Det er interessante tider for av oss som liker romspill. Jeg kan knapt huske sist gang det har vært like mange spennende prosjekter på vei, men samtidig trenger vi ikke gå lenger tilbake enn til katastrofelanseringen av X Rebirth for å minnes om at det er skummelt lett å tråkke feil når ambisjonsnivået er høyt – slik det ofte er i åpen verden-spill satt til verdensrommet.
Starpoint Gemini 2 gjentar heldigvis ikke feilene til X Rebirth. Eller, rettere sagt, det gjentar bare ganske få av dem. Det er et langt mer solid og underholdende spill enn Egosofts rom-epos var ved lansering, men det har sine skavanker som kan legge en liten demper på opplevelsen.
Fra romjypling til romhelt
Vi starter imidlertid med det grunnleggende. Starpoint Gemini 2 slipper deg løs i et stort og åpent solsystem. Spillmiljøet er ikke delt inn i små, separate systemer, slik vi ofte ser i sjangeren, men er i stedet et sømløst område hvor alt henger sammen og du kan fly fra den ene enden til den andre uten en eneste lasteskjerm. Det tar riktignok veldig lang tid om du skulle velge akkurat den løsningen, men heldigvis finnes det snarveier som korter ned på turene. Men i likhet med de fleste andre moderne romspill er spillets lille bit av verdensrommet forenklet på den måten at alt i praksis ligger på et todimensjonalt plan.
Starpoint Gemini 2 gir deg stor frihet til å gjøre hva du vil. Du starter med et greit lite skip, som kan huse en passelig mengde last og litt for få våpensystemer. Så kan du prøve å tjene penger ved å for eksempel utføre ulike oppdrag, kjøpe billige varer i én ende av universet og selge dem dyrt i en annen eller sprenge asteroider for å få tilgang til verdifulle mineraler.
Du kan også angripe andre skip, enten de er pirater eller lovlydige handelsreisende, og enten borde dem eller sprenge dem i fillebiter slik at du kan plukke opp det de hadde i lasterommene sine. Velger du førstnevnte kan du taue dem til nærmeste romstasjon og selge dem, eller sette dem i «garasjen» om du liker dem. Slik oppførsel får selvsagt konsekvenser, og hvis du angriper fredelige handelsreisende kan du snart se frem til å bli jaktet på i siviliserte territorier.
Ikke noen simulator
Starpoint Gemini 2 skiller seg imidlertid fra spill som X-serien, Elite og Star Citizen på ett viktig område. Det er nemlig mer et slags actionrollespill satt til verdensrommet enn en simulator. Du ser handlingen fra et punkt på utsiden av skipet ditt, og siden alle våpnene er plassert på dreibare kanontårn sikter du uavhengig av hvor nesa peker. I kamp kan du også få datamaskinen til å sikte for deg. Samtidig kan du aktivere spesialegenskaper og ulike typer ekstrautstyr omtrent som i Diablo eller et MMO-spill – det er neppe en tilfeldighet at enkelte beskriver dette spillet som en «offline»-utgave av Eve Online. Underveis får du erfaring som du kan bruke til å låse opp nye egenskaper, samt muligheten til å bruke større skip.
Hvis det er viktig for deg å få sitte i en autentisk cockpit og se handlingen fra pilotens synsvinkel er altså ikke dette spillet for deg. Hvis du derimot er mer interessert i det åpne konseptet, og like gjerne spiller Space Rangers 2 som Elite, bør du lese videre.
Det alle spillene jeg har nevnt så langt har til felles, utover at de faktisk foregår i verdensrommet, er at du starter med to tomme hender (og, riktignok, et romskip) og derfra arbeider deg opp og frem ved hjelp av de metodene du selv føler er interessante. Det er dette som gjør dem så vanedannende, og strengt tatt er det akkurat samme konseptet som vi finner i mer jordnære spill som Mount & Blade og Sid Meier's Pirates. Spill som gir oss friheten til å skape vår egen suksess, og underholdende måter å gjøre det på, er spennende nærmest uansett hva de faktisk dreier seg om.
Stor frihet
Starpoint Gemini 2 lykkes i utgangspunktet godt på dette området. Du står fritt til å velge mange ulike strategier, og de grunnleggende elementene – som å slåss, å drive handel og å oppgradere romskipet ditt – fungerer på en god måte. Kampene byr på mange taktiske muligheter, spesielt når du kommer litt ut i spillet og får et større skip og muligheten til å leie inn andre skip til å følge deg i slag, og handelssystemet er såpass intrikat at det er mulig å gjøre gode penger hvis du for eksempel følger litt med på nyhetsloggen i spillet. Det er også gøy å installere oppgraderinger til romskipet, etter som de fleste av dem resulterer i forbedringer eller endringer man merker raskt.
I kamp kan du også overføre kraft mellom motorene, våpnene og skjoldsystemene, avhengig av hva situasjonen krever. Det er heller ikke helt irrelevant hvordan du navigerer – et kanontårn plassert i fronten av skipet kan ikke skyte på ting bak, for eksempel, så det lønner seg å manøvrere skipet på en slik måte at de beste våpnene dine får fri sikt til fiendene du prøver å drepe.
