Når jeg anmelder spill har jeg en tendens til å teste grenser. Gjøre ting som er helt feil og se hva som skjer. Virtuell virkelighet snur den tankegangen på hodet.
Det er et eller annet bak i hjernen som skriker når jeg prøver på noe jeg ellers aldri ville gjort i virkeligheten. Stikke hånden inn i et bål. Lene meg litt for langt over kanten av et stup. La være å stenge porten når monstrene kommer stadig nærmere.
Foregår VR-spillet i ekle omgivelser med stemning så tykk som julegrøt blir alt selvfølgelig bare verre, og det er nettopp en sånn opplevelse som venter i Metro Awakening. I hvert fall en stund.
Til å bli klam av
Med PlayStation VR2-brillene tredd nedover øynene, tar jeg mine første steg inn i Dimitry Glukhovskys titulære t-banenettverk. Metro-verdenen – dels fristed og dels fengsel for de overlevende etter en atomkrig – presser seg på fra alle kanter, og selv i trygge områder kan man aldri slappe helt av.
Settingen er perfekt for VR, og Metro Awakening er på sitt desidert beste når det gir deg en sjanse til å kjenne på skrekken. Her snakker vi fæle lyder, bevegelser som stadig vekk er akkurat utenfor synsfeltet og et lydspor som bygger så herlig opp under det hele.
Nervene står i høyspenn. Første gang jeg grep etter pistolen og i stedet trakk frem en edderkopp som tydeligvis hadde sittet på benet mitt var det bare så vidt jeg klarte å holde på kontrollerne. Godt det følger med stropper.
Ved flere anledninger tok jeg av meg brillene og oppdaget at jeg faktisk var blitt andpusten der jeg sto midt på stuegulvet. Jeg var liksom ikke forberedt på en treningsøkt, men sånn er det når man får leve livet til en Metro-innbygger på så kloss hold som overhodet mulig.
Tidvis litt for mye stress
Kroppen får riktignok rørt seg en del. Det skjer gjennom ting som å plukke opp gjenstander, lade våpen og hente frem ting fra ryggsekken. Spesielt sistnevnte – der man griper mot skulderen med venstre hånd – går igjen i det uendelige, oftest for å sveive i gang batteriet på lommelykta som alltid ryker til feil tid.
Styringen sitter godt, der man velger mellom fri bevegelse eller forflytting fra sted til sted med stikka på venstre hånd. Håndgestikuleringene er også naturlige og i utgangspunktet enkle å sette seg inn i. I spillets mest stressende øyeblikk ble det imidlertid litt kløning.
Brått skal man ta ladegrep på geværet, bare for å oppdage at det er tomt for ammunisjon. Så må man frem med ryggsekken – nei, ikke på venstre skulder, men på høyre – for å bytte våpen. Hagla må selvfølgelig også lades om, samtidig som jeg helst skal flytte på meg for å holde sultne beist på avstand.
Det går stort sett med nød og neppe. De gangene det ikke går blir imidlertid raskt frustrerende, og når Metro Awakening etter hvert kaster deg ut i actionsekvens etter actionsekvens er det lett å gå lei.
Mye å leke seg med
Den ørtende gangen jeg sendes ut på togtur med påmontert maskingevær og en haug nosalis-udyr til selskap, kjenner jeg at jeg lengter tilbake til Metro Awakenings første timer.
Opplæringen av systemer og innføringen i verdenen er flott. Jeg lærer å være gjerrig på bruk av ammunisjon, snike meg innpå fiender bakfra for å svimeslå dem og finne frem gassmaska når geigertelleren på klokka begynner å rope. Ting som den gjengse Metro-spiller bør være vant med.
Mest av alt liker jeg de mange elementene spillet ikke forteller deg om.
