Spider-Man har hatt en noe brokete reise gjennom spillhistorien, og etter suksessen med det revolusjonerende Spider-Man 2 fra 2004 tok det hele 14 år før vi fikk et skikkelig godt åpen verden-spill med superhelten i hovedrollen. Da slo til gjengjeld utviklerne i Insomniac Games virkelig på stortromma, og Marvel's Spider-Man fra 2018 står som et av mine personlige favorittspill fra det året.
Jeg er foreløpig usikker på om det samme gjelder for Marvel's Spider-Man 2. Spillet er for all del velskodd, med enormt god flyt og mye spennende innhold, men det er et par ting som hindrer det fra å fenge fullt så mye som forgjengeren.
LES OGSÅ: Vårt tilbakeblikk på 2004-spillet Spider-Man 2 »
Grand Theft Spider-Man
Marvel's Spider-Man 2 plukker opp tråden et snaut år etter handlingen i Miles Morales' sidesprang fra 2020, og lar deg styre begge de nye superheltene i New York City.
Peter Parker er den mer erfarne utgaven av seg selv: Han tåler tilsynelatende mer juling, har allerede vært sammen med Mary Jane Watson i flere år og har god kjennskap til de mange superskurkene som flakker rundt om i byen. Miles Morales har også sine ting å stri med, men skiller seg fra sin makker ved at han er en lettere og mer troskyldig superhelt ved starten av sin karriere.
Spillet gjør en solid jobb med å presentere hovedpersonene som uavhengige, adskilte figurer, og mange av spillets beste øyeblikk oppstår i samspillet mellom de to.
I likhet med Grand Theft Auto V, kan man fritt bytte mellom Peter og Miles når som helst, med unntak av historieoppdrag og enkelte sidespor som er låst til en spesifikk figur. Jeg må innrømme at jeg ikke benyttet meg av det manuelle byttet veldig ofte, da spillet elegant gir de to omtrent like mye spilletid.
Man er Peter i et par timer, hvor man lærer mer om hva som har skjedd med Harry og løser klimagåten med droner, før man helt naturlig tilbringer et par oppdrag i skoene til Miles mens han leter etter museumsgjenstander og må spore opp Black Cat.
Katalysatoren for det meste som skjer i spillet er ankomsten til Kraven the Hunter. Han har fått nyss om at det plutselig er flust av supermennesker og New York City, og velger dette som sine neste jaktmarker. Figuren hans er blant de mest interessante i spillet, og han har en fryktinngytende, voldsom tilstedeværelse de gangene han er på skjermen.
Raskere enn lynet
Marvel's Spider-Man 2 er langt, og det skjer mye spennende underveis. Spillet ivaretar den samme gode flyten fra forgjengeren slik at man fort kan bli sittende i fire-fem timer i strekk mens man kastes fram og tilbake mellom historieoppdrag, oppdagelsesferd, samleobjekter og sidesprang.
Styringen er nok en gang upåklagelig, med fysikkbasert svinging hvor man dreier som en pendel rundt skyskrapere og heisekraner, dykker ned til gateplan og løper langs reklameplakater. Om jeg skal bruke ett ord for å beskrive bevegelsene i spillet, må det være «uanstrengt» – man skyter ut spindelvev med høyre skulderknapp, hopper videre med «X» og bygger hele tiden opp mer og mer fart.
Og hvis du trodde det forrige spillet var fartsfylt, må du nesten bare tro om igjen: Det er nærmest ingenting sammenlignet med de hastighetene og den fremdriften man oppnår i løpet av Marvel's Spider-Man 2, og de nye glidevingene skal ha mye av æren for dette.
En av de virkelig store nyhetene i spillet er muligheten til å slå ut et par vinger fra drakten din omtrent når det måtte passe. Disse lar deg sveve grasiøst gjennom storbyen – det er til forveksling likt spill som Just Cause 4, bare med enormt mye større hastighet. Man tar som sagt vare på all fremdrift man får mens man svinger seg gatelangs, og i tillegg har utviklerne disket opp med et par nye evner og verktøy som gjør det enda lettere å ta seg fram.
Blant de jeg liker aller best er muligheten til å dykke fra store høyder og snurre en full vertikal bue rundt en bygning; hvis man sparker fra til riktig tid, vil man formelig skyte av gårde som en rakett. Hendige utskytningsramper er også plassert rundt omkring i byen, og naturlige vindtunneler gir deg masse ekstra fart, spesielt når man skal krysse store vannmasser.
Ikke akkurat Mortal Kombat
Og det gjør man faktisk en del av i løpet av spillets gang. New York City har nemlig blitt markant større siden sist, og både Queens og Brooklyn er med på å gjøre byen større og enda mer variert enn sist. Særlig Queens skiller seg ut, med sine relativt små hus og en horde av nydelige, grønne trær.
Verdenen ellers er også svært fargerik, og det er kanskje her overgangen fra PlayStation 4 kommer tydeligst til syne.
I det store og det hele er det svært lite å ta spillet for rent teknisk – både animasjoner og lysbruk er helt i toppsjiktet – men av og til stusser jeg på et par av ansiktsmodellene. Særlig Peter, Mary Jane og Rio Morales fremstår litt enkle i sin fremtoning noen ganger, som om det mangler et lag med detaljer i både mimikken og huden deres.