Spillet har rikelig med ulike våpensystemer, som igjen kan oppgraderes på ulike måter. De kommer i to forskjellige utgaver – lette og tunge – og tunge våpen har begrenset ammunisjon men gjør betydelig mer skade. Ellers er det mye annet å sjonglere, slik som å vurdere om du vil ha et våpen med en rask skytehastighet eller ett som gjør mer skade per skudd, og om energibruken til et godt våpen kan forsvares. Andre systemer på skipet ditt er ikke like varierte, men også disse har rikelig med oppgraderingsmuligheter slik at du kan skreddersy skipet ditt.
Den store variasjonen mangler
Samtidig føler jeg at spillet mangler litt variasjon. Det har en håndfull ulike typer oppdrag – som å drepe ett eller flere skip, beskytte ett eller flere skip eller frakte noen fra ett punkt til et annet – og de ulike oppdragene innenfor hver kategori så godt som identiske. Det eneste som varierer er trusselbildet, og det er det til gjengjeld vanskelig å få god informasjon om før man velger å godta et oppdrag. Det eneste spillet gir deg er hvilket nivå det anbefaler at figuren din bør være for å godta et oppdrag, uten at det alltid er like mye hjelp i akkurat det. To tilsynelatende like oppdrag markert med samme figurnivå kan ha svært ulik vanskelighetsgrad i praksis.
Kampanjeoppdragene, som du kan velge å følge om du vil det, er mer varierte og inkluderer også skriptede sekvenser som byr på utfordringer du generelt ikke får ellers i spillet. Men her er det store kvalitetsforskjeller fra oppdrag til oppdrag, og noen er fortsatt preget av åpenbare feil – slik som at allierte skip nekter å angripe målene deres og du må gjøre alt på egenhånd. Selve handlingen er heller ikke særlig interessant, og det virker som spillet antar at du har full kontroll på hendelsene i forgjengeren.
Resultatet er at jeg sliter litt med motivasjonen etter å ha spilt en stund. Det er gøy å bli stadig mektigere og rikere, men gradvis begynner jeg å lure på hvorfor jeg gjør det. Kampanjen er ikke spesielt moro å følge, og jeg har ikke oppdaget noen andre spennende langsiktige mål å spille mot. I X-spillene kunne man, før Rebirth i alle fall, bruke det man tjente på å bygge seg opp et personlig imperium, og i Space Rangers-spillene har man langt mer dynamikk i måten verden oppfører seg på, og mengder av skreddersydd innhold man kan oppdage. Jeg ser ikke noe tilsvarende her.
Mye moro likevel
Dette betyr for all del ikke at spillet slutter å underholde. Når jeg først setter meg ned med det blir jeg gjerne sittende en stund, og selv om jeg føler det mangler skikkelige, langsiktige mål er det alltid tilfredsstillende å tjene nok til å få penger til å kjøpe et bedre romskip enn det man har, fylle på med heftige våpen og stikke ut i rommet for å hevne seg på fiender som tidligere var dødelige. På kort sikt er det alltid noe nytt man kan oppnå, enten det er en forbedringer til ulike systemer på romskipet eller muligheten til å oppgradere figuregenskapene dine.
Underveis får man også nye muligheter, ved at ting som tidligere har kostet for mye eller vært upraktiske blir lettere tilgjengelig. I starten er det for eksempel vanskelig å borde andre skip, fordi du kun kan ha plass til en begrenset mengde soldater. Om du kjøper et nytt skip med større soldatkapasitet får du med andre ord tilgang på en ny og svært lukrativ måte å tjene penger på.
Starpoint Gemini 2 ser ganske flott ut, med massevis av visuelle effekter som støvskyer og så videre. Det er pent, om ikke helt på nivå med beta-utgavene kommende Elite: Dangerous, og det mangler i tillegg den imponerende skalaen vi finner i X-spillene. Spillet er imidlertid overraskende krevende, og selv måtte jeg skru kraftig ned på grafikkmulighetene for at det skulle kjøre glatt. Ytelsen blir også gradvis dårligere når jeg spiller det, med små «lastepauser» som blir både lengre og hyppigere ettersom tiden går. På dette området har spillet blitt noe bedre etter en oppdatering som ble sluppet nylig, men jeg kan ikke friskmelde det helt enda. På lydsiden leverer spillet variabel innsats. Skuespillet er middelmådig og tidvis direkte dårlig, men lydeffektene er bedre og musikken er skikkelig flott.
Konklusjon
Starpoint Gemini 2 er et underholdende åpen verden-spill satt til verdensrommet. Det byr på massevis av frihet og tilfredsstillende måter å tjene penger og erfaring på, og et sømløst univers der man kan reise hvor man vil uten en eneste lasteskjerm. Sjangermessig har det mer til felles med actionrollespill enn romsimulatorer, men du må tenke på både posisjonering og taktikk under slagene.
Ulempene er at spillet kan fremstå som litt ensformig i lengden. Universet er åpent og fullt av muligheter, men også litt mekanisk og kjedelig. Oppdragene er underholdende, men mangler variasjon. Kampanjen er ikke spesielt god, med oppdrag av variabel kvalitet og dårlig historiefortelling. Samtidig mangler spillet interessante ting å jobbe mot i et langsiktig perspektiv.
Det hindrer meg likevel ikke i å ha det moro med Starpoint Gemini 2, og jeg tror neppe jeg blir den eneste som kan finne på å bruke time etter time på å farte rundt i spillets univers på jakt etter muligheter. Det er langt fra det mest ambisiøse spillet i sjangeren, men det byr på mye solid moro.
Er du ute etter nok et actionrollespill satt til verdensrommet, kan kanskje «HD-utgaven» av Space Rangers 2 være noe du bør teste.
