og jevne, men jeg føler at det mangler det lille ekstra.
Om noe, er det kanskje den utstrakte bruken av magi som skiller spillet positivt ut i mengden. Som mulig arvtager av Wukong selv, stiller man selvfølgelig med mektige trylleformler, og flere av disse er med på å bryte opp de ellers litt typiske basketakene.
«Immobilize» lar deg for eksempel fryse fiender slik at du kan hamre løs på dem med endeløse kombinasjonsangrep, mens «A Pluck of Many» manifesterer kloner som kjemper sammen med deg på slagmarken.
Spillet har også et interessant ferdighetstre som følger med disse formlene. Jeg savner kanskje litt mer variasjon i både magi og måter å levle opp på, men opplevelsen tjener mye på å la spilleren fritt velge og vrake i oppgraderinger underveis på reisen.
Elefant-sjangeren i rommet
All den tid eventyret har et ganske annerledes tempo, vil jeg nødig stappe Black Myth: Wukong inn i den flyktige «soulslike»-sjangeren. Selv om det altså er en del likheter:
Helligdommer fungerer som spillets svar på leirbål, flere bosser krever mange forsøk, det er ingen mulighet til å justere vanskelighetsgrad underveis, og man fyller på helse ved hjelp av en mugge med magisk drikke.
Nivåene er også ganske likt utformet, med et mer eller mindre helt lineært utgangspunkt, hvorfra det kommer et par avstikkere som leder til små og store hemmeligheter. Tingene man snubler over her er alle interessante på hver sin måte, og spillet skal ha mye skryt for at det tør å gjemme ganske vesentlige verktøy bak obskure sideoppdrag og skjulte nivåer.
Å finne fram er imidlertid ikke alltid like lett: Som nevnt tidligere er omgivelsene svært lekre, men de er tidvis også så realistiske at det er vanskelig å vite helt hvor man skal.
Jeg merker at jeg ofte sliter med å skille hvilke overflater man kan gå på og hvilke man ikke kan gå på – den ene slake skråningen er liksom ganske lik den neste – og det hjelper på ingen måte at reisen er fylt til randen av gammeldagse, usynlige vegger.
Dette gjør enkelte nivåer til rene labyrinter å regne, og da blir utforskertrangen i større og større grad erstattet med irritasjon – særlig den ørtende gangen jeg ikke får lov til å gå et sted hvor apekrigeren helt tydelig kan gå. Det er rett og slett skikkelig dårlig nivådesign.
Konklusjon
Black Myth: Wukong er pent, fargerikt og herlig unikt, og det er vanskelig å ikke la seg imponere av de mange sære og uforklarlige skapningene man møter. Jeg formelig elsker spillets bruk av mytologi, dikt og anekdoter, og dette gjør nesten opp for den ellers litt klønete og sjelløse historien.
Figurene er som sagt pene å se på, men dialogen dem imellom og flyten på tvers av kapitlene er for dårlig til at dette er noe som vekker veldig mye engasjement.
Da er slåssingen langt mer givende, med solide animasjoner, slagkraftige angrep og mange unike oppgjør. Det blir riktignok litt i overkant mange sjefsfiender — også her mangler spillet det lille ekstra — men jeg lar meg likevel underholde stort sett hele tiden.
Utviklerne gjør lurt i å legge opp til en mer utstrakt bruk av magi, og et solid ferdighetstre byr på mye eksperimentering og variasjon i løpet av de snaut 40 timene spillet varer.
Ved reisens ende kjenner jeg imidlertid at jeg er ganske mett, spesielt på grunn av det tidvis svært slitsomme nivådesignet. I motsetning til andre spill i sjangeren, er nok ikke dette noe jeg kommer til å spille mer av med det første – selv om jeg vet at det er flere titalls hemmeligheter som fortsatt venter på meg i Black Myth: Wukongs endeløse kriker og kroker.
Black Myth: Wukong er tilgjengelig på PlayStation 5 (testet) og PC. En utgave til Xbox Series X/S er under utvikling.
