Det er vel ganske langt fra en underdrivelse å si at baseball er en liten sport her i Norge, og i Europa generelt. Derfor gidder ikke Sony å prøve seg på å slippe MLB-serien her i gården. Det er synd, for baseball er faktisk en dyp, interessant og underholdende idrett. Siden jeg stikker innom USA et par ganger i året, er det også obligatorisk å ta med seg siste utgave av nettopp MLB The Show, som er eksklusivt til Sonys konsoller. Versjonen for 2010 kom nettopp ut i Statene, og som en service til dere som elsker sport og spill serverer vi en aldri så liten importanmeldelse.
Mye å ta seg til
Som i de fleste moderne sportsspill er det en haug med moduser og alternativer i MLB 10 The Show. Her er det så mye å ta seg til at du nesten ikke trenger noe annet i sjangeren i løpet av et kalenderår. Du kan ta over som manager, spille treningskamper, bryne deg på rivaler online eller fyre opp et minispill eller to. Dessuten tilbyr geniale «The Road to the Show» deg å lage din egen spiller, og få ham opp fra Minor League til et av storlagene.
Valgene er mange. Likevel er det først og fremst det ordinære banespillet som er interessant, og det er en fryd å kunne kjøre i gang en hel sesong med sitt favorittlag – selv om det er tidkrevende, bare grunnserien består av minst 162 kamper!
Du kan selvsagt korte dette ned ved å simulere hele eller deler av kamper, samt skru ned antall omganger – men det blir bare ikke det samme. Du må ha alt autentisk om du skal få levert den fulle og hele opplevelsen. Det samme gjelder egentlig vanskelighetsgraden. Spillet er svært fleksibelt her, og innstillingene er mange. Det betyr at flere kan ta del i opplevelsen, men dette blir aldri et enkelt spill – uansett vanskelighetsgrad.
For de uinnvidde består en vanlig baseballkamp av ni omganger, der begge lag får muligheten til både å slå og kaste i hver av dem. Mentaliteten og strategien er markant forskjellig i det vi kan kalle angrep og forsvar. Det er så uhyre interessant at dette er like mye et herlig spill i strategi og psykologi som i ren fysisk styrke. Ja, småtjukke spillere er slett ikke unormalt i denne sporten. Det er først og fremst armkontroll og øye-hånd-koordinasjon som er viktig.
La oss starte med kastingen. Målet her er å få ut tre slagmenn, og omgangen er da over. Måten du gjør dette på er å kaste innenfor slagsonen (over platen, mellom albuene og knærne) uten at slagmannen slår eller treffer ballen. Samtidig bør din mottaker være i stand til å ta i mot kastet. Eventuelt kan du lure ham til å slå på kast som går utenfor sonen. Også dette gir en strike, og tre av disse betyr «god natt» for slagmannen. Det geniale er at slagmenn lærer seg kastere å kjenne etter hvert, og man kan faktisk gå i en felle om de samme kastene brukes for ofte.
Kasteren har nemlig opptil fem typer grunnkast, alle med ulike egenskaper og kvaliteter. Disse er rangert etter hvilke kasteren takler best, noe som vanligvis er en klassisk «fastball». Andre bruker skru for alt det er verdt, med kast som «curveball» og «sinker». Jobben din er å finne ut hvilke du kaster når, i samarbeid med mottakeren bak slagmannen – han er aktiv med å be om ulike typer kast fra deg, slik at du får en ledetråd på hva som lønner seg.
Presset køllemann
Hvis slagmannen har presset på seg bør du for eksempel kjøre en «curveball» utenfor sonen – sjansen er nemlig stor for at rivalen svinger til uansett. Som åpningskast kan den presise «fastball» brukes. Dette er kastet som er lettest å treffe godt på for slagmannen, men til gjengjeld er det slik at han ofte lar være å slå på første kast. Man vil nemlig sjekke ut hvordan kasteren tenker, og ikke sløse et slag på måfå. Det er også verdt å merke seg at kasteren får dårlig selvtillit om motgangen blir for stor, og da blir det langt vanskeligere å få til gode kast. Da kan er bytte være løsningen.
Når en slagmann slipper unna og kommer seg til første, andre eller tredje base, får du ekstra hodebry. Da må du nemlig ta hensyn til de som er ute på basene, samtidig som slagmannen må få din oppmerksomhet. Avhengig av baseplassering og hvor mange som er slått ut vil nemlig den solide kunstige intelligensen forsøke å stjele baser. Det vil si å løpe akkurat før du kaster, de venter altså ikke på å få se hva slags slag som kommer. Kasteren din kan ta høyde for dette ved å kaste til de ulike basene istedenfor mot kasteren, men hvis løperen timer det hele riktig risikerer du å tape løp.
Målet med hele greia er for øvrig å få så mange løpere inn til hjemmebasen som mulig. Det vil si at de må løpe helt rundt diamanten uten at utespillere tar på dem med ballen i hånden, eller står på basen med ballen før løperen kommer frem. Defensivt betyr det at du må være rask på labben når du først får tak i ballen ute i feltet, men også her er det utfordringer.
Aller først må du plassere gutta dine riktig i forhold til hvem som slår. Dette er ikke obligatorisk, men det kan lønne seg å kikke på hvordan feltarbeidet er med jevne mellomrom. Når en i feltet får tak i ballen bør du allerede ha bestemt deg hvordan du skal kaste. Igjen er valgene mange, realistiske og meget engasjerende. Hver base har sin egen knapp på kontrollen, det samme har en såkalt avskjæringsmann – han står som oftest midt mellom basene. Knappene må sitte i ryggmargen om du skal være i nærheten av å lykkes. Knoter du her er det fort gjort å havne i bakleksa. Slike utfordringer og konsentrasjonsoppgaver gjør spillet ekstra nervepirrende og spennende.
Det hele blir enda mer avansert når man tenker på at hver eneste spiller er forskjellig. Dermed må du ta høyde for det når du bestemmer deg for hvilket kast du bruker inn mot basene. Du kan lade kastet før du får ballen, men da har enkelte spillere en større risiko for å miste ballen. Dessuten kan du kaste svakt og presist eller hardt og litt mindre presist mot basene fra feltet. Avhengig av spilleren vil disse valgene gi ulike resultater, og jeg liker at man belønnes for å virkelig sette seg inn i sitt utvalgte lag.
