I spill må naturen som regel finne seg i å være i bakgrunnen. Det er pene kulisser helten passerer mens han eller hun slår ihjel fiender på vei til heder, ære og rulletekst.
Utviklerne i amerikanske indiePub snur derimot på rollene og setter moder jord i sentrum. Storm er et eventyr ribbet for figurer, plott og historie, og hvor de eneste lovene man må følge er naturens.
Vær en værgud
Målet i samtlige av Storm sine 49 plattformbrett er like enkelt som det er naturlig. Ved hjelp av fysikken og moder jords egen verktøykasse skal man føre et lite frø gjennom naturen til det lander i fruktbar mark. I det rette jordsmonnet kan nemlig frøet vokse seg til et stort og frodig tre som skaper nye frø klare til å fortsette ferden videre. Livets sirkel, som gamle Mufasa preket så mye om.
indiePub har tegnet brettene sine med en enkel, men småvakker penn, lett krydret med dempede farger som ikke skriker etter oppmerksomhet. I det hele tatt er Storm et ganske behagelig spill, spesielt de første timene, og utviklerne burde kanskje vurdert et navneskifte til noe roligere.
Som vi alle har lært i naturfagstimene spres frø først og fremst ved hjelp av vinden og vannet. I Storm får man i tillegg leke med en rekke andre naturkrefter, og som plattformspill flest starter man med én evne før man gradvis får tilgang til nye. Etterhvert snør, regner og lyner det på din kommando.
Naturen spiller heller ikke alltid på lag. Bratte bakker, dype avgrunner, brennende busker og steiner som blokkerer veien gjør livet surt for et emigrerende frø. Derfor må man være kreativ, og finne ut hvordan naturkreftene og fysikken kan spille på lag.
For alle utfordringer har en løsning. Vinden kan dytte frøet oppover krasse motbakker. Et velplassert lynnedslag kan sprenge kampesteinene i småbiter. Regnskyll kan slukke en ilter gressbrann.
Storm er altså en liten vri på plattformsjangeren. Det handler ikke om å styre noe levende, men derimot å påvirke et objekt med ytre krefter. En kreativ idé fri for menneskelig innblanding, og selv om man sjeldent jubler av ekstase i løpet av spillets fem timer, er det absolutt godt å la hjernen prøve seg på noe føles litt unikt.
Vinteren kommer
Etter å ha lekt med naturkreftene i spillets første timer, blir Storm sine begrensninger tydeligere og tydeligere. For hvis det finnes en rangstige for værguder slapper vår av på det nederste trinnet. Antall tilgjengelige vindkast og regnskyll styres til enhver tid av spillet, så her får man aldri lov til å virkelig leke med naturkreftene.
Det er dessuten altfor klaustrofobisk i de trange brettene og det finnes stort sett bare én riktig vei frem til målet. Selv om årstidene skifter er hindringene ofte de samme hullene, trestokkene og kampesteinene. I det hele tatt kunne litt mer frihet med frørullingen gjort underverker.
Naturen kan også være en uregjerlig liten rakker. Innimellom veit man hvor frøet skal og hva man må gjøre for å få det dit, men likevel får man det ikke bare til.
For eksempel kan frøet flyte langs vannkanten som en slapp badeturist. På andre siden av dammen er det tørt land. Greit nok, tenker man, her er det bare å sende en sval bris østover. Men når bølgene vil noe, tyngdekraften noe annet og vinden av en eller annen grunn blåser i feil retning blir plutselig de enkleste manøvere rene Kon Tiki-ekspedisjonen.
Brettene handler derfor litt for ofte om timing fremfor logikk, noe som passer langt bedre i spill hvor man faktisk kontrollerer noe levende - som en tjukk rørlegger. Spesielt vrient blir det når man får tak i tornadoen, en villbass som sjelden gidder å følge ordrene dine men som man likevel er helt avhengig av.
Når tornadoen løper løpsk - eller man blir litt for glad i å leke torden-Tor - kan det hende at man knuser noe man egentlig ikke burde knust. Slik er gamet. Men istedenfor å informere deg om at du har gjort en uopprettelig skade holder spillet helt kjeft, og lar deg kaste bort masse tid på å knekke en gåte som det ikke lenger er fysisk mulig å løse.
Når alle disse små irritasjonsmomentene hoper seg opp er plutselig ikke spillet så avslappende lengre - selv om det flytende New Age-soundtracket vil ha deg til å føle noe annet. Riktignok er Storm stort sett et ålreit spill, men etter de første 20 brettene blir tålmodigheten satt litt for ofte på prøve.
I tillegg til hovedeventyret finnes det to andre moduser som egentlig er akkurat det samme spillet med noen ørsmå justeringer. I «Challenge» er det lagt til en klokke og i «Spirit» må man av en eller annen grunn også rulle gjennom noe magisk støv. Ikke spesielt spennende, altså.
Konklusjon
Mer natur, mindre vold. Joda, det er kanskje tatt rett fra munnen til en gammel hippie, men spill er faktisk det perfekte mediet til å utforske hva slags forbløffende triks moder jord har å by på. Jeg venter spent på hva kreative utviklere kan finne på med en gang de forstår potensialet som ligger i naturkreftene.
I mellomtiden kan man ta en titt på Storm. Det en liten kreativ plattformer som plasserer et frø i handlingens sentrum og lar deg føre det fremover med vinden, vannet og lynets kraft. indiePub har plantet en god og trivelig idé, men som dessverre ikke blomstrer helt ut.
Det er nemlig lett å irritere seg over begrenset frihet, upresise naturkrefter og den generelle mangelen på kontroll. Brettene og utfordringene blir fort veldig like, og spillet kunne anstrengt seg mer for å lage flere fysikkbaserte utfordringer. Likevel har Storm noe helt eget ved seg som gjør det verdt å sjekke ut, spesielt hvis man er smålei de mer tradisjonelle plattformspillene.
Storm er i salg for Xbox 360 (testet), PlayStation 3 og Windows. Spillet kommer også til iOS i løpet av sommeren.