Det kan være at jeg har blitt bortskjemt av de aldeles nydelige figurene i Mortal Kombat 1, men man skulle likevel tro at et eksklusivt, Sony-finansiert PlayStation 5-spill hadde truffet bedre her.
Dette påvirker også litt hvordan de mer jordnære sekvensene utspiller seg. I likhet med originalspillet er det flere ganger i løpet av spillet hvor man må traske rundt til fots som Peter og Miles, og dette er fortsatt ganske kjedelig.
Da er Mary Jane langt mer interessant å kontrollere denne gangen, med betydelig mer avansert sniking, artige avledningsmanøvre og pratsomme fiender det er gøy å ta rotta på.
Venom-fanten i rommet
Ellers går mye av tiden til å avverge forbrytelser og jule opp kjeltringer, og slåssingen er sedvanlig god. Det hele fungerer stadig som en heseblesende tolkning av Arkham-spillene, hvor slag, spark og unnamanøvre utfylles av spindelvev, duppeditter og luftakrobatikk.
Også her føles Marvel's Spider-Man 2 som et steg i en raskere og mer eksplosiv retning, og mange av kampene føles som en dødelig dans hvor man kaster en klynge fiender til værs, stuper i retning en bølle med maskingevær, klebrer en hissig jeger til en lyktestolpe og avslutter det hele med et velplassert nådestøt.
Det er presist og engasjerende, og også her føles de to edderkoppene ulike hverandre. Miles er som sagt mindre og lettere enn Peter, og har i tillegg evner som lar ham angripe fiender med strøm og bli usynlig. Sistnevnte blir dessverre aldri fryktelig relevant – med unntak av en håndfull ålreite snikesekvenser – men strømangrepene er blant de mest tilfredsstillende i hele spillet.
Peter får etter hvert sin helt egen spillestil takket være en mørk ny kraftkilde som skaper hodebry for alle involverte.
Allerede fra spillets første trailer har Sony avslørt at Venom spiller en rolle i Marvel's Spider-Man 2, og denne viser seg etter hvert å være ganske viktig. Jeg liker figuren godt, men føler likevel at han står for noen av de svakeste delene av spillet. Mye av dette – hvor figurer kjemper mot sine indre demoner – har jeg sett altfor mange ganger tidligere, og tempoet lider en del av dette i en ganske masete siste akt.
Her erstattes herlig utforskning og sniking med flere og flere lange slåsskamper, og spesielt sjefsfiendene kunne godt vært enda mer varierte. Jeg merker rett og slett at jeg blir litt nummen av alt som foregår på skjermen, med figurer som skriker selvfølgeligheter til hverandre og inntar stadig nye, mer avanserte faser.
Det blir rett og slett for mye av det gode, og det er dessverre ingenting i dette spillet som kommer i nærheten av de monumentale, emosjonelle øyeblikkene fra eneren: det dypt personlige oppgjøret med Doctor Octopus, håpløsheten i møte med viruset som truet byen og sorgen over tante May. I stedet kjenner jeg bare på en viss likegyldighet mot slutten av eventyret.
Dette løsner heldigvis når verdenen åpner seg mer opp igjen, og etter rulleteksten har jeg brukt masse tid på å leke meg i New York City. For akkurat her – når det kommer til frihetsfølelse, flyt og fart – er spillet uslåelig.
Konklusjon
Marvel's Spider-Man 2 er et stort og fengslende eventyr med ekstremt god flyt. Med styring og fysikk som er nummeret inntil perfekt, svinger man gjennom storbyen som om man aldri skulle gjort annet, og de mange nyhetene – spesielt de fenomenale glidevingene – gjør underverker for fartsfølelsen. Det går altså så himla fort noen ganger, og det er derfor en ren fryd å bare være i dette universet.
Det skader heller ikke at New York City er betydelig større og mer levende enn sist, og rent teknisk er det lite å ta spillet på. Dette er da med unntak av en par av ansiktene i spillet, som fremstår som merkelig udetaljerte deler av tiden.
Selve figurene er fortsatt godt skrevet, og stemmeskuespill og dialog fungerer omtrent like bra som for fem år siden. Også denne gangen er det en del selvfølgeligheter og floskler som må til for at alt skal gå i hop, men akkurat det kan jeg leve med.
Da er det vanskeligere å tolerere de mer masete delene av spillet. Det er umulig å ikke legge merke til at regien er hakket dårligere her enn i forgjengeren, og det gjelder spesielt for en langdryg siste akt som har altfor mange lange slåsskamper.
Utenom dette storkoser jeg meg likevel nesten hele tiden, og jeg har fortsatt mye deilig innhold å leke meg med nå som jeg er ferdig med spillets historie. Marvel's Spider-Man 2 når kanskje ikke helt opp til 2018-spillet, men det er det til gjengjeld svært få spill som gjør.
Marvel's Spider-Man 2 slippes på PlayStation 5 20. oktober. Spillet er oversatt til norsk. For å oppleve den norske versjonen må man velge å ha norsk systemspråk på PlayStation 5. Da vil det skje automatisk.
