Noen spill gir frysninger på ryggen. Noen gir deg følelsen av å ha opplevd noe episk og storslått. Enkelte spill kan være pene å se på. Andre setter gjerne de små grå på prøve, og tilfredsstillelsen er stor når en endelig har klart oppgaven man ble gitt.
Noen spill gjør vondt å spille.
Spill hvor man må ty til frenetisk trykking fra det øyeblikket man går i gang til man avslutter, gjør fysisk vondt. Rare designavgjørelser står i kø for å vise seg frem allerede fra starten av. Spill som får det til å føles som en befrielse når rulleteksten endelig dukker opp, er ikke gode spill. Starship Troopers er et slikt spill.
Primitiv krigføring
Spillet finner sted fem år etter handlingen i filmen fra 1997, men historien er stort sett den samme som tidligere. Menneskeheten blir invadert av insektlignende romvesener av en annen verden, og som medlem av spesialstyrken Marauders blir det din oppgave å jage dem tilbake dit de kommer fra. Spillet starter som førstepersonsskytere flest, hvor du løper halvnaken rundt i en militærbase for å finne utstyret ditt før helvete braker løs. Spillet klarer på sett og vis å skape en viss stemning, til tross for at det er som å løpe rundt i et spill fra 1998. Alt lå til rette for en hardbarket og underholdende runde med scifi-action i beste B-filmstil. Dessverre har filmens satiriske handlingsforløp og de nærmest selvironiske dialogene gått tapt i overgangsprosessen fra film til spill.
I stedet sitter vi igjen med en bismak i munnen og følelsen av at utviklerne rett og slett har sluttet å bry seg. Oppdragene består stort sett i å forsvare punkt A fra å bli løpt over av tilsynelatende kontinuerlige angrep av fiender. Eskorteoppdrag er heller ikke uvanlig, med selvdestruerende personer som er ute av stand til å tenke på sin egen sikkerhet. Til tider har du lagkamerater ved din side, men disse er mer eller mindre ubrukelige og fungerer heller som levende målskiver. Noen ganger lobber de granater på hverandre, og når du først kommer til et punkt hvor du virkelig kunne trenge dem, oppdager du at alle har gått tapt på veien. Som et resultat blir det du som på egenhånd må utrydde beistene. Skyt, skyt, skyt, lad om, for så å gjenta prosessen til det ikke finnes mer å skyte på.
Våpenarsenalet man er gitt, består av maskingevær, et utvalg av ulike pumpehagler og rakettkastere for de litt større fiendene man støter på. Som ventet, er det pumpehaglene som ofte gir de beste resultatene, med noen usedvanlig heftige patroner. Ammunisjon vokser derimot ikke på trær, og en må store deler av tiden ta til takke med et puslete maskingevær som aldri går tomt for ammunisjon (men som til gjengjeld trenger å bli nedkjølt med jevne mellomrom). Spilleren er også utstyrt med en drakt som sørger for et slags beskyttelsesskjold, ikke ulikt Master Chiefs i Halo-spillene. Det brytes ned om du tar imot for mye skade på en gang, men fylles automatisk opp igjen etter hvert. Drakten kommer til og med komplett med nærmest identiske lydeffekter til Master Chiefs – bare et av mange eksempler på at Starship Troopers ikke klarer å være originalt på noen som helst måte.
Ettersom fiendene kun består av primitive romvesen, er den kunstige intelligensen stort sett begrenset til aggressive frontalangrep. De eneste utfordringene man støter på, er å måtte overvinne de enorme svermene som renner over deg på en gang. Igjen, skyt, skyt, skyt, lad om og fortsett der du slapp. Spillcoveret hevder at du kjemper mot opptil 300 på en gang, og mens det noen ganger føles slik, har jeg vanskelig for å tro at spillet noen gang kommer over 100. Det kan være gøy de ti første minuttene. Etter en time er det frustrerende og grusomt kjedelig. Etter ti timer burde du strengt talt ha funnet deg et annet spill å bruke tiden på. I verste fall kan du ta deg en tur ut i frisk luft. Selve lengden på enspillerkampanjen er rimelig lang sammenlignet med andre førstepersonsskytere, men de tekniske problemene setter visse begrensinger for hvor lenge du virkelig har lyst til å spille.
Det faktum at spillet både støtt og stadig krasjet ut til Windows, hjelper ikke på helhetsinntrykket. I likhet med de aller fleste førstepersonsskyterne, har Starship Troopers en hoppefunksjon. Dessverre er det fysisk umulig å kunne hoppe over noe som helst gjennom hele spillet, og etterlater funksjonen nokså nyttesløs. Spillet er preget av mange småfeil som lett kunne vært luket vekk i sluttfasen. Granater som forsvinner sporløst og fiender som setter seg fast i objekter, er begge gode eksempler på dette.
Flerspiller uten særpreg
Flerspilleren kommer kun med tre ulike spillmoduser, ”deathmatch”, ”team deathmatch” og ”coop”. De plagsomme romvesenene er borte i ”deathmatch”, men i stedet sitter du igjen med den mest ordinære og enkleste form for flerspiller uten noe særpreg som kan holde på interessen. ”Coop” kommer med tre oppdrag som kan løses sammen med opptil sju andre spillere – gitt at du faktisk finner så mange online samtidig. Det er med andre ord duket for nok en runde med slakting av romvesener. Flott.
Spillet ser unektelig stilig ut første gangen du ser titalls av romvesener storme ned mot deg, men ved nærmere inspeksjon oppdager man fort de enkle animasjonene og de uskarpe teksturene. Spillmiljøene er middelmådige på sitt beste og ser ut som plastikk, takket være det som godt mulig er den verste bruken av bumpmapping jeg har sett i nyere tid. Du vil kun se tre forskjellige karaktermodeller gjennom hele spillet, og alle er som importert fra 1998. Til tross for lange lastetider og skyhøye systemkrav, gjør grafikken alt annet enn å imponere og det er vanskelig å vite hva all prosessorkraften egentlig går med til. Det kan nemlig umulig være antall fiender som vises på skjermen samtidig.
Latterlige forsøk på å etterligne enkelte personer fra filmen setter sitt preg på stemmeskuespillet. Innimellom dukker det også opp rare lydfeil, noe som resulterer i at lydbildet føles mer som bråk istedenfor å bygge opp en stemning. Lydeffektene er jevnt over nokså middels og føles både platte og kjedelige.
Konklusjon
Etter titler som The Chronicles of Riddick og King Kong har vi fått bevist at lisensspill så absolutt ikke trenger å være synonymt med halvslappe spillproduksjoner med kun et navn klistret utpå pakken. Starship Troopers gjør dessverre en forferdelig god jobb med å rive ned alt håpet jeg har om at den onde flisa endelig er i ferd med å snu. Her snakker vi om en tom og generisk førstepersonsskyter hvor alt går på autopilot. Et spill som er fullstendig blottet for originale ideer og hvor tekniske feil regjerer. Grafisk holder ikke spillet mål, verken på det tekniske eller kunstneriske plan. På plussiden har vi en nokså lang enspillerkampanje og muligheten til å slakte horder av insektlignende romvesen, men det forhindrer ikke Starship Troopers i å være en uinspirert opplevelse. Ved veis ende har jeg fortsatt vondt i pekefingeren. Det er noe selv ikke lukten av tusenvis av døde romvesener kan gjøre noe med.