Løper du mye rundt med gassmaska på, blir den skikkelig duggete. Du kan vente til det går over, eller så kan du – som jeg oppdaget et stykke ut i spillet – tørke den med hånda. Dører er ofte litt knotete å åpne mens du bærer på et av spillets større skytevåpen. I stedet for å faktisk ta i dørhåndtaket, kan du bare trykke det ned og dytte opp døren med selve våpenet.
Metro Awakening leker seg flott med de mange konseptene som muliggjøres i VR. Selv om jeg fortsatt vegrer meg for å tøye grensene i denne verdenen altfor langt – jeg har jo ikke lyst til å dø, selv om det bare er på liksom – byr spillet på nok av muligheter til å utforske, teste og finne ut av hva som er mulig.
Mindre spenning, mer action
Etter hvert som du lærer mer, begynner spillet dessverre å miste retningssansen. Det går ikke lenger å snike seg usett forbi alle fiendene. Menneskene du slåss mot begynner å gå med hjelm, så du ikke kan slå dem ned.
På ett tidspunkt, sent i spillet, ble gleden stor da jeg fant en pistol med lyddemper. Fiendene som ventet i det neste rommet var imidlertid posisjonert slik at jeg ikke kunne skyte én uten at de andre oppdaget det. Så da var jo den pistolen totalt bortkastet.
I stedet sendes man stadig inn i såkalte drapskamre. Lukkede områder der fiender velter inn fra alle kanter, mens jeg febrilsk prøver å holde både våpen og lommelykt ladet. Det som en gang var en fryktinngytende kamp mot klakkete edderkopper eller trampende nosalis, blir til repetisjon og kjedsomhet.
Jo, da. Pulsen stiger fortsatt, men jeg kjenner ikke lenger på redsel. Desperasjonen etter å komme meg i sikkerhet hvis jeg blir oppdaget er borte. Det er like greit å bare kapitulere og vende tilbake til forrige sjekkpunkt.
Nok en gang er det mer av det samme. Bare så opplevelsen brytes opp litt mellom hvert kapittel av en historie som er altfor lang.
Burde nok vært kortere
Problemene til Metro Awakening bunner nemlig ut i at det er for mye historie og ikke nok spill. Bakgrunnshistorien til Metro-figuren Khan – i dette spillet kjent som Serdar – er en komplisert greie som vi på død og liv må utforske hver minste detalj av.
Selve fortellingen er jo grei nok, og det er alltid spennende å bli bedre kjent med folk du har møtt i andre spill. Det blir bare litt for mye vandring rundt grøten, litt for mange unødvendige avstikkere og litt for ofte at hendelser og dialog gjentar seg.
Kanskje droppe den fortellingen om da noen var på tur i dyrehagen, eller en av de mange dagdrømmene man må gjennom. Så trenger man ikke de påfølgende action- eller snikesekvensene som er helt identiske til de som kom før. Kom til poenget.
Tolv timer brukte jeg på å komme meg gjennom. Det inkluderte en del rot – i en ellers relativt problemfri opplevelse – da jeg døde mot slutten av et kapittel og brått ble sendt helt tilbake til start. Hadde spillet vært halvparten så langt, ville det egentlig ha passet meg utmerket.
Konklusjon
Med Metro Awakening har utvikler Vertigo Games utnyttet VR-mediet til det fulle. Settingen er perfekt, stemningen er til å ta og føle på og det er kjempegøy å leke seg med de mange velutviklede systemene som er på plass.
Det begynner så bra, men spenningen forsvinner timesvis før vi når endestasjonen.
Spillet mister rett og slett retningssansen, idet det forsøker å fortelle en historie som er altfor lang for mengden med innholdsvariasjon som er her. Det resulterer i endeløse actionsekvenser som går fra å være skremmende til å bli plagsomme, bare så vi kan få enda en uinteressant avstikker fra det som egentlig er en kul fortelling.
Metro Awakening er ute nå for PlayStation VR2, Meta Quest 2, Meta Quest 3 og SteamVR. Skjermbildene i artikkelen er levert av Vertigo Games, og er representative for opplevelsen.
